Høyt over dalen fjellene lå, mektig i kveldssolens glans. Helt blendet av skjønnhet jeg sto og så det vakreste av alt som fanns.   Refr.: Sulitjelma-fjellene de ligger som et eventyrland i dryss av sne. Høye topper står nå der og pigger mot det ukjente som vi ei kan se.   Månen den kaster sitt eventyrskjær. Stjernene tindrer så nær. Sulitjelma-fjellene de ligger som et eventyrland i dryss av sne.         En ny Vise om Sulitjelma Helene Ugland var en av arbeiderbevegelsens agitatorer og den eneste som klarte å holde et agitasjonsmøte i Sulitjelma, før fagbevegelsen ble etablert. Denne visa handler om hennes tur til Sulitjelma i 1898. Etter et udatert skillingstrykk fra Aktietrykkeriet i Trondhjem. Melodi er ikke oppgitt på trykket. Gjengitt i boka "to skilling for en sang. Folkelige viser i Nord-Norge", av Torunn Eriksen. Universitetsforlaget 1980.     Ved Sulitjelma gruber man skulde gjøre streik, skjønt det var nok saa mange, man alligevel for veik. Naar frøken Ugland talte, de havde mod i bryst, men da hun saa blev jaget, saa blev det atter tyst.   Hun sagde: hør arbeider, det har jo ingen nød, de rige folk i landet skal nok faa skaffe brød. For fire kroner dagen I slipper mer at gaa; snart skal det blive paalæg, I sikkert det skal faa.   En arbeidsflok der tæller i flere hundreder har jo, som enhver anden, sin frihed noksaa kjær. Vi mere dagløn fordrer og mindre arbeidstid, for det at gjennomføre er Ugland kommet hid.   Fra Hanken ned til Gigen, ogsaa til Furulund den store nyhed spredtes i hast fra mund til mund: en socialistisk kvinde der tale vil vor sag, det gjælder kun at tage med værket rigtig tag.   Fra barake til barake en liste gik afsted at tegne hver en vovhals, som vilde være med, endel jo tænkte efter: vi vogte os vel bør, vi kunde blive kattet, saa galt har jo hendt før.   Af broderfolkets sønner en mængde kattet blev fordi de sine navne paa frihedslisten skrev. Det hedte at de supet og maatte jages bort, men drukkenskab paa værket man hader ei saa stort.   Bolagets funktionærer de tænkte nu som saa: vi frøken Ugland fanger, thi dette ei maa gaa, som vagt paa Jakobsbakken Lars spillemand kan staa, en ladet bjørnerifle han med sig og kan faa.   Ved Grøndlid blev som vagtpost kapteinen stillet ud, til de herrer ingeniører han skulde sende bud. Med tro sit kald han røgted, han frygted jo for kat, derfor med Argusøine han spedied dag og nat.   Men frøken Ugland trodsed de paabud som hun fik, til Sulitjelma gruber den lange vei hun gik, igjennom skov og elve hun maatte vade frem, hun vidste at de vagtposter jo var nok saa slem.   Hav tak I ingeniører, kapteiner, spillemænd, thi socialismens fører ei mer er i vor grænd; thi den slags militære paa værket nu ei bo, saa vist for socialismen I være faar i ro.   Tilsidst saa hør arbeider, drik kun dit brændevin, hvad kan det skade værket du lever som et svin, bolagets funktionærer generer du jo ei, du er i din barakke, did gaa ei deres vei.   Og om saa galt skuld' hende du kom i deres vei, saa løft da kun paa hatten, vær derfor ikke lei; det brændevin du drikker, det har du selv betalt, men naar du tænker efter saa er det jo forgalt.         Havebydikt fra Sulitjelma Denne nidvisa fra Glastunes sto på trykk i Nordlands Fremtid i 1927. Hvem som har skrevet den er ikke sikkert, visa er undertegnet H. (Digitalisert av Kjell L. Olsen)     O Glastunes den skjønne haveby, fallera den bygget var til arbeidernes ly, fallera. At bo med sine hustruer og børn, fallera, og hvile seg efter sit arbeidstøm, fallera.   Men haven som projekteret blev, fallera, til fryd og hygge efter arbeides' stræv, fallera. Det blev nu aldrig paabegynt paa stann, fallera, langtmindre færdigbygget efter sin plan, fallera.   