Sverres side

 http://www.sverrep.com/

Det var en «assistent» i førstninga og han hette vist Ødegård. Husker han stod med instrumentet og observerte på Karenhaugen. Der var det fri utsikt. Han hadde et bord med papir på hvor han tegnet på etterhvert som han observerte til stangen. Stangbæreren det var han Anton hennes Maria. Han ble dirigert med ei plysterpipe fra sted til sted. For hver observasjon ble det bare tegnet et kort stykke strek på kartet.

Senere var det K. Pedersen som var her og «satte ut» skillsteinene. Det gjaldt å finne flate lange stein til det. Husker jeg var med i Vedhoggan. Jeg hugget vekk skog fra skill-linjen. I skillet mellom Edvard og Petter (far) der var da linjen i en hall. Og Pedersen sa at her høvde det godt. Det ble hugget kryss i det loddrette berget der. (PH: se grense 35, side 16).

Maren smurte oksen inn i parafin

Vargen drepte sauer på Vikåkeren

Emilie fortalte om det mange ganger. Johan Peter var nordpå Vikåkeren og arbeidet (muligens med slåtta eller slikt?) og gikk heim til frokost, men så da ingenting til udyr. Da han kom tilbake fant han sauene drept, spredt nordover mot Silsanden. Bare en eneste sau berget seg. Den hadde stukket seg vekk i en grop. Vet ikke hvor mange sauer som ble drept av vargen den gangen. Tror å ha hørt fortalt at det var 19 sauer Johan Peter mistet.

Det fortaltes at engang Johan Peter Knudsen, Kjærstad hadde gått ifra sauene på Vikåkeren i mattiden/forkost-tiden, men da han kom tilbake for å fortsette sitt arbeide, da hadde vargen vært der og revet sauene ihjel.

Bjørnen brøt seg ned gjennom fjøstaket

Var ikke det en fortelling om bjørnen i gamle dager at den brøt seg ned i fjøset gjennom taket på en fjøs her på Kjerstad?

Karen og Salamon

Salamon var glemsom, eller distre. Han var snekker. Det fortaltes at han kunne stå med hammeren i handa og banke med den mens han beklaget at han ikke fant hammeren sin. Blyanten bak øret husket han heller ikke. Engang kom han fra Lødingen. I fjæra enset han å ha glemt noe igjen i Lødingen. Og i båten straks med kallen og ro til Lødingen og hente det han glemte.

Salamon var ikke noen stor mann, heller liten. Han hadde et «rundt» skjegg om haken. Båten hans, husker jeg, hadde slik rar rødfarge innvendig, ikke riktig rødt og ikke riktig gult heller. Kan ikke huske han når han snakket. Han var vist fåmelt.

Karen Salamon. Har hørt fortelle at de hadde et stykke som de slådde og at de hadde ei ku. De gjødslet så godt at det var vanlig med to sidebrøyer med høy, slik at halvparten stod i muer mens halvparten var brøyd utover til tørk. Stykket var ikke stort, men jeg vet ikke noe om grenser for det eller hvordan det var med eiendomsforhold for dem.

Anton gav fra seg ørreten

Jeg kan huske vi var og skulle handle på butikken i Voje. Vi gikk da opp i Voje. Og da kom Anton Larsen fra Elva. Han hadde fisket og fått en pen ørret. Anne Elisabeth, mor hans, kom ut i bislagdøren. Og Anton viste oss og henne ørreten. Da sa Anne at nå måtte han la Sverre få ørreten. Hun var nemlig så glad i å kunne gi bort gaver, gavmild. Anton var ikke straks villig til å gi fra seg fisken. Men Anne bad ham og så gav han meg ørreten. Da jeg kom ned på butikken og veiet den var vekta 9 hekto. Seinere har jeg fortalt Anton dette og han svarte meg at «de gamle» de var slik.

Reven var nødt til å gå den veien

Han smurte noe under skiene når han gikk, så reven han måtte komme etter ham i skisporet. Reven han skreik fordi han var nødt å gå den veien....

