HISTORISKE TILBAKEBLIKK OG KOMMENTARER FRA LESERNE:   Erling V. Ingebrigtsen har knyttet disse historiene til Granheia:   21.08.2010: "Har nu vandret i minnenes fotspor ned mot Granheia. Min barndoms tumleplass. Herfra rodde vi arbeidskarer som kom ned fra Jakobsbakken og skulle med toget ned på bygda i helgene. Taksten var 25 øre pr snute. Og i anvisergrava på 300 meteren har jeg sittet og klistret kulehull i bulkete pappskiver på mangen en søndag. På varme somre badet vi i bukta på vestsiden. At vannet inneholdt tungmetaller og annet svineri affiserte oss ikke."     03.09.2010: "Til skytebanen ved Granheia: All adkomst dit måtte jo foregå med robåt. Skytterhuset og standplassen lå på et oppmurt fundament, halvveis ute i vannet litt vest for linbanen som kom ned fra Sagmo og gikk over Langvann, via "storbukken"på skjæret, - (der hvor fyrlykta nu står). Det var også en anvisergrav med skivestativer, (av treverk) på 600 meters avstand, den lå helt opp mot Granheibekken, der den om våren kaster seg som en liten foss utfor skrenten. Telefonlinjen frem til 300 meteren ble i 30 årene lagt i kabel i vannet, da luftlinjen stadig ble tatt av kong Vinter.     200 og 300 meter anvisergraver.   Grunnen til at banen ble lagt ned var nok helst støyplagen, - for den var plagsom, - særlig på stille søndager. I årene før krigen hadde skytterlaget en avtale med kirken, eller menigheten om at at all skyting på søndagene skulle opphøre når presten sto på prekestolen. Jeg kan huske at den avtalen ble overholdt. At det var ricosjetter som skadet draglinen på linbanen er nok noe søkt.   Nu var ikke jeg i Sulis under og etter krigen, men fra gamle skytterlagsmedlemmer har jeg dette: I den yre frigjøringsvåren 1945 kom det til skytterhuset noen tyske Mauser-rifler og kassevis med ammunisjon, - til fri avbenyttelse for skyteglade ungdommer, (de var vel også eldre), som tok igjen for de lange årene uten hobbyen sin. Det ble skutt, ikke bare på pappskiver. Nei, stubber, steiner og flasker fikk gjennomgå, og våpnene ble så varme at det nesten tok fyr i treskjeftene. Og de stakkars kibbene, som gikk 20 - 30 meter der oppe, de var nok også fristende mål. Og en 7.92 mm. panserbrytende kule er nok skarpere saker enn en ricosjett, -  noe som vi ikke hørte om før krigen".   08.09.2010: I gamle Anfindsens beretning (fra 1914), om Sulitjelmaverkets tilblivelse, nevner han at under anlegg av oppberedningsanlegg i Fagerli omkr. 1893 måtte bygges nytt sagbruk, (drevet av Balmielva?). Sitat "Det var fra tidligere et lite sagbruk ved Granhei, men elven der var i lange perioder nesten tørr"   20.09.2010: Ingeniør Anfindsen skriver om sagen ved Granhei: "Dag og natt går sagen, og like så fort forsvinner materialene ut".   20.09.2010: Rart  å se 600 metersgraven igjen, - der jobbet nok bare 16-18 åringer, skiverammene var to meter i firkant og ble tunge å heise opp og ned utover dagen, men betalingen var jo mye bedre, - en hel krone timen! - På sletta, under bratthenget på Granhei, (mot syd), sto i mine guttedager en liten kåk, samt et skur som tjente som fjøs. Her bodde om somrene Nils Petter Larsen med kona Elen. Vi gutter forgrep oss nok på reddikene i kjøkkenhagen deres, noe de likte dårlig, han skjelte og svor og kastet stein efter oss. De bodde fast på Sandnes, - han kjørte for Verket, og hver juleaften grisekjørte han med slede og dombjeller på hesten. Det ga julestemning, promille var jo et ukjent begrep dengang.   