|
KORRIGERINGER OG OPPLYSNINGER OM PELSDYROPPDRETTET PÅ KJERSTAD ER SVÆRT VELKOMMEN, SEND DET TIL MIN E-POST (svpetter@online.no), ELLER RING.
|
Pelsdyroppdrett på Kjerstad |
Vi vil her forsøke å lage en oversikt over pelsdyrgårdene på Kjerstad. Vi vet at i perioden 1930-1940 var det flere som satset på oppdrett av rev. Men detaljene rundt plassering og størrelser på gårdene begynner å forsvinne. De som sitter inne med informasjon om reveoppdrett på Kjerstad kan henvende seg til denne nettsiden.
I "nyere tid" har vi hatt tre minkgårder på Kjerstad. Også historien til disse vil vi forsøke å samle her.
OPPDRETT AV REV
I årene rundt 1930 var det flere på Kjerstad som startet med pelsdyroppdrett, med oppdrett av vesentlig sølvrev og kanskje noe platinarev. Platinareven (mutant av sølvreven) var ny og ble etter hvert svært kostbar å anskaffe. Virksomheten varte i relativt kort tid. Da 2. verdenskrig brøt ut i 1940 ble flere av revegårdene avviklet. En antar at investeringer i gårder og innkjøp av livdyr ikke gav noe særlig overskudd til eierne etter såpass kort tids drift. Kanskje tvert om. Dersom krigen ikke hadde kommet til Norge og eierne ikke hadde blitt tvunget til å legge ned virksomheten ville denne næringen kanskje ha blomstret på Kjerstad i mange år framover.
De som forsøkte seg med pelsdyroppdrett/reveoppdrett på Kjerstad var - for å begynne i Forosen:
Størker Kristoffersen
Petter Hansen med sønnen Peder som røkter
Torgeir Kjerstad
Olav Johansen Kjærstad
Beliggenheten til pelsdyrgårdene på Kjerstad som drev med oppdrett av rever i perioden fra ca. 1929 til begynnelsen av 1940-årene.
En kan tenke seg de problemene en sto ovenfor når det gjaldt å skaffe for til dyrene, og å oppbevare foret når tilgangen var stor. På denne tiden hadde stedet ennå ikke fått strøm, slik at noe fryseri var utelukket. Det ble da å bygge ishus i tilknytning til pelsdyrgården, hvor is som ble skåret på ettervinteren fungerte som kjølemiddel i ishusene om sommeren. Hvor ble isen skåret? På Tjønnskogtjønnene?
Vi antar at de fleste av revefarmene på Kjerstad ble avviklet eller reduserte driften da krigen kom til Norge i 1940, da grunnlaget for å drive videre ble borte. Folk trengte mat og vanlige klær - ikke pels. Peder Hansen avviklet driften i 1940, Torgeir Kjerstad trolig noen år senere. Olav Kjærstad holdt lengst ut og avviklet trolig driften i 1947 (se under Olav Kjærstad nedenfor). Hvor lenge Størker Kristoffersen drev med rev er foreløpig ikke brakt på bane.
Revegården til Petter Hansen
Peder Hansen forteller:
"Pelsdyroppdrett: Så kjøpte far et par sølvrever, de var kostbare. Det var i 1929. Og jeg ble sendt til Rana om høsten for å lære å stelle rev og å fore, pelse (slakte) og å preparere skinnan.
Våren 1930 var jeg også der i Rana, nå for å lære når revungene kom til verden, m.m. Våre dyrepar var der i pensjon og fikk unger. Og om høsten hentet far og jeg våre dyr heim og jeg begynte som pelsdyrrøkter heime i vår nybygde pelsdyrgård.
Og i dette arbeidet var jeg uavbrutt helt til i 1940 da driften opphørte, foruten at jeg hele tiden var med på jordbruksdrifta".
16.11.1930. På baksiden av kortet/bildet står skrevet "Hilsen fra Storhei Pelsdyropdrett Mo i Ranen fra Selma Calberg, Per Pettersen og Aksel Hansen til Peder".