Hoppet med koffert fra lastebåt

Bernhard Lund reddet den mannen som hoppet ut fra den engelske lastebåten «MOTO» her ute i Tjeldsundet. Var vist sør for Falken varde. Bernhard var vist ute med båten på forhånd mens han kunne redde mannen, som skulle ha hoppet lengre nord i sundet der det er smalere. Mannen hoppet med en koffert i neven, og det var den som holdt han oppe inntil Bernhard kom og berget ham.

Okse gikk seg ned i ei klipe

Det må ha vært omkring 1920. Men dette er noe jeg ikke selv husker. Da mistet vi en okse. Den hadde gått seg i ei klipe nord på Rotnes. Vet ikke egnetlig hva som hente. Folk måtte lete etter oksen, og så fant de han vel der. Om han da var død eller måtte slaktes vet jeg ikke.

Ku gikk seg ned i ei klipe

Engang, tror det måtte ha vært først i 30-åran, så var det ei ku av Albert/Lovise sin. Den gikk seg ned i ei klipe på Smånesan. Klipa var ikke mer enn ca. en meter djup, og kom av at et flak av en liten “lenghall” hadde seget en halvmeter i fra berget, og så blei det ei klipe. Kua var skadd. Trur ho hadde brekt bein. Og så måtte ho slaktes der på stedet. Kuslaktet ble levert til Ole Andersen i Lødingen.

Mystisk lys nedenfor Stonghola

Engang da for lenge siden. Jeg var bare smågutt på ca. 5-6 år. Far arbeidet i naustet med å montere motor Rapp i firroringen. Det var om hausten. Husker det var mørkt og far hadde lanterna som lys. Så var det noen andre unger som kom springende og fortalte at det var sånt rart lys oppe i fjellet, og som vi ble stående å se og undres over. Så fikk vi vite at det var en rein som var gått seg i den klipa som er oppi fjellfoten oppfor Edvard Rusvik, og som jeg senere har kalt Reinklipa. Har vist hørt at reinen ble slaktet av Edvard og at eieren Anders Huva kom og tok vare på den.

Per på Dalsøya

Peder Hansen, Kjærstad, besøkte Dalsøya 05.05.1974:

Det var både gebursdag og konfirmasjon i slekta denne dagen, men jeg var ikke med til kirken. Men andre herfra gården var der i Lødingen. Jeg syklet isteden til Dalsøya denne ettermiddagen. For å se på der Per Winter med familie hadde bodd.

Stuetomta sett mot sørvest. Foto: Peder Hansen 1974

Målte hustomta til å være 10 m lang og 4,8 m bred. 7 m av lengda hadde det vært kjeller under, og resterende 3 m var det som en dunge i den del av tomta, men med godt synlig grunnmur omkring også der. Nede i kjellerholla var det gressgrodd med skrå jord, på det dypeste ca 1.5 under overkant av syllmuren. Og i denne holla har så Tjeldnes-karan laget seg ei gruve i den senere tid, kanskje når de har vært der på Dalsøya og feiret St. Hans.

Husets fasade så ut til å ha vendt med sin langside mot Valle-tinden og røstet mot et punkt noe nord for Oddetinden. Huset (tomta) lå i le av vestenvinden og med fri utsikt mot sør over den store leire mellem Dalsøya og landet utenfor Oddeskaret og Nesset i Odden, samt utsikt mot NW til Lødingen og Andklakkhaugene, og også østover til Oddetinden og Dalsbø og Skittenosen, Risøya,  Hestranda mv.. For å komme til Dalsøya må man over en smal os som ved storflo er hav, ellers ikke. Og videre er der en gressvokst landtange og en liten haug med sand oppå og så en landtange igjen som så vider seg ut ved boplassen på selve øya og hvor der ikke var så særlig mye mark. Men en åker så man. Og huset hadde stått liksom på en liten bakke oppfor åkeren. Alt dette beskrevne landskap ligger i retning i le av det heyeste på Dalsøya, altså mot nordost. Og huset har stått lengst vest.