Isteden kom her stigerfruer to, fallera, blev anvist blant arbeiderne at bo, fallera. Men nogen haveblomster var de ei, fallera, de tror at alle for dem skal gaa av vei, fallera.   Den ene er sigøyner hei aa haa, fallera, den andre er fra byen Piteaa, fallera. De praler av sin rikdom og sin stas, fallera, der ingen er saa ypperlig som os, fallera.   Men venskapen til dem som de bor, fallera, i lag med, den er slettes ikke stor, fallera. Det kan ei heller ventes andet ak, fallera, naar patrisier og plebeier bor i samme brak, fallera.   Sigøyneren hun staar, den lange dag, fallera, og banker under loftet med en stav, fallera. Hun taa'er ingen støi der ovenfra, fallera, men merker efter staven vises bra, fallera.   Fru Piteaa hun i sit fønster bor, fallera, og ivrig opmuntrer sine sønner tre, fallera. Slaa ned hver lillejente som ni ser, fallera, det er dog vi som raader grunden her, fallera.   Tilslut saa vil man raade verkets kloke direktør, at flytte patrisierne hvor patrisier er før. Eller ogsaa til Robinsons øde ø, fallera, saa plebeierne i ro kan her faa bo, fallera. H.         Nedlagt gruve Av Kåre Odlaug (Trykket i Arbeidsmanden)     Det kjemmer en vind gjennom fjellskogens pels. Det flommer av sol over rustrøde rels, en lealaus bane glemt bort langt til fjells, som hjul ikke mer skal slite for alt hva jeg våger å vite.   Og rester av redskap så håpløst forstøtt, så aldri-mer bøtt. Men kvitglimt av kvarts mellom blåsvart og rødt der bergvelten prøver å ruve ved nedlagt Anna gruve.   Fra sjaktkjeften sikler det sykt over grus. Men graset gror slik som der folk har holdt hus, og høstblomster vogger, i høststille rus … Sopp yngler blant bleike murer, får feste i alle furer.   Surt svir det i nasen av steinstøv og 'mit der krumbøyd du tramper. Hva førte deg hit, du vandrende rallar? Så prøv da et slit! Du svetter nok litt under huve i nysprengte Anna gruve.   Det haster med driften i synk og i ort. Det haster med dagsing og mer med akkort, med strossing og fordring og tralletransport, med gråfjell 'pun heng og stuve. Her knoges i Anna gruve.   Og det er før boremaskinenes tid. De klingende feisler markerer din flid, der borstålet denges i berg uten grid. Det klinger i hule haller til skuddene døve, faller.   Og gruva, ja gruva ble god likevel når vinteren vokste i landet en kveld, når Saulo, en rykende skorstein i fjell, red rak gjennom snøstorm-kavet som tidvis alt syn begravet.   Og kokka hu svor for en iskald komfyr, som fyltes så festlig av snøkov og yr. Det drev gjennom hele brakka. Du satt der og frøs i jakka.   Det puster en hete i iskalde kveld: Et vikende bleik-rødt glir fjernt over fjell, så grenseløst varmt og så kaldt likevel i seine og skjøre vårer som stilt inn i fjellet bårer.   Men inne er livet så jordisk og nært. Poteter og flesk dufter velkjent og kjært. Ta til deg og ét, gutt, så sant du har lært! Og enda flere gleder lokker på ungbus og blide kokker.   Du trekker på årene, krøkes vel litt, da sender du lønning, så kona har sitt. Så finner du køykanten, - skiftet var stridt. For deg ble ei trufast snadde det likeste verden hadde.   Her hastet med æresoppreisning iblant for kniv-vante herrer, når bus-blodet brant, og nervene kunne vel òg stå på kant hos slitne, forvåkte karer ved smaken av søte varer.   Men tiest rår muntrere stemning i lag hos gutter som mestrer sitt farlige fag. De retter seg, stolt, fra sin beksvarte dag og ser mot en tid som skal komme. De kjemper for den, gjør somme.   Men ryker de uklar med stiger og bas, så synger de ut. Det blir avskjedskalas. Sen svängde man hatt eller huve och lämnade Anna gruve . . .   Ja, verden fikk helsa, og prisene falt, og bunter og sekker ble snørt overalt. Og stålet i smia ble lunkent, og kaldt. Og hengen lar blokker falle i orter, forlatt av alle.   