Foto: Ukjent/privat. Ni par sølvreve på D/S kaien 4/11-1930. Mo-Rana. Klikk for stort bilde.
På bildet/kortet fra Storhei Pelsdyropdrett 4/11-1930 til Peder ser vi bilde fra en reveforsendelsen fra Storheia Pelsdyropdrett på dampskipskaia i Mo i Ranen. Tilsammen seks par rever sendes til L.B. Ballangen og tre par til K.P. Lødingen. K.P. må her være initialene til KJERSTADNES PELSDYROPDRETT. På kassene står navnet på revene. I den øverste kassen i venstre stabel ser vi navnene Hans og Petra, og i den underste ?..ton? og Maren. I høyre stabel står en kasse med Helga i venstre rom og Anders i høyre. Dette stemmer med at Maren er avkrysset i Stamboka. De øvrige har ikke vært stambokført (premiert?). Dette kan være avlsdyr de har kjøpt utenom de som var i pensjon, og som ble hentet på høsten 1930 av Petter og Peder. Foto: Privat
I Stamboka under oversikten for de enkelte stambokførte sølvrevene har Peder krysset av for Storhei Maren. Kanskje var det bl.a. denne reven som sto i pensjon hos Storhei Pelsdyropdret til høsten 1930, da Petter og Peder Hansen hentet den hjem til Kjerstad. (Se stambokoppføringene for Storhei Pelsdyropdret i høyre marg).
Sannsynlig størrelse og inndeling av revegården til Petter Hansen.
KJERSTADNES PELSDYROPDRETT sine anlegg i 1930-årene plassert i forhold til eiendommen til Margit og Henry Pettersen i dag.
Målsettingene er basert på oppmålinger foretatt sommeren og høsten 2010. Grunnlag for målsettingene og skissen over baserer seg på rester etter stolper og stålpegroper, samt nettingrester som ennå finnes i området. Stolperekkene og netting for yttergjerdet står stort sett intakt på sørsiden og delvis på østsiden. Hjørnene i nordøst og sørøst er lokalisert og danner et sikkert utgangspunkt for den videre målsetting. Retningen på yttergjerdet mot nord er fastsatt ved stolpe i berg. Ut fra erindring og bilder under bygging av huset til Margit og Henry (stolperekke gjennom hustomta) er det ganske sikkert at gården har vært ca 47-50m bred og 60-62m i nord-sør retningen. Revegården er orientert i ca. nord-sørretningten. Dette gir et areal innenfor denne yttergården på ca. 3 da.
Likedan er løpegårdene som er fargesatt og stolpene som er markert sikre. Oppmålingen av disse har dannet grunnlag for en ganske sikker antydning av hvordan løpegårdene var plassert (på nordsiden av adkomstveien inne i gården. Stolpeplassering inne i midten av noen av disse løpegårdene kan tyde på at disse 6x6m store burene kunne deles av til mindre bur. Inne i luftegårdene var plassert revekasser. Det er usikkert hvor mange løpegårder som var utbygd. Men etter målene og størrelsen å dømme kunne det være plass til 20-24 løpegårder a 6x6m ved full utbygging.
14.09.2010. Otto Johansen og Henry Pettersen har forsøkt å rekonstruere hvordan revegården til Petter Hansen tok seg ut når en så den fra inngangspartiet (skisse av Henry Pettersen).
 På sørsiden av adkomstveien var hele området trolig brukt til revebur/skyggehus/hvalpebur med tak. Vi vet at helt mot sørsiden var det plassert ihvertfall 10 stk overbygde skyggehus i størrelse 1,25x4,10m. Alle disse 10 burene ble overtatt av Olav J. Kjærstad og fraktet til hans revegård på Holmhaugen (se nedenfor om Olav Kjærstad). En er usikker på om disse skyggehusene sto i en eller to rekker her hos Peder. Vi har antydet en rekke. Burene var plassert på rels-skinner*) som hvilte på betongkjegler med høyde 55 cm. Dette for å løfte husene opp fra bakken for å unngå fukt ol, som kunne forårsake dårligere helse/pels på dyrene. En av betongsøylene og en skinne ligger fortsatt i området, men er trolig flyttet i forhold til opprinnelig plass.