Stuetomta sett mot nord. Foto: Peder Hansen 1974

Ca. 25 m tilbake mot nordost fra hustomta var det to tomter som det så ut til. Der var jorddunger med små tuer, liksom i to firkanter. Dette kan ha vært uthus. Og disse stod da i nordkant av åkeren. Ellers var der noen få flekler som har vært gressmark og i nordvest av huset var der ei strand som nok har vært slåttemark før. Vidre i nordøst av fjøstomtene var den førnevnete haugen med sand oppå. Det var tenn-sand. Den så ut til å ha minket og blåst vekk, vasket vekk. Og sauene hadde sikkert tilhold der på varme sommerdager. Og gnudd vekk matjorda. Idag er det sur sørvest vind, skyet, uten nedbør.

Går man lengre vestover på Dalsøya, hvilket jeg gjorde, så har man havet, Bolløya og en rekke med skjærr utenfor. Jeg spekulerte på hvor Per Winter hadde hatt sitt eventuelle naust og sjølenne. Men jeg fant ikke noe slikt sted. Jeg tok to foto av tomta.

Skittenosbrua. Foto: Peder Hansen 1974                        Bolløya sett fra Dalsøya, mot sør. Foto: Peder Hansen

På turen tilbake tok jeg ett foto av nordste brua på Oddeveien. For så tilbake og var innom hos Hjalmar og Agnete. Fortalte dem og to andre damer som var til stede om turen. Agnete kunne da fortelle at Ola i Odden hadde fortalt at Per han hadde hatt ei skjøyte av det gamle slaget som det den gang kalte skjøyte og som vistnok var uten dekk og med sneseil (ifgl. Hjalmar). Og den skjøyta skulle han ha hatt liggendes fortøyd i Heststrandosen. Det blir i nordvest av Dalsøya. Dagmar fortalte om barna der, at de gikk den lange veien til Tjeldnes på skolen, og det i treklompa. Og hun nevnte hvilken vei de pleide å gå. Veien den gikk over Heststrandhaugen. Den ene datteren reiste til Amerika hvor hun ble en stor dame. Likeså en som hette Elias. Han var en klok mann. Villiam hadde også vært i Amerika hvor han han hadde opparbeidet seg en bra pensjon som han fikk av den amerikanske stat.

Skogbrann på Storholmen

Av Albert Kjerstad og flere har jeg hørt nevnt at de gamle fortalte at det før i tiden var skog på Storholmen på Kjærstad. Men det ble brann og holmen ble snausvidd. Senere er det ikke kommet skog tilbake. Det er mulig det ble fortalt hvordan det kom til å brenne men det har jeg i tilfelle nå glemt. I 1983 planta Arthur Kjærstad og Henry Pettersen endel furu på Storholmen.

De brukte tavler til å skrive på

Minnes at da mine eldre søsken gikk på skolen og før jeg begynte, så brukte de grifler og tavle til å skrive og å regne på. De var jo bra greie å bruke. Men gikk vist alt for lett i stykker. Da jeg begynte på skolen brukte vi bare papir til å skrive på. Det ble sagt at tavle og griffel var smittebærere og usanitære å bruke.

Seifangsten på Sjømarka

Det måtte være om hausten, de hadde fått gruelig med sei. Og hjell hadde de stående ovafor naustet. På nordsida, øversida, ett stykke i fra naustet. Men de hjellan er det bare såvidt jeg husker. Men det husker jeg at de hadde sei oppå marka der, våldeligt med sei som de sperra og hengte. Hvem som hadde fått den seien, eg husker ikkje det; om det var noen av gluntan til Hans Olai som kunne være med på det der. Men han var no med kallen sjøl, han Hans Olai, det er no bra sikkert. Han var no med. Og veit du, seigarn hadde de jo. Eg trur ikkje det var storsei. Men det var no større småsei enn det som er no idag. Det husker jeg.

Settepoteten og tidlig avling

Peder Danielsen fortalte meg en gang at Rasmus pleide være den siste som ”satte” potetene. Og da hadde seen lange røtter og groer. Men Rasmus var likevel den første som tok opp poteter om høsten og solgte.