Se lilthuset luter så nordavindsslått som seilte et skip gjennom brenning og brått. Slik seiler det år til ende, men stuper til sist, kan hende . . .   Med blankslitte burker i sol-stille vær går fjellfolk til Mavas, Der finner de bær. Men fanten som drøyde blant steinene her, han hørte, fra kjerr og tuve sangen om Anna gruve -   Kåre Odlaug           Sulitjelmaminner Av Helge Stifjell   Naturen Skogkledte lier og fjell, vakre lunder og heier. Underfulle fossefall og bratte elveleier. Langvann kilderent, ørret vaker og sjøfugl letter. I skogen kvitrer småfugl, reven lurer, haren spretter, Tiur og orrfugl leker med strålende fjærdrakt. Jetteskjønn heggduft, bjerk og furu står i sin prakt, Et paradis for jakt og fiske, same og rein, Litt etter litt trues idyllen av glansfulle stein Mons Petter som fant dem på sin vandring Ante kanskje tider med stor forandring   Kamp for ordnede forhold Snart så svensken konsul Persson - Mons Petters funn. Uten nølen ordnet han med rett til skjerp og grunn. Livet tok da brått til - med anlegg og gruver i drift Innen få år var Sulisverket en stor bedrift, Tross slitet, dårlige brakker og lang dag, folk fant frem. Jobb fikk de og mange håpet på varige hjem, En gruveby tok form, - arbeidslivet fikk avtale. Levelig ble det om enn skralt med det sosiale, Mange fremmet trivsel gjennom lag, sang og musikk. Aldri ble disse påskjønnet - knapt en takk de fikk   Daglig drift Svovelrøyk forpester dalen. Solen ser vi knapt. Umettelig er smelteovnen på skog - som går tapt. Lier og fjell snaues. Fugler og dyr får det stridt I Langvann dør fisken - Østavinden tuter fritt, Trutt går årene. Vedlikeholdet forsømmes. Jevnt økes malmuttaket og gruvene tømmes El-kraft tar elvene - som har evig energi. Livsgrunnlaget tappes. Snart er det kanskje forbi. Malmdrift og vannkraft la øde en herlig natur. Alt verdifullt er tatt - restene er på tur.   Livsgrunnlaget trues Sagmo, Jakobsbakken og Anna var fjellgruvene i sør. Utfor bratte lier kom malmkibbene med sin bør, Likedan kom de fra Hanken, Ny-Sulis og Giken i nor' I årrekker gav gruvene virksomhet her vi bor. Tidens krav økte etter hvert til den edle skatt. Jevnt tømtes gruvene og snart ble de forlatt , Et minne er både Furuhaugen> og Bursi med. Levnet er Mons Petter og slutten på Sagmo nedre Mot dypmalmen, den siste ressurs rettes blikket ned Alt galt kan skje ved å satse alt på et sted.   Trivelige dager Sulis har gitt meg mange koselige minner. Uten disse hadde dagene blitt svært så grå Leter jeg i gjemselen er det noen jeg finner Inderlig klare - slike som aldri vil forgå Taubanene satte barnefantasien i sving Jernbanen også med "Odin" og "Loke" i trafikk "Etta" og "Gutten" på Langvann fikk lengselsfulle blikk. Livlig ferdsel med folk og fine hester som gikk Med kusk og sleder lastet med mange rare ting. Alltid var det så spennende å ture omkring.   Hjem fra jobben Skiftbytte på dagen gav pause i vår lek Ut fra anlegget kom folk, ferdig med økta. Lompen var skitten og våt, ansiktet som bek. I hånden bar de fra gruva karbidløkta. Til Glastunes gikk "Bolsjevikeren" i rute Jernbanen til Fagerli var ikke i stand. En vinterdag dit var det hårdt å være ute Likevel - godt de fant frem til hjemmet alle mann Mange koner kom ut for å se etter gubben. Aller først blev det mat og siden vaskeskrubben.   Bygda-folket Søndags kveld kom toget til Sulis lastet med Ungdom og eldre som til jobben hastet avsted. Lauskarene som de kaltes kom for det meste I fra bygda dernede. Så ble det neste Turen videre til fots opp bratte liene på Jakobsbakk, Giken og Hankenstiene. Gå En etter en i de samme tråkk, på nytt igjen Lite aktet de på vær og føre, men Mange ganger var det såvidt de fant brakkene. Aldri tenkte noen på å gi opp i bakkene.   