Denne historien utspant seg en fin høstdag i midten av september 2010 på taket på vår bolig i Sulitjelma. En pinlig hendelse som tross alt fikk en bedre utgang enn forstanden skulle tilsi. Det hadde seg sånn at jeg skulle lime fast noe fliker på takshingelen som sto og spriket litt opp i lufta. Da jeg stort sett skulle arbeide nedenfor pipa og rundt takstigen tok jeg med meg et tau som sikring. Dette festet jeg rundt pipa og den andre enden rundt livet. Så kunne jeg ha noe å støtte meg til, tenkte jeg. Taket har nemlig en vinkel som er svært vanskelig å arbeide på; den er akkurat så bratt at verktøy ikke ligger på taket, men ikke så bratt at en ikke greier ”å stå han av”.   Utstyrt med varmluftpistol og Icopal-lim skred jeg til verks, vant som jeg var med å arbeide i ”store høyder” på huset på Kjerstad. Arbeidet nedenfor pipa gikk greit og var snart unnagjort. Så oppdaget jeg noen fliker som sprikte oppe ved mønet på enden av huset (høyre side på bildet under). Mens jeg drev på glapp ene foten mot takbelegget. Men idet jeg reiste meg opp i full høyde for å gjenvinne balansen fikk jeg mere overbalanse nedover mot takfallet. For å kompensere for overvekta måtte jeg nedover taket, samtidig som jeg forsøkte å bli kvitt varmluftpistol og hanke inn på ”sikkerhetslina”  for å få støtte. Dette gikk dårlig må jeg si; isteden for å gi støtte gjorde den at farten bare økte på (dette skjedde på få sekunder), takskjegget nærmet seg bokstavelig talt med stormskritt, og ”sikkerhetslina” ga ingen støtte.   Med kroppen i skrå vinkel utover takskjegget 4 meter over bakken, braste jeg inn i stigen som sto satt opp ved siden av takstigen. Begge føttene gikk trolig ned mellom trinnene i stigen etter oppskrapingen på leggene å dømme. Da var det at jeg – trolig i underbevistheten – innså at jeg trengte hjelp og sikring fra høyere makter, og med ropet ”herregud”  for jeg utafor taket med stigen, varmluftpistolen og Icopal-limet i nevene og ”sikkerhets-tauet” etter. En noe tvilsom og uggen opplevelse.     Humla tok ikke særlig av for fallet.                                 "Sikkerhetslina" som heldigvis røk.   Ved rekonstruksjon fant vi ut at ”sikkerhetslina”, som var festet rundt pipa, strammet seg til da kroppen min befandt ca. halvmeteren meter over steinhellene. Tauet rundt livet røk (heldigvis), men det merket jeg ikke noe til. Der lå jeg da på rygg på steinhellene sammen med verktøyet mitt og med stigen over meg. Ikke slo jeg meg bevistløs, ikke kjentes det ut som noen bein var brukket, ikke blødde jeg, hodet var ikke knust... I det hele tatt følte jeg meg i ganske fin form der jeg lå, og forsøkte å sette opp status over kroppsfunksjonene, mens den øvrige familie, som hadde kommet ilende til unnsetning, sto over meg med spørrende og skrekkslagne blikk.   Det er nå gått to dag siden hendelsen. Hevelsen i venstre legg og skinnebein har gått noe ned og en 6 cm sårflenge ser fin ut, skrapemerket fra midt på leggen og ned til hælen på høyre fot merker jeg ikke noe til, høyre kne gjør vondt når jeg trykker mot det, ryggen er vond men bedre enn første dagen (kun muskelsmerter kjennes det ut som), en av fingrene på hver hånd er vond og vanskelig å bevege (men også disse er bedre enn første dagen), og så er det litt vondt og oppskrapet på begge albuene: i det hele tatt ikke verre enn at jeg kan leve med, og det er jeg glad for.