Hørte voggesang på Sjømarka

Vi husker jo at han Albert Pettersa har fortalt om dengang han Lars bodde aleine i huset på Sjømarka, og at han då hørte at ”det” sang. Han Albert han gjenga jo noen strofer av det som Lars ”hørte”. Lars hørte jo det at de vogga et barn, og hun sang. Eg husker jo de ordan som han Albert sa han hørte: ”Før mig over havet om du vilde, før det bliv for silde”. De ordene sa han Albert. Noe mere husker eg ikkje.

Døde etter å ha kledt seg naken på torvhaugen

Tror det var ho Sofia som fortalte at han Peder, sønn til Hans Olai, han ble sjuk. Da torva de på Holmhaugen. Du veit der var en sånn dam, en liten dam sør om selve kulen på Holmhaugen, på vår mark. Nå er det slett jord alt sammen. Vi kan si i fra den høgste Holmhaugen, altså den vår Holmhaugen, i retning på det ”landhuset” vårt, som vi kalte det, men ikkje riktig det, men lengre sør. Der var en sånn dam. Og der brukte vi jo å plukke molte rundt om, forstår du. Men det var da grodd ihop. Og så er det en dam, og den skal no vises ennå. Men de torva no der. Og det var sommer og han kledde av seg. Jeg tror det var slik. Han kledde av seg så han blei berre sånn, ja, naken. Og han blei sjuk. Og etter som jeg forsto av praten, så tok han sin død av det. Tror at begge nevnte dammer var Hans Olai sine. Har forstått det slik.

Doktorbåten "TUTO" i hardt vær

"TUTO". Foto: Dag Rasch, kilde Årbok for Lødingen 1983. 

Den hadde motor, men det var bare en Alpha-motor på 10 HK. Jeg husker han Ragnvald fortalte om den gang ulykka med han Martin skjedde. Da kom doktor Zakariassen oppover i et forferdelig uvær av sydvest. Men du veit han Zakariassen han var uforferda, skulle på havet. Og båten den var jo første klasse etter den tids beregning. Han Ragnvald fortalte om det. Og da landa han der nordafor, der nedenfor han Pareli et sted. Der landa han. Ikke tale om å lande andre steder enn der. Der var det et le. Det var naturligvis ikkje noe annet å gjøre enn å gå under land og så slippe ”krokan”. Begge krokan. Det gjorde de ved hjelp av seilene. De var så vant at de manøvrerte båtene med seilene. Og storseilet det var så langt at det lå langt bakover, bommen lå langt attover skjøyta. Jeg husker jo det. Og så veit du det at "TUTO" var så grusomt djup, at det var sånn ”bidevinds-båt”.

"Lønnsforhandlinger"

Men du veit at betalinga var no lav. Og han ville ha pålegg, han Jentoft, men det ble ikke noe pålegg. Tror doktoren også hadde Tysfjorden som sitt distrikt - ja, fortellinga går no sånn. Jeg bar det no på han Jentoft, men han ville ikke riktig ut med det, hvordan det var. Men, de var no vest av Storbøen på Tysfjordtur. Så viste de ikke av før motoren stoppa. Så kom han Zakariassen og spurte hva det her var for noe. ”Han var slutta”, sa han Jentoft. Han mente motoren og med seg sjøl. No fikk doktoren ha det så bra. Og han Jentoft fikk pålegg etter den dagen. Motoren gikk ikke før han Jentoft hadde fått pålegg.

Kjærstad-losene var de første som begynte å seile om natta        (Forkortet)

Ja, det fortalte han Konrad, at det var disse Kjærstad-gluntan som først begynte med det å gå på natta, å ikke stoppe. De fikk seg båter med det. At sånne blåsera det skulle de ha som loser.