Mellom disse 10 burene og adkomstveien var det plassert et større overbygd skyggehus som sto på pæler. Huset ble brukt som skyggehus for reveunger. Huset hadde bur ut mot begge sidene med en midtgang imellom. Dette større huset var hevet høyere over bakken enn de 10 andre skyggehusene, kanskje så mye som 1 meter over bakken. I røstveggen som vendte mot porten gikk det trapp opp til dør som førte inn til midtgangen.Størrelsen og antall bur inne i dette huset vet en ikke. Dersom vi ser på skyggehuset hos Olav Kjærstad som ennå står intakt på revegårdsområdet, så var disse burene ca. 1,25x3,25m. Det er ikke usannsynlig at dette var en rimelig størrelse som ble brukt på den tiden. På tegningen har vi antydet dette med 10 bur på hver side av en midtgang på en meters bredde. Dette gir oss et hus på størrelse 7,50x12,50m. Men alle disse målene er usikre. Videre vet en ikke hva området mellom baksiden av dette huset og østveggen ble benyttet til. En finner ingen rester etter stolper eller netting her.
Det er usikkerhet rundt plasseringen av disse skyggehusene i forhold til grøftene som er målsatt på tegningen.
*) Ved bygging av steinfyllinga ut til almenningskaia i slutten av 1950-årene ble noen av disse skinnene brukt til skinnegang under utfyllingsarbeidet
 |
Til venstre ser vi skisse av oppbyggingen av veggene i revegården. Denne oppbyggingen og målene på veggene antar en ble brukt på de andre revegårdene på Kjerstad også. Høyden på veggene ble ca. 235cm.
Revegården var gjort så rømningssikker som råd var, med både innovervendt toppnetting og nedgravet bunn-netting.
Over ser vi hvordan sidene på nettingen ble benslet sammen med en langsgående ståltråd. Dette gav styrke og stivhet til veggene. Som benslingstråd ble brukt tynnere ståltråd som var lett å forme.
Stolpene (furu) var plassert med innbyrdes avstand ca. 3 meter. Denne avstanden ble brukt både på yttergjerdet og på løpegårdene innenfor (6x6m). Bunn-nettingen var gravd noe ned og dekket med stein og løsmasse slik at reven ikke greide å grave seg ut av løpegården. Også det ytterste gjerdet hadde nedgravd rømningsnetting. På noen av løpegårdene var det trolig heldekkende bunn-netting (ref. Olav Kjerstad). |
 
I 1930-utgaven av Norges Sølvrevstambok (Norgews Sølvrevavlslag) er pelsdyrgården til Petter Hansen registrert og oppført. Gården har oppdretternavnet KJERSTADREV. Dette er den eneste pelsdyrgården som er oppført på Kjerstad, og i hele Lødingen kommune (iflg. denne stamboka).
Ut fra denne stamboka kan en slutte at pelsdyrgården var registrert under navnet KJERSTADREV med oppdrettsbokstavene DDA. Men i stamboka har Peder også skrevet KJERSTADNES PELSDYROPDRETT.
Under kan du se sidene i Stamboka som har oppfrøringene til Lods Petter Hansen, Kjerstad.
Se de første sidene av Stamboka med Lov for Norges Sølvrevavlslag.
Se Medlemsliste med oppdretterbokstav og oppdretternavn.
Se Fortegnelse over oppdretternavn.
Se Fortegnelse over oppdrettsbokstaver.