20.09.2010: Spårsmål til EVI: Det jeg lurer på med Granheia er veien som kommer ned og ender i de store og forseggjorte oppmurte fundamentene på bru over Granheibekken. Men så stopper vegen opp liksom, det blir ikke noe mer. Vel er vi kommet ned fra fjellet, men den ender liksom ikke opp i noe anlegg for å gå over til transport på Langvannet, et kaianlegg. Det står liksom ikke i forhold til den solide oppmurte veien som går opp fra Granheia. Svar: Akkurat det lurte også jeg på i mine unge dager. Spurte mine foreldre, men de visste ikke mer enn meg, og var igrunnen lite interressert i slikt, - som jeg, raringen. Men gamle Andor Andersen, han var kjørekar ved Stallen, (den lå litt oppe i skråningen, ved "Folkets hus), mente stedet for lasting over i små prammer lå der veien kommer ned til vannet.  (Igrunn logisk, - der er det jo dypere langs land). At det ikke finnes stein igjen, kan kanskje forklares med at de ble hentet, sammen med grunnmuren til den planlagte direktørboligen. (Den ble det jo aldri noe av, og de steinene ble som kjent grunnmur til "Verkstedbrakka" i Furulund). Og hvor i huleste lå denne grunnmuren til den planlagte direktørboligen, - se den fant jeg aldri. Vet du det?   ER DET NOEN AV LESERNE SOM KAN HJELPE?   01.10.2010: Helt nede i sivbeltet, og er den for lengst nedlagte "Fire hundre meteren". Langvannet sto vel lavere den gang? Den var en ruin og ute av bruk allerede i mine guttedager. - Men, finnes det ikke spor efter 100 meteren? Den ble brukt av nybegynnere og til press-skyting på stevner. Det er nok en av de steinmurene du har foto av, 90 - 100 meter øst for standplass? Mener å huske at den lå litt opp fra vannkanten.   En liten historie fra det gamle Sulitjelma. (Publ. januar 2012)  Nu er det 85 år siden, - det var sommeren 1927 og jeg hadde enno ikke begynt på skolen. At episoden for alltid sitter klistret i hukommelsen min, skyldes sikkert at jeg ble så redd:   Furulund Skytterlag sto som arrangør av stort, to dagers stevne, og samtlige skytterlag fra hele Saltendistriktet var invitert, så det var svære greier i vårt vesle samfunn. Robåtene gikk i skytteltrafikk mellom Seksatippen og skytebanen som lå borte i Granheibukta, og skyssgutta fra Charlotta tjente nok mangen blank 25-øring de par dagene det hele sto på. Dette med å ro var jeg for liten til, men som vanlig hang jeg i hælene på mine eldre brødre som gjorde tjeneste som anvisere og skrivere borte på banen, slike var det alltid behov for under alle stevner. Jeg og noen andre gutter sto og hang bak standplassen, vi hadde vett nok til å holde oss der så det var intet særsyn. I våre dager ville vel en mor få hjerteattakk om poden hennes var på skytebanen, men den gang vokste vi nesten opp der. At hørselen tok skade av det, er jo klart, hørselvern var et ukjent begrep og den som ikke tålte litt smell, han var en pyse! Lørdagen gikk mot kveld, og all skyting stilnet av. Det var da lagets formann, - han het Dragland - steg opp på en stol og ropte ut en orientering: "I morgen karer, det er jo søndag, vil det bli servert full middag her på skytebanen! Menyen er røkte pølser med ertestuing, og som dessert blir det servert sviskegrøt med fløte!"            Jeg var vel av disse ufordragelige ungene som alltid skal kommentere saker og ting, så det datt spontant ut av meg: "Det var jammen en dårlig middag, - og så uten poteter, da!"  En brakende lattersalve runget fra alle de voksne rundt meg. Dragland, - han var gammel militær - hørte nok ikke min spinkle røst, han trodde nok latteren hadde med hans orientering, så han spurte barskt: "Sa jeg noe morsomt?" En mann i flokken rundt ham humret: "Nei ikke du, - men det er en liten fyr her som etterlyser potetene." Og så ble det ledd enno mere.   Og lille jeg, - jeg kunne sunket i bakken av skrekk, de voksne kommenterte meg og den løse kjeften min.           Hva gjorde så Dragland? - Han trakk ikke på smilebåndet en gang, - opp på stolen gikk han, og så brølte han utover: "Nåvel, - så tar vi det hele om igjen, - imorgen blir det o.s.v. og det hører kokte poteter med til denne middagen, - blir det bra nu?"    Ingen svarte, - man spøker ikke med en kommandersersjant.