Og de hadde ikke noe sertifikat til å begynne med. For det kan jeg huske at han pappa var i Tromsø, og det var sikkert far din også i det samme laget, på et kurs og lærte litt om deviasjon og misvisning og sånne ting. Og det husker jeg at de diskuterte og prata om sånne ting. Han pappa han var en sånn pratsom mann, og ikkje som far din, som var liksom mere stille, mere en mann av få ord, brukte jeg å si. Og det huska jeg at de prata om de der sakene. Jeg tror de loste uten sertifikat til i 1909, eller noe sånt. Da de slutta å ankre når det ble mørkt, så ble det noe nytt. Og du skal ikke tro det var så rart med fyrlyktene dengang. Det var jo et par lykter oppi Tjeldsundet.

Men jeg kom bort ifra det jeg egentlig skulle fortelle om. Han Petter Hansa han var en annen type los, skjønner du, enn de derre gamle kallan. Han var en skarping, det var han, og hadde lag med å lose. Det må du være klar over. Så mye har jeg vært i lag med han. Du kan tru han var ikkje redd sin egen skygge. Det er det som har å si. Du kommer ombord og "skremmer bort" skipperen. Men rolig har jeg også vært. Kald som is. Men det har noe med nerver å gjøre. Men er man rolig så veit du hva du gjør. Da bedømmer du situasjonen bedre, da bedømme du han ikke med redsel.

Men losing var jo en fri næring, så ettehvert var det mange som loste. Og det ble kapring. Albert har fortalt om at de tok fire mann på firroringen og seilte ned til Stangholmen, la seg for Stangholmen på kapring. Så var de enige hvem som skulle gå: den første gikk, den andre gikk, den tredje gikk. Så blei det en igjen. Og det var vel ikkje spørsmål om ”kongens patent”. Det var ingen som hadde det da.

Fortellinger fra Krigen

Innkalling

I Aftenposten 29.07.1966 finner vi denne artikkelen

Engelsk fly skutt ned i Kjærfjorden 29. mai 1940 Kilder: http://ktsorens.tihlde.org/flyvrak/tjeldoya.html http://www.epibreren.com/ww2/raf/46_squadron.html http://www.cwgc.org/search/casualty_details.aspx?casualty=2186708 Boken "Flyalarm" av Hafsten/Larsstuvold/Olsen/Stenersen

Faktaopplysninger:

Henry Pettersen forteller:

Jeg var bare unge da dette skjedde, men jeg kan huske dramaet som utspant seg. Vi satt på kjøkkenet husker jeg, da flyene kom nordfra over gården i lav høyde. Det hørtes ei voldsom rasling, som om en kastet småstein på ei blikkplate. Antagelig var det lyden fra kanonene da det tyske flyet skjøt etter det allierte flyet. Flyene dreide innover mot Kjærfjorden.

Innafor Forosholmen befandt Johan, Torger og Ragnar seg. De fortalte at flyet så vidt unngikk å styrte i støa til Størker, i samme området som de befandt seg. Flyet var helt nede i fjæra. De søke derfor ly under noe einebusker for ikke å bli oppdaget. Men Hurricanen vant høyde og fortsatte innover Kjærfjorden. Men utafor Skogneset holdt det igjen på å styrte i sjøen, men igjen vant det høyde. Flyene dreide nå oppover langs lia ovenfor Nordbotn før de svingte sørøstover. Men Hurricanen greide ikke å forsere over Kjærfjordfjellene, og styrtet på et platå nedenfor skaret som fører opp mot Helligtindvatnet. 

Peder Hansen forteller:

Tysk fly skjøt ned 2 engelske rekognoseringsfly. Det ene falt ned i Kåringen. Les om det i Lødingen Årbok. Det andre ble skytt ned i Kjærfjordbotn-fjellan. Det var en person i hvert fly, begge omkom. De ble begravd på Lødingen kirkegård.
 

Det kom like før det styrtet sørover Tjeldsundet forfulgt av et større jagerfly med overlegen fart, etter det jeg forsto. Det var bare et kort øyeblikk jeg så tildragelsen. På grunn av all skytinga fra det tyske flyet søkte vi alle snarest inn i kjelleren under huset vårt. Men fra nabogårdene frega vi seinere at begge flyan svinga austover sørom Kjærstad og inn Kjærfjorden.