Geitehold Stillheten brytes av mekring fra viltre geiter. Ut av fjøset haster de - lystne på sine beiter Litt senere går store flokk-er i vante far I liene oppover mot høyfjellet de drar. Tid og omsorg fulgte med geithold - også vinterfor Jobben var tung ogdet vokste lite i skrinn jord. Etter lang dag på Verket kom slåttsteigen og ljå Langt opp i åsene, og bæres i hus måtte hvert strå. Mot kvelds kom geitene ned til et nytt fjøsstell Atter måtte bøtter fylles med vann og matskrell   På vei til Kjeldvand Så husker jeg en fottur som blev riktig dagslang, Utfluktens mål var Kjeldvand. Først blev jeg opptatt med Linbanen til Fagerli og kibbenes støe gang. I bakken der sto smelthytta og pipen like ved. Turens første hvil blev oppe på Kildabakken Jeg så krøtter beite. Vi koste oss med matpakken. Et skogløst terreng som industrien har gitt Lot gress og alle markens bær få vokse fritt. Mange hester kom med tømmerlast strevende Alt gikk til kobbersmelting, den var så krevende   Frem til hytta Snart dro vi videre på den krokete veien Utsikten var god, på Langvand kom "Gutten" med pram Lenger opp stod Vinjehytta i samme leien I Annabekkfaret kom ny rast ved Trøftendam Til maten plukket vi store multer og blåbær. Jeg lurte nu ofte på når vi var fremme. Etter en stund rodde vi mellom holmer og skjær. Like ved vakte ørreten, den lot seg ikke skremme. Målet var nådd, hytta så vi oppe i lien, Aftenen var kommet, det var bare opp stien   På Koopen Særlig onsdag var det travelt i butikken. Ukelønna, "Forskudden" blev da hentet på fabrikken. Lange blev køene, betjentene fant frem provianten. I mellom, hist og her stod spyttbakkene fylt til. kanten Tunge ryggsekker, lang dag, en pust og litt med på praten. Jammen smakte en fersk skrå før en dro hjem med maten En pose mel, margarin, sirup, mysost og farin, Lakris, drops og noen hveteboller med rosin. Men sko og klær måtte også skaffes til veie Alt dette håpet man "Bakskudden" ville greie   Til skolen Skoleveien blev ofte svært så krevende Uten hensyn til vær, store snefall eller blest Langs tråkk og stier kom barna strevende, I fra Furulund, Glastunes> og Bursi i vest Til skolen på Sandnes skulle de alle dra Jenter og gutter fra første til syvende En ungeflokk kom helt fra Fagerli i øst - ja Like fra bratte Giken kom de klyvende. Mang en vinterdag var det såvidt de fant hjemmet Angst hos mor og barn forsvant først ved gjensynsklemmet   På tur til Sjønstå Senere engang kom min første Finneidtur Underveis til stasjonen kom folk- med tunge bør, "Loke" tøffet og vekslet, - med var en konduktør I mens ble det pratet og kjøpt billetter med retur Toget hadde mange kisvogner og en kupé. Jernbanen til Sjønstå var over to mil - helt ned Etter en stopp i Furulund kom det flere med. Litt tid gikk ved Fjeld, "Loke" tok inn vann, kull og ved Mange av de reisende sovnet fra strev og strid Avstanden var ikke stor, men det tok sin tid   Videre til Finneid Slepebåten "Femma" så vi lå klar til avgang Ut stormet folk for å få sitte - vilt for de fram Like etter ble det slep på en lastet kispram, I sakte fart lå foran oss en strekning - milelang Tett stod det med folk på dekk. Lugaren var velfull. Jeg skvatt da dampfløyten ulte, vi var så nær land. En båt kom ut fra Solvik, den tok ombord en mann, Litt etter kom Moen-renna, farten var nær null Målet var i sikte etter fire timers reis Alle var blitt trette og luta lei underveis   Samorganisasjonen Samorg. tok seg også- av stedets mange problemer, Utover dette med lønn og tarifflysterner, Lang var veien til møtet - så ofte gikk man i lag I uvær lå fjellfolket over til neste dag, Titt måtte skift byttes eller også arbeides inn Jevnt møtte alle fram, debattlystne - med åpent sinn Et hvert verv betydde tillit og ble utført nøye Likevel - alle valg passerte A-partiets øye Mange ønsket seg gjerne et verv å besette Aller helst da måtte partiboka være den rette   