De første sølvrevene ble antagelig innkjøpt fra Aksel Hansen, Storhei Pelsdyropdrett, Mo i Ranen i 1929. Ifølge Peder Hansen sto dyrene der i pensjon til høsten 1930. Da hadde de fått unger. Vi må anta at revegården i Forosen da sto klar til å ta i mot disse første dyrene. Senere antar vi også at det ble anskaffet flere livdyr etter hvert som virksomheten kom i gang, Blandt annet vet vi at det ble kjøpt en mutant/platinarev fra en pelsdyrgård på Dyrøy (antatt Dyrøy Pelsdyropdrett) som hadde navnet Oscar (iflg. Henry Pettersen). Du kan lese mer om pelsdyroppdrett på Dyrøy og om platinareven her.
På bildet/kortet fra Storhei Pelsdyropdrett 4/11-1930 til Peder ser vi bilde fra en reveforsendelsen fra Storheia Pelsdyropdrett på dampskipskaia i Mo i Ranen. Tilsammen seks par rever sendes til L.B. Ballangen og tre par til K.P. Lødingen. K.P. må her være initialene til KJERSTADNES PELSDYROPDRETT. På kassene står navnet på revene. I den øverste kassen til K.P. i venstre stabel ser vi navnene Hans og Petra, og i den underste ?..ton? og Maren. I høyre stabel står en kasse med Helga i venstre rom og Anders i høyre. Dette stemmer med at Maren er avkrysset i Stamboka. De øvrige har ikke vært stambokført (premiert?). Dette kan være avlsdyr de har kjøpt utenom de som var i pensjon, og som ble hentet på høsten 1930 av Petter og Peder.
Juli 1988. Røkterboligen til Peder Hansen. I kjelleren finner vi ishus og forkjøkken
Også røkterboligen ble innkjøpt fra Rana-distriktet, et ferdiglaftet tømmerhus. Huset står der den dag i dag og er godt tatt vare på. I kjelleren ble det bygd ishus og forkjøkken.
Pelsdyrgården til Petter Hansen og sønnen Peder Hansen var den desidert største på Kjerstad med et areale på ca.3 dekar innhegning.
16. oktober 1931 ble revegården - KJERSTADNES PELSDYROPDRETT - solgt og overdratt fra Petter Hansen til samtlige av hans barn. Overdragelsen omfattet "iværende revebestand, hus og tilbehør".
Dette bekrefter også at revegården var registrert under navnet KJERSTADNES PELSDYROPDRETT.
(Se tinglest Kontrakt til høyre - trykk på bildet for større).
Om Solo-motoren i forkjøkkenet skriver Peder 21.03.1997:
"Solo-motoren som jeg hadde som drivkraft i kjelleren i Forros-stua, den var en-sylindret. Den hadde en plugg stående midt oppe på og ned gjennom topplokket øverst på sylinderen. Til pluggen kom en enkel kabel fra "magneten" som sto på ei kraftig jernplate fastskrudd vannrett til motorgodsets nederste del. Dette hadde der ei flat utkraging på kver side som motoren stod på eller med, på et fundament av støpejern som var firkantet og laga til det bruk. Foran på motoren sto svinghjulet. Det var anskaffet forholdsvis stort av hensyn til at motoren var utstyrt og brukt til stasjonær drift og ikke som båtmotor".
1962-63. Ennå står nettinginnhegningene til de mange reveburene. Ved oppmåling i terrenget synes disse å ha hatt størrelse 6x6m, noen av disse muligens delt i to med størrelse 3x6m. Så revene hadde god plass å boltre seg på. I tillegg var der ihvertfall 10 større skyggehus, og et større skyggehus for hvalper.
GAMLE BREV SOM OMTALER REVEGÅRDSDRIFTEN:
Brev fra Hagbart Pettersen til hans mor skrevet ombord i M/K Kjerstad 11. mai 1931 i Honningsvåg der de ligger og venter på bedre vær for å gå ut på fiske.
"....Hvordan går det med Peder og revene håper det er kommet unger nu i reve-gården...."