Trolig ble det inntrufne innberetta til lensmannen gjennom telefonen. Og frå Lødingen kom motorbåt og endel mannskap til Kjærstad, og flere ble med herfra til Kjærfjordbotn for å finne ut hva som var hendt. Og det ble ikke vanskelig. Flyet var skotten ned og hadde styrta på en fjellaksel i nordsida av «Botntinden». Røyk og varme viste stedet for flystyrten der oppe, lang vei.

Vi ankom fjordbotn og skynte oss videre opp fjellet og kom til stedet. Der såg felt ut. Det var et enmannsfly. Vi fant flygaren død og sterkt forbrent av brannen etter styrten, i flyet og i lyngmarka omkring. Det var som et lite platå, eller «aksel» stedet der flyvraket lå.

Synes å huske at den motorbåten som folk frå lensmannskontoret og de andre hjelperne deres kom oppover frå Lødingen til Kjærstad og Kjærfjordbotn med, den var heller liten. Og måtte jo være det fordi store båter kan ikke passere gjennom Kjærfjordstraumen. Lensmannsskjøyta kunne det ikke ha vært. Var det tollbåten, eller losskyssen?

Hva lensmannsfolkan, hvem det nå var, etterpå skreiv ned og rapporterte videre vet jeg naturligvis ikke noe om, er meg ukjent.

NB. Les også om flystyrten ved Fredheim ved Kåringen ved samme hendelse i krigen, i Lødingen Årbok.

Flyverne ble, såvidt jeg vet, gravlagt på den «nye» kirkegården, den på marka under Bufjellet, i det vestre hjørne av den. Synes å ha hørt sagt at de seinere er gravd opp igjen og sendt til sine hjemland (New Zealand?).

Fra Tofte fortelles det:

Var trolig over middag, etter kl. 12 at dette hendte, Flyan kom nordfra. Et alliert og et tysk. Det tyske var størst og hurtigere. Det holdt seg straks bak og noe høyere enn det allierte og skjøt så ildmørja stod. Flyan svinga inn Kjærfjorden. Var så logt at de gikk i skjul bak Vågehaugan. Det allierte flyet styrta, men det tyske steig til værs og forsvant austover.

Selv var de flere ute på marka mellom dem og Grete/Andreas og arbeidet med noe. De kasta seg ned og de hørte prosjektilene hvine gjennom luften over dem. Det var nifst.

Ingen fra Tofte/Tjeldnes ble å reise inn i Kjærfjorden til ulykkesstedet, det var visstnok ikke aktuelt.

Jeg vet ikke hvilken informasjon myndighetene i Lødingen kan ha fått gjennom telefonen frå Kjærstad og Tjeldnes. Det kom motorbåt med folk til Kjærfjordbotn fra Lødingen. Trolig 4 mann? Var det «tollbåten»? Gustav Larsen var en av dem, husker jeg. Men de var trolig ikke forberedt på hvordan, men den døde flyveren skulle jo bæres ned til motorbåten fra fjellet. Og ingen båre hadde noe med seg.

Lødingen hadde sikkert bedt om at folk herfra måtte møte opp i Kjærfjordbotn og hjelpe til, og det gjorde mange herifrå gården. Jeg var en av dem.

Nedbæringa av den døde synes jeg å huske skjedde ved at han ble tullet inn i et «plagg» man fant. Var nok flyverens fallskjerm og med diverse snorer som ble brukt. Då man hadde kommet ned med bæringa til der det var noe bjørkeskog så hugget og kvista man etpar små stranger, og disse to ble så plassert og surra på så at alt ble som ei båre, og bedre å bære.

Så er det fortalt at flyvraket, flyveren og de nærmeste omgivelser brandt og ble nokså forkullet om ikke aldeles. Der var mose og lyng og grus. Dette fordi bensinbeholdningen eksploderte og tok fyr etter nedstyrtninga. Og det såg stykt ut, alt sammen då vi kom opp dit.