1. mai for barna. Salutt om morgenen, hornmusikk i det fjerne, Ut strømmer barna med skolefti, og beste pynt. Larmen fra Verket er stilnet og det så gjerne I dag er det 1. mai og feiringen såvidt begynt Toget starter ved skolen - musikk-en går først Jenter og gutter går klassevis, de fremste er størst En ildrød fane maner til kamp for bedre kår. La oss samles på valen, seieren vet vi at vi får! Mange barn møtte ikke fram, særlig fra snobben Arbeidets dag var kun for de skitne på jobben   1. mai for de voksne Sosialistmarsjen toner igang voksentoget Under Samorg. ledes programmet til siste slutt Lag og foreninger bar faner og ingen knoget Innkomsten ved Folkets Hus blev markert med salutt Talen var ildnet til samhold. "Splittelse gjør oss svake. Jag kapitalismens og trelldommens onde drake! En veteran talte ivrig på en berghammer: Leve revolusjonen - håpet som evig flammer" Mot kveld ble det underholdning og dans i salen Alle trivdes og sent ble det ro i Sulis-dalen   Kibbene Sjeiderhuset fikk- malmen fra alle gruvene Under alle værforhold - kibbene gikk Like fra Jakobsbakken, over alle juvene Innom Sagmo og Charlotta i stadig trafikk Til Ny-Sulis fant kibbene også veien. De hastet Jevnt nedover flågene med kassene lastet En kortere tur fikk de fra Giken og ned , Lasten fra Bursi ble hentet fra kaia like ved Men tiden med kibbene er nu blitt til minne All malmen de tok med lar seg ikke gjenvinne.   Lønnskamp Sommerkvelden var lys, fra øst kom det en svak bris. Ute lekte ungene ennu - på vanlig vis Langs veien pratet voksne om lønna - alvorlig Ingen likte kriseforslaget, det var for dårlig Tariffert minstelønn kr. 0,75 gav ringere kår Ja, stemme - eller skal vi kjempe det vi formår? En kobberpris under 30 pund var rent driftstap. Lønnstrekk ble da 1 øre pr. pund - det var galskap Mange mintes tidligere kamper og gruet, Alene med streikebidraget svelten truet,   Elvene forsvinner Stormende vill og vakre kom elvene jagende Utfor flog og bratte lier med herlig fossedur Lomielv var skummende hvit og farlig dragende Innerst ved Fagerli skapte Balmi herlig natur. Til stor fryd for Øyet var Rupsifossen - høy og bred Jetteskjønn kom Gikenelven mektig tordnende ned Enestående Sjønståelv bar på særegen prakt Liten eller stor, alle var i vår nære kontakt. Minner står tilbake - elvene er borte, nesten Alene går Tverrelven, - Tar S.K S. også siste resten   Usikker fremtid Sulisfjella har gitt så mange arbeidsplasser Uavbrutt i snart hundre minnerike år Levert store og mektige malmmasser I en stadig strøm. Det skapte levelige kår Tanker kommer - hvor lenge vil dette vare. Jubileet, opplever vi det - forhåpentligvis, Eller må vi forsøke snart å bevare Livet her vi trives på annet sett og vis Måtte nye bedrifter komme i sikte Alene med gruva må det engang svikte   Tilbakeblikk Sulisfjella har gitt så mange et sted å bo Under tunge forhold - særlig de første år, Livets grå hverdag var lang, og sent ble det ro I blant ble det krevd mer enn mennesker formår Tanker kom ofte om en tur ut i det fri Jakt og fiske- og litt rusling på naturens sti En herlig dag på vidder og vann var helsekur, Livet fikk da en mening bak trelldommens mur Med en stadig kamp mot åket ble det bra tilslutt Aldri kom en takk til dem som ledet an - så trutt   Helge Stifield