Brev til Hagbart Hansen (Pettersen) fra Petter Hansen datert 23/1-34. Utdrag:
"....Styrmanen paa Traaleren var intresert i Sølvrev, han sa vi blev Kapitalist. Han trode han vilde til Høsten smugle in levende rev ti det var saa høi Told i Tyskland, sa at det var 5 a 600 mark paa butikene for raa skin og ferdig skin kunde han bare tule om livet på sig. Det var en som har Kjøbt et skin i Tromsø for 150,- og faat 900 mark igjen. Min frue(styrmannens frue eller min farmor? SP) kunde være med Traaler til Tyskland og ha ferdig skin med og gå i land med et skin om halsen hver gang hun gik iland og saa selge det og gaa fri ombord og ta et nyt paa. Jeg skrev på baksiden av dit kort adressen til revegården. Da jeg gikk i land i Honningsvåg sa han Ju not for get de silver fåks...."
Brev til Hagbart Pettersen fra slektning i Sørlavangen datert 22/4, ukjent årstall:
"....Av det brev som jeg mottok for en tid siden ser jeg at dere trenger ræve mat. Alke og andet. Men det kan dessverre ikke skaffes her har ikke vært alke i vinter men vist jeg skulde få vil jeg varsle dere først...."
Av brevet over kan vi slutte at det å skaffe nok mat til revene virkelig var et problem. Og at ikke bare Peder var involvert i driften av revegården.
Året 1931, bilde av Lorenz Benjaminsens revegård Hekkelstrand i Ballangen. Denne revegården fikk avlsdyr samtidig som Petter Hansen. Se bildet av reveforsendelsen på kaia i Mo i Rana der flere av kassene skal til L.B. Ballangen. Foto: Privat.
Etter avviklingen av driften i 1940 har Forosstua blitt flittig brukt av familier som i en overgangsfase skulle ha en plass å bo:
-
Osvald flytta inn/evakuerte til Forosstua i begynnelsen av 2. verdenskrig
-
Familien Hilda/Jakob Johansen flytta inn under krigen. Her bygde de gamme med høysjå, og hadde ei ku og høner der. Hilda hadde ei tjenestejente fra Barøy ved navn Borghild. Da Jakob ble skadet under senking av "BESSHEIM" i november 1941, tilbrakte han lang tid inne i Forosstua som rekonvalesent. Da familien flyttet heimover flytta Tutti/Sverre inn.
-
Tutti/Sverre Johansen Kjærstad flytta inn etter Jakob. Sverre bygde så hus i Sandbakkan og flytta ut. Så sto det kanskje tomt ei stund til Arthur bygde butikk.
-
Familien Ida/Arthur Kjerstad 1957-1966 i forbindelse med butikkdrift.
-
I minktida fra ca. 1966 bodde familien Inger/Edvard Kristoffersen i Forosstua
-
Etterpå bodde Inger Marie/Roald Kristoffersen i stua
-
Så kom Arnhild og ungene.
-
Og så bodde lærerinnene Vibeke Støren og Kirsti Frøysland i stua.
-
Siste som har bodd der er Arnhild og ungene som bodde der noen måneder.
Vi mangler nærmere årstall.
Revegården til Olav Johansen Kjærstad
Olav Kjærstad startet først opp på Halsmyra med pelsdyroppdrett i 19... Etter noen år flyttet han gården til området litt nord om Holmhaugen, trolig på grunn av lukt og støyproblemene som følger med en slik pelsdyrgård. Men også for å ha gården i et rolig og støyfritt område for revenes egen skyld.
I begynnelsen av november 2010 kan vi ennå skimte konturene i terrenget etter revegården inne i den storvokste granskogen.