Engang, lenge etter, så var jeg på kirkegården i Lødingen, den i sørvest av kirka, tror den er blitt kalt «nykirke-gården». Det var vistnok i anledning en begravelse at jeg var der. Så var det noen som peika mot nordvesthjørnet av kirkegårdsgjerdet og sa at der er de to flyverne begravd. (Og muligens flere fremmede omkomne?). Ennå senere mener jeg man fortalte at de to flyverne var i frå New-Zealand, og at det var gravd opp og sendt herifra ut av landet. (Feil, se ovenfor).

Prama på Røyrholman                                                                                  (Sverre)

Ei hollender-prame sleit seg og rak i land på Røyrholman. Foto: Ukjent/privat.

Ifølge Peder sine notater rak denne prama eller sandlekter på land om høsten muligens 1942. Dette skjedde ei natt med sørvestkuling og dårlig vær. Noen dager etter strandingen kom tyskerne med noen russefanger som skulle måke prama tom for sand. Men båten hadde blitt så skadet i bunnen under sammenstøtet med det storsteinete landet ved Røyrholman at den ikke kunne berges. Peder minnes at en tysker og en russefange var oppe i husene og ba om mat. Henry tror de var hos Andreas og byttet til seg poteter? 

Denne prama eller lekteren husker jeg (Sverre) godt.  På bildet over ser det ut som prama er forholdsvis uskadd.  Prama hadde et stort åpent lasterom så og si i hele fartøyets lengde. På sidene av lasterommet var det dobbeltskrog. Dette gjorde at det langs sidene var et smalt gangdekk rundt lasterommet på ca. en meters bredde. Her var det pullerter og mannhull med jernleidere ned til rommene rundt lasterommet. Alt var av jern ombord med unntak av breie fenderputer av tre langs sidene.  Alt av jern  - hele skroget - hadde en gylden rustfarge, jeg kan ikke huske at der fantes noen malingsrester igjen noen plasser. Kanskje hadde den aldri vært malt? Foran og bak var det litt større dekksplass med fortøyningspullerter og andre hjelpemidler for å kunne slepe dette store fartøyet. Akterut sto et svært ratt for å kunne holde litt styring på båten under slep.

Etter hvert ble hele babord side brutt ned av sjøkreftene, og store opprevne jernkonstruksjoner ble spredt omkring i nærområdet. Når sjøen vasket rundt vraket jamret og skreik det i de forvridde jernplatene som ennå hang fast til vraket, mens sjøen slo opp under platene så skumsprøyten sto. Som et underjordisk orkester hørtes det ut som, hvis noe slikt finnes. Og ofte føltes det nokså skummelt å ro forbi dette vraket når det var litt dønning på sjøen.

Det var alltid forbundet med spenning (og fare) når vi som unger tok turen ned til vraket på fjære sjø. Men vi var alltid i følge med noen som var eldre og hadde "mere forstand". Tror ikke dette alltid var med de voksnes samtykke. Problemet var å komme seg ombord og opp på dekket av båten. Men etter hvert som den ble brudt ned av sjøen var det mulig å komme seg ombord ved å klatre opp via baugen på båten (her høyreenden på bildet).

Til slutt ble båten fjernet av et firma som skar den i biter og lastet skrapjernet ombord i en båt som førte det til Jernverket på Mo. Dette må ha vært midt på 1950-tallet.

Slik lå prama før den ble hugget opp til skrapjern. Baugpartiet er brukket løs fra resten av skroget og ligger på siden i fjæra. Bildet er del av et større bilde.

Minner fra Krigen                                                                                              (PH)

En tysk stor lastebåt kom inn Andfjorden, sør Tjeldsundet og ankra opp i Lødingen om kvelden 8. april. De som hadde vært og handla i Lødingen snakka om båten. Det var rart. Hvorfor lå den der? Toralf og Gustav gikk til skipet med motorbåten sin og ville selge fisk. De så då grønnkledde folk ombord, og alle undret seg.