Jeg satt og drømte en vinterdag   og skuet mot fjellenes prakt.   Da så jeg et rike av sitt eget slag   kledd i sin vinterdrakt.     Refr.:   Sulitjelma-fjellene de ligger   som et eventyrland i dryss av sne.   Høye topper står nå der og pigger   mot det ukjente som vi ei kan se.     Månen den kaster sitt eventyrskjær.   Stjernene tindrer så nær.   Sulitjelma-fjellene de ligger   som et eventyrland i dryss av sne.     Sulisvise I Fra boka "Rallarviser", samlet av Hanna Lund (Digitalisert og tilrettelagt for internett av Kjell L. Olsen)       Jeg minnes så vel da fra hjemmet jeg drog, jeg skulde til Sulis og fråga om knog. En kompis jeg hadde, en kar som var grei, og begge så la vi i vei.   Jeg selv heter Kalle, du kjenner mig nok, og flickor mig elsker, ja alle i flokk. Min kompis het Sundberg, han var stor og svær, i flickor var han også kjær.   Og var vi så heldig vi slapp inn i hus, så måtte vi fekte om mat og om snus. For penger det hadde ei nogen av oss, Ja, blakke vi vare, forstås.   Apostlenes hester det brukte vi to, Gud trøste oss begge hvor vi slet vår sko. Og sårbente blev vi, ja det riktig svært, så sårbent jeg aldri har vært.   Jeg haltet, jeg hinket, det var ikke greit, Jeg gikk slik jeg syntes til sist det var leit. Ja føttene smertet så mye at jeg tok skoene av i en fei.   Men Sundberg han lo og han travede på. Han sade: Det skal du, min gossa, forstå, at Sundberg, din kompis, er renhårig bus når bare han får mat og snus.   Vi travede på og til Sulis vi kom, men klæløse var vi, og pungen var tom. Dog heldig vi var, for arbeide vi fikk, vi glade fra Furulund gikk.   Vi reiste til Hanken, for der fikk vi knog, og glade vi begge til gruvbyen drog. Minerare var vi båd' Sundberg og jeg, men han var nok bedre enn mig.   Nu står vi i synken og knaller og slår med feisel på bor som i gråberget går. Vi liker oss godt og vi synger en sang, og tiden den faller ei lang.   Nu tjener vi penger og lønning vi får; men pengene kommer og pengene går. For synes vi dagene bliver for sur, Til Bodø vi tar oss en tur.   Vi kjøper oss skotøi og fineste klær, så fine som herremenn vi lever der. Med flickor og vine vi har det så flott til pengene våre har gått.   Hanna Lund       Sulisvise II Fra boka "Rallarviser", samlet av Hanna Lund (Digitalisert og tilrettelagt for internett av Kjell L. Olsen)       Undskyld mig, kamerater, jeg synge vil en sang, den handler om en grube langt op i Norges land om hvilken ryktet går så stort: den største bergsdrift på vår ort, den er et mesterverk jo, av sluskehender gjort.   Og denne store grube, som så omtalet er, det er jo Sulitjelma bekjente navn den bær'. Jeg hørte også tale om langt innen jeg til Sulis kom alt om de strenge herrer som bor i Furulund.   Alt ifra søndre Norge jeg hit på loffen gikk, og ganske trett av reisen jeg Sulis øine fikk. Da på kontoret ganske straks, men svaret lød vel lite barskt: Ja, I skal op på Hanken, der fins det arbeidsplass.   Vi skulde da påskrive kontrakten næste dag og lovet å innsette bestemte klokkeslag. Man viste oss til et hotell, et ganske flott turisthotell som kalles Fryseriet og gjør sitt navn fortjent.   Ved næste morgenrøde, så steg jeg tidlig op, jeg følte mig så brudden og øm uti min kropp. De dette nu vel vet forut, for sengen den var ikke myk; på gulvet den tillagdes og intet bolster brukt.   Vi ginge op for bakken og kom til Hanken frem og treffer der en stiger, en riktig jegermann. Han på oss lite mistenkt så, dog skulde vi en drift her få. Når morgendagen oprant, da skulde vi gå på.   Vi går da op i gruben og driften skue får, i følge med vår stiger vi gjennem stullen går. Men driften, den var ikke fin, for den så ut som bare hin. Vi fikk det og erfare, da lønningsdagen kom.   Dog syntes jeg, jeg skulde forsøke enn en gang om ei det kunde lykkes oturen vende om. Men det blev bare akkurat, det rakte just såvidt til mat, og intet blev tilovers, da lønningsdagen kom.   Ti så er det tillaget for arbeidsfolket her: de får knapt se en øre, så lang som vinter'n er, og blir i måneden det skoft, så har vår direktør oss lovt en krones mulkt å trekke, og så kreditten stopp.   Og man må derfor "knoga" for hver en dag som går, forsøke sig å klare, så proviant man får, for ellers fins dampkjøkken her til hvilket maven ei sig glæ'r. Der får man vatten suppe samt margarin og brød.   