Olav Kjærstad startet først opp på Halsmyra med pelsdyroppdrett i 19... Etter noen år flyttet han gården til området litt nord om Holmhaugen, trolig på grunn av lukt og støyproblemene som følger med en slik pelsdyrgård. Men også for å ha gården i et rolig og støyfritt område for revenes egen skyld. Terrenget på Holmhaugen var trolig tørrere og bedre egnet til å anlegge en revegård på. Dette skrår ganske svakt mot vest. Det så nok ganske annerledes ut også på Holmhaugen dengang. I dag er det skog i området hvor revegården ble anlagt, dengang var det knapt et eneste tre noen steder på Kjerstad, bl.a. på grunn av nedbeiting.
I området ved Holmhaugen har det også tidligere blitt satt spor av folk, om enn i annet ærende enn å drive reveoppdrett. I området finner vi to gravminner datert til bronse-/jernalderen, mens to mulige andre graver er lokalisert i nærområdet men ennå ikke registrert av Tromsø Museum (se Fornminner på Kjerstad).
Holmhaugen sett fra sør våren 2010. Vi ser den gamle bygningen som rommet forkjøkken, lagerrom og ishus. I skogen bak dette huset lå selve revegården.
På Holmhaugen satte Olav Kjærstad opp en innhegning av netting på ca. 20x33m . Avstand mellom bærestolpene var ca. 3,00m, høyden på nettinggjærdet trolig ca.2,35m (i flg. annen måling). Innenfor disse nettinggjerdene ble det bygget løpegårder og skyggehus/hvalpebur. I dag er området ryddet for netting og bur med unntak av et skyggehus for hvalper med ialt 7 rom. Men merkene etter stolper og netting finnes i terrenget, slik at en har kunnet danne seg et ganske godt bilde av hvordan gården så ut. Noen av de som var unger på den tiden minnes også disse revegårdene på Kjerstad og har bidratt med nyttig informasjon.
På begge kortveggene var det trolig porter, slik at en kunne passere gjennom gården med hestekjerre. Da gården ble bygget benyttet en seg av en nordligere veitrasse, som endte opp i nordøstporten. Dette var trolig en vei som var opparbeidet før revegården ble anlagt for å gi adkomst til slåttemarka som lå vest for området. Senere ble veien lagt om og det ble naturlig å bruke inngangen på vestsiden.
Etter sporene å dømme var gården innredet med åpne revebur langs de to langsidene, tilsammen kanskje så mye som 17-18 bur. Hvert bur var på 3x7m og hadde sammenhengende bunn-netting for å hindre rømning (ikke nedgravd rømningsnetting langs kantene).
I nordvesthjørnet av innhegningen ser vi i dag restene etter et overbygd hvalpebur, det eneste som står igjen av selve gården. Dette buret eller skyggehuset var løftet ca. 80 cm. opp fra bakken. Dette for å få et tørrere og reinere miljø for hvalpene, noe som trolig førte til sunnere dyr og bedre pels. Dette skyggehuset rommet 7 enkeltbur av størrelse 1,25x3,25m. Dyrene gikk på netting, men på bakveggen var det en trehylle oppe på veggen hvor dyrene kunne sitte eller ligge. Se forøvrig bildene av dette skyggehuset med måltegning.
Da Peder Hansen avviklet sin pelsdyrvirksomhet i 1940 kjøpte eller overtok Olav 10 stk hvalpebur hos ham. Disse burene ble lagret i terrenget på sørsiden av innhegningen (se luftfoto). Men slik burene er plassert i terrenget kan det tyde på at de ikke ble tatt i bruk av Olav. Eller ble burene flyttet til denne plassen da gården ble ryddet?
Alt tyder på at Olav drev revegården helt fram til 1947, altså under hele krigen. Henry Pettersen erindrer: "Jeg husker at da jeg og flere var med Petter til Narvik da han hentet Laval'en, som var kommet fra Sverige med jernbanen, sa Olav at han skulle flytte sørover. Edvard/Ingvald/Gunnar passet da revene hans som var igjen en stund. Antakelig til de ble "pelsmodne". (Petter skiftet motor i 1947).