Martin og jeg tok oss en tur til Oddetinden en av dagene etter 9. april 1940, men førenn det engelske slagskipet Warspite kom i Ofoten. Vi så i kikkerten de tyske skipene (jagere) de patruljerte uten for Narvik, att og fram.

Etter invasjonen 8. april 1940 og til 7. juni så var kamper i gang. Og det så vi endel til her på gården.

En engelsk tråler la seg ute på Kjærfjorden i sørvest av Nebban. Den lå der lenge, og det var stille og godt vær. Man ble nysjerrig og var dumme nok og troskyldige. Mange båter fra Tofte, Våge og Kjærstad lå omkring tråleren ei stund og øntes på hva den lå der for. Det ble en brå slutt. Flyalarmen gikk ombord osv. Alle ble vifta bort og rodde vekk. Et fly nerma seg, heldigvis et alliert.

HMS Warspite

Et «Dornier» tyskfly kom nordover sundet forbi Kjærstad gående på sjøen. Dette var før Warspite-angrepet, mener jeg.

Etter at tyskernes okkupasjon av Norge den 9. april 1940 ville engelskmennene gå til motangrep på Narvik, og samla deler av sin mektige krigsflåte ytterst i Vestfjorden. Og angrep så derfra inn Ofoten til Narvik, og ødela og senka alle tyske skip som var der. Her på Kjærstad så vi de engelske båtene da de kom inn Vestfjorden, forbi Tranøy og Barøy. Båtan kom liksom i en flokk, slagskibet i midten, og de mindre og hurtigere omkring det på alle sider.

Så var det det tysk forsyningsskib "Rauenfels", det kom inn forbi Barøy og inn Ofoten. Da det var kommet litt innafor Skarstad så ble det torpedert, med forferdelige følger. Det var jo også masse ammusjon ombord, og det ble en svær eksplosjon. (10.04.1940)

Kilde: http://www.vrakdykking.com/narvik6.htm:

I munningen av Ofotfjorden fikk de se det tyske forsyningsskipet "Rauenfels" som var på vei til Narvik med bl.a. ammunisjon til General Dietls tropper. Fartøyet ble beskutt av "Havock" med 12 cm prosjektiler og torpedoer, og ble ved det så sterkt skadd at det for ikke å synke, ble satt på land i Finnvika på sørsiden av Ofotfjorden. Besetningen, 48 mann, reddet seg i land i skipets båter og ble tatt til fange av folk på stedet. Under beskytningen var èn mann blitt drept.

Det tyske forsyningsskipet "Rauenfels" ble satt på land i Finnvika på sørsiden av Ofotfjorden. Eksplosjonen var voldsom da ammusjonen detonerte. Skipsdeler ble slengt langt opp i fjellsiden.

Et par år seinar: Et tysk fly for og vakta att og fram, lavt, nord og sør over gårdan her. Det var i potetopptakartida, kanskje i 1944?

Blending. Under krigen kom det påbud om at alt av lys skulle gjøres usynlig utenfra. Alle vinduer skulle være blendet før man tente lys i huset om kvelden.

Rasjonering. Det vil si at man ikke hadde lov til å samle (hamstre) mer av mat, klær og ting utover det man selv fikk lov å ha. Det ble i tilfelle hentet. Rasjonene viste seg å bli mindre ettersom tiden gikk.

Sverre skyssa folk frå Lødingen til Beinhågen. De skulle til flyet som styrta oppi dalen der. En mann, flygeren, omkom. Men Sverre kan ikke huske at han hadde liket med sig derfra og til Lødingen.

Den 28. oktober 1944 var det et stort alliert flyangrep på skib ved Lødingen, og folk omkom. I Årbok for Lødingen skriver Harald Storvik mer om tildragelsen.

Tysk fly med mystisk dropp utafor Nebban                                     (fortalt av Henry)

16.07.2008. Det hadde vært bedre de arbeidet på huset enn å sitte å glane utover havet.....

Bilder fra sprengingen

Utsikt fra Sommarfjøshaugen

Foto: Normann Kristoffersen