Iblandt så har vi kokker som vil så absolutt, de vil sig fast forlove, og det foruten prut. Men da er stiger' n ikke sen, og op på sine skjeve ben nedjage bakfor Hanke-stull vår venn så god som gull.   Et råd jeg derfor giver til hver en kokke skjønn, at De skal aldri lytte for snart til guttens bønn. Det utfor bakken bær da straks, I ei engang får se tilbaks alt til den lille vennen som er så god og skjønn.   Ti så er loven stiftet: I verkets boningshus der får ei flikkar finnes som lever sus og dus. På døren står plakat så lang som oss forbyr så my' og mangt og å for ille fare med verkets møblemang.   Så må da ei forglemmes de stigere her er, ti det er lumske gubber, som ei har folket kjær. De greier allting så forvisst at vi får ingenting til sist for våres svett og møie som vi har nedlagt her.   Når lønningsdagen kommer, og vi går inn til dem, de står med lønningsboken i sine fingre fem. De sier ofte til oss så: De "genast" ut herfra kan gå, De skulder på butikken, har ingenting å få.   Det hender og imellem, ja altfor mangen gang, at man kan få en "kisse" utav vår stiger vrang. Da tar man ransel'n på sin rygg og vandrer så fornøid og trygg nedover Langevatnet fornøielig og glad.   Og dette var tilfelle med mig også en gang, og uti den anledning jeg skriver denne sang. Fra Sulis' kakelakker samt veggelus og lopper alt over Saltenfjorden jeg styrede min ferd.   Jeg haver nu omtalt hur' det i Sulis er, om visen ei er riktig jeg om undskyldning ber. Men uti Bodø store sta', der kan man trives ganske bra, der står en seng og venter alt på vår "Kalle A".   Adjø, I Sulis' daler, adjø, I Sulis' fjell, adjø, min lille kjærest, la se at du er snild og ikke sorgen tar så hardt om vi ei treffes kan så snart. Det skader ei ombytning innunder sengefeld.   Hanna Lund         Kilde: Det Sulitjelma som var. Tekst: Hestetransport var alfa og omega i gamle Sulitjelma med et stort antall hester på stallene. Fra Fagerli rundt århundreskiftet. Fagermo skimtes i bakgrunnen til høyre. Kilde: Det Sulitjelma som var. Tekst Linbanestasjonen på Jakobsbakken med heishuset. Kilde: Inn i bergmannens rike. Fra gamle smeltehytta i Fagerli. Kilde: Arbeidsfolkets saga. Tekst: Her ved Giken-elva ble et av landets første kraftverk bygget i 1894. T.v. på bildet inngangen til Helsan stoll i Giken-gruva.       Farväl till Sulitelma Av David H. Thelander     Minnen, soliga, glada, ljusa ifrån fager Langvandsdal! Sköna taflor, som ögat tjusa under ett hvalf af blå opal! Leende stränder, där insjö-vågor lekfullt dansa för sommarvind! Högt därovan af quällsols lågor purprad, stolt Sulitelma-tind!   Här bröt fliten och idogheten mark i länge okänd trakt. Menniskokraften, i allt förveten, kom med snillets, tankens magt – och i dalarnes, fjällens tystnad mänges arbetets musik, och för nutids skapare-lystnad öppnas vidden mägtig, rik.   Skatten röda, af Bergakonungen under sekler gömd, af en starkare magt betvungen blir till nyttig verksamhet dömd. Fjällen öppnas, och mägtigt strömmar fram en rikedommens flod, verkligheten äro de ljusa drömmar, som gåfvo mannakraften mod.   Langvandsdal, uti sommarskriden vill jag minnas dig som bäst; med de första små fogel-ljuden och med solen högt upp i vest och med skogen i finaste grönska – som en dröm med aning i – Kan en skönare bild man önska uti minnets galleri?   Och till fjällvidderna de höga ilar tanken gerna opp. Sulitelma, du "solens öga", sagans guddomskrönta topp, du, en konung bland dina likar, skådar majestätisk ut öfver Vesterhafs fjordar, vikar, öfver vidden, som ej har slut!   Fager, drömmande skön är natten, stämmer tanken trånads-full, gjuter sin glans öfver skog og vatten, målar himlens sky i guld. Ljusets välde du först kan fatta här, när "Foebus" ständigt rår. Södrens soliga da’r blir matta mot en Nordlands trolska vår!   