HISTORISKE TILBAKEBLIKK OG KOMMENTARER FRA LESERNE:   Erling V. Ingebrigtsen har knyttet disse historiene til vegen fra Fagerli til Daja: 04.12.2010: Når det er snakk om Geithola, kommer jeg straks til å tenke på Vinje, for der oppe, i ei lita brakke, der bodde han. Mange kalte ham P. O.Vinje, - jeg husker ham bare som "gamle Vinje", og at han hadde en praktfull, buskete bart. Han kalte seg selv "Skog-oppsynsmann", hva nu det måtte innebære, for meg var han bare fjellmann og fisker. En Christian Ihlen var en tid ansatt i Sulitjelma som skog-oppsynsmann, så det er mulig at Vinje syntes det var en fin tittel. Han må også ha hatt en viss tilknytning til to gamle torvbrakker som lå litt vest for den nye veien som går opp mot Kjelvann og Jakobsbakken. "Vinjebrakkene" ble de kalt av alle som i min tid bodde i Sulis. (Veien er idag lagt om, den går nu mer østlig, - like forbi Emmavann). Jeg husker det ikke, men min mor fortalte at Vinje satt på kjøkkenet hos henne og berettet historien om reinlappen som bodde alene, under en bergheller oppe ved Rosnavatnet. Som ung var han blitt sveket av ei bondejente i Saltdalen. Hun hadde lovet å gifte seg med ham, så nu hadde han mistet all tro på "Bumenn". Han kom en vinternatt vaklende inn i brakka til Vinje i Geithola med fryktelige magesmerter, og ble operert på sykehuset i Furulund. Efter at en sprukken blindtarm var fjernet, og han var kommet seg på beina igjen, skal han ha sagt til lægen: "Ka dette koste?". Vinje har nok fortalt samme historien til forfatteren Christian Ihlen som har historien i en av sine bøker. Her kaller han lappen "Sara Jonas" og skriver at han døde i Saltdalen uten å fortelle noen om sølvskatten sin, - den er aldri blitt funnet. *) Minner fra omkr. 1925. Nede på gråfjelltippene, - ved linbanestasjonen i Charlotta hadde Verket et sag- og vedkløyveri som leverte brensel til funksjonærer, kontor, og sikkert også til sykehuset. (Arbeidsfolk, - ja de fikk ordne seg med ved sjøl)! Sjefen for vedproduksjonen, det var Vinje og stedet het i daglig tale aldri annet enn "nede på Saga". Nu er alt borte, - tippene er dozet utover, planert og tilsådd, og institusjonen som ligger der idag heter, - "Sagatun". Det var omkring 1925, da måtte sjefen være borte noen måneder. Det var blitt produsert "alkoholholdig vare" hos ham, og slikt ble straffet strengt den gang. I fraværet vikarierte da en eldre bror av meg som "sag- og vedkløyver", og det er besøk på arbeidsplassen hans som sitter i barndomsminnet: Om den veldige, svarte maskinøksa som kløyvet kronglete bjørkekubber så flisene spratt, og den svære cirkelsaga som hvinte og skar i frosne bjørkestammer. - Ja også hestene med rim på ryggen som dro sleder med karmen full av bjerkeved utover mot Furulund.   08.12.2010: Etter at verket omkring 1893 ganske så primitivt begynte å brenne svovel ut av kobbermalmen med bjerkeved i "røstovnene" sine, oppe i Fagerlia, - ble skogen borte. Rovhugsten tok trærne, og den tette svovelrøken drepte alt av underskog og kratt. I tillegg kom så geitene som arbeiderne holdt som husdyr, for melkens skyld. I mine gutteår fantes de i flokker på hundrevis, de streifet omkring på egen hånd. Som gutt husker jeg dem på den gamle kirkegården, - gjerder og murer stoppet dem ikke, og det som ikke ble spist, tråkket de i stykker med sine skarpe klover. Å sammenligne dem med gresshopper var nærliggende, - de gnaget i seg alt grønt. En inkarnert geitehater var ingeniør Trøften. Han bannet sjelden, men hans standard-utbrudd var: "Det er jo disse H- geitene!". Så uten skog ble det nok ganske værhardt i den tidligere så lune Fagerlia. Og navnet Geithola har nok oppstått ved at Fagerli-folk allltid fant igjen geitene sine der inne efter at uvær hadde feiet ned fra Kong Oscar.