Situasjonsbilde over Holmhaugen vist på flyfoto fra 1983. Litt til venstre for midten av bildet ser vi pelsdyrgården til Olav Kjærstad, ned og til høyre for denne den gamle torvdammen som har sin egen historie (se feltet til høyre). Til høyre på bildet slåttemarkene, og helt i venstre billedkant ligger Rebekka-klipa, hvor en tragisk ulykke fant sted i gamle dager (se feltet til høyre).
Midt på bildet ligger revefarmen til Olav Kjærstad. De kvite firkantene er hvalpebur som Olav kjøpte hos Peder. Burene hadde tretak over. Klikk på bildet for detaljer.
14.09.2010: Henry har konferert med Otto, noe som har resultert i ovenfor viste skisse.
Henry skriver: Ang. vegen sier Otto: Transportveien gikk via Tjønnskogporten, Petter Hansa og Andreasmarka gjennom port til Olavmarka og videre gjennom revegården (port på SØ siden) til slottemarka. Denne vegen var antagelig opparbeidet til slåttemarka før revegården. (jfr. grustaket ved revegården).
Detaljkart over Olav Kjærstad sin pelsdyrgård på Holmhaugen.
 
Skyggehus.
I nordvesthjørnet av innhegningen ser vi i dag restene etter et overbygd hvalpebur, det eneste som står igjen av selve gården. Dette buret eller skyggehuset var løftet ca. 80 cm. opp fra bakken. Dette for å få et tørrere og reinere miljø for hvalpene, noe som trolig førte til sunnere dyr og bedre pels. Dette skyggehuset rommet 7 enkeltbur av størrelse 1,25x3,25m. Dyrene gikk på netting, men på bakveggen var det en trehylle oppe på veggen hvor dyrene kunne sitte eller ligge. Se forøvrig bildene av dette skyggehuset med måltegning.
 
| Detalj fra bakveggen på skyggehuset, hvor dyrene har gnagd på treverket gjennom hver nettingmaske... |
På bakveggen var det en trehylle oppe på veggen hvor dyrene kunne sitte eller ligge. |
Da Peder Hansen avviklet sin pelsdyrvirksomhet i 1940 kjøpte eller overtok Olav 10 stk hvalpebur hos ham.
Forkjøkkenet med ishus, lagerrom og islager slik det står våren 2010.
 
| På nordveggen av forkjøkkenet ser vi merkene etter tilbygget som rommet islageret. Isen ble trolig skåret på Tjønnskogtjønnene på ettervinteren |
Under lagerrommet i forkjøkkenet finner vi ishuset eller kjølerommet for oppbevaring av revemat utover sommeren . |
Her ser vi inne i selve rommet hvor revematen ble tilberedt. Berongklossen midt på bildet dannet fundamentet for kjerna som malte foret. Denne ble drevet av en bensinmotor som sto på et eget fundament nedenfor nedre billedkant. Eksosrøret til høyre på bildet gikk ut gjennom veggen.
 
På veggen over kverna står mange lineangler krøkt fast på spikerslaget på veggen. Dette var angler som satt fast i enkelte av torskehauan (-hodene). Disse måtte fjernes før de tørre hodene ble malt, ellers kunne de skade kverna, for ikke å snakke om skadene de kunne gjøre hvis de ble med maten ut til revene.
Drikkekar og foringskar. Vi ser at drikkekarene har en smalere del som ble stukket gjennom nettingmaska og inn i reveburet. Så kunne en vanne i skåla uten å gå inn i buret.
Revegården til Torgeir Kjerstad
20.09.2011. Geir og Henry på vei ned mot Sjøholmen for å se på tuftene etter revegården til Torgeir. Bildet er tatt mot sør. Storholmen i bakgrunnen.
Norgeidag-bilde 2009. Midt på bildet ser vi Sjøholmen. I dag er dette som en "halvøy" mere enn en holme. Men i riktig gamle dager skulle det vistnok være mulig å ro på nordsiden av holmen ved springflo.Vi kan tydelig se konturene i terrenget der hvor revegården til Torgeir Kjerstad lå. Ved å måle