Så, farväl, lilla dal bland fjällen! Fast jag mer ej skåda får dina välkända, sköna ställen, trogna vänner i gångna år, banden bundna vid dig dock brista ej så lätt som bort man far. Sulitelma, en hälsning sista; Lycka följe din framtids da’r! Furulund 1. maj 1898.   David Hildebrand Thelander                         Sulitelma Av Kåre Enge (Kilde: Det Sulitjelma som var...)   SULITJELMA - du dal med eventyrsus Med jøkler og jotner, fosser som sjoer Med solsvidde vidder og furuers brus Med blinkende vatn og skogkledde moer   Med rikdom av skatter i fjellenes dyp Av kobber og kis samt edle metaller Voktet av dverger og underjords kryp Av fortiden skjult i Berggubbens haller   Med tiden kom stor-bus med slegge og bor Dundret på berget med brak og med bulder Med feisel og stål brøt de sjakt under jord Skremte vekk nisser og bondemanns hulder   Et samfunn stod fram mellom storstein og ur Mens lien kledtes av gråstein i velter Ga grobunn for trivsel og vektig kultur En BERGSTAD preget av hverdagens helter   Et liv på det jevne, skjønt noen led savn Dog - arbeid og malmens rike gehalter Ga tilværet mening, ble folket til gavn Men kriser var alltid dårlig forvalter   Sulitjelma - du dal med austavinds føyk Med stevner og gjester. All slags rabalder Med solskinn og regnvær, med Smeltehyttas røyk Vi takker for barndom, ungdom og alder   Kåre Enge           Kantate Ved kirkeinnvielsen i Sulitjelma 12. november 1899 (Digitalisert og tilrettelagt for internett av Kjell L. Olsen) Tekst; sogneprest Olav Amundsen Musikk; direktør Emil Knudsen (Kilde: Sulitjelma Historielag)   I (Koret) Stille. Hva betyder dette? Uro i de tause haller. Hammerslag mod fjeldets Vægge Malmens kys af Staalbors Egge mens i Rækker Tog af Traller svinger sig langs Skinner lette. Saadan lyder vrede Stemmer fra det Dybe over Vidden. Det er Fjeldets Aanders Tale i dets tause, hvælvde Sale kjendes ikke Pust af Tiden bare Midnatstimen skræmmer. Thi da er der Liv i Uren Sulitjelmagubbens Time. Heksedans paa Fjeldets Toppe hvor de tusen Smaatrold hoppe medens andre tusen stime sammen bagom Kobbermuren. Stille. Hva betyder dette? Mennesket er alltings Herre For dets Fødder lægges Kloder, bøier sig som Barn for Moder for dets Aand kan ingen sperre naar det gaar med Gud og Rette   II (Duo) Dog – ikke herske, men tjene det er jo vaar Herres Bud, og den som det gjør, alene vandrer på Vei til Gud Aander i Tjenestens Gjærning altid med Sjel og Sind, ogsaa naar Livets Tæring tvinger i Gruben ind. Hvor skal saa den Bergmand hente Styrke? Hos Kraftens Gud. Og vil du, min Bror, kun vente, han hjelper dig holde du. Søg Ham i Bønnens Verden, mød Ham i Grubens Hvælv stæng Ham ei ud fra Færden, vær trøstig: Det er HAM SELV.   III (Solo) Ja, Herre, vi har villet Olie øse dit Navn til Ære, over Stenens Top Vi Fjeldets Kogleri har villet løse af Sulitjelma bygge Bethel op. Nu Frelsens Bud skal lyde høit herinde for hver, som trenger: Kom til Jesus Krist. Med Salmers tone skal Hans Seiers minde der for os døde, Gud og Mand forvist. Et Sagn fra gammelt gaar langs Fjeldets Sider og breder sig i disse Bygder ud. At borte er for evig Malmens Tider, naar bygges her et Hus for Himlens Gud. Men Sagnet lyver, Malmen blir ei borte thi Jordens Fylde hører Herren til. Nei, nye Aarer bagom Fjeldets Porte skal aapnes under Kirkeklokkens Spil.   IV (Koret) Reist er Huset – i Jesu Navn. Fredens Bolig for bittert Savn Fredens Vilkaar her bydes frem Fred for Hjerte og Fred for Hjem Fred for Sjelen paa Vei til Havn Fred i Gud Faders aapne Favn. Kom da store og kom da smaa Mand og Kvinne skynd dig aa gaa Naar Klokker kimer, da kalder Gud Lyt til Ordet, det er hans Bud Tro og lev i vor Herres Frygt Da kan du leve og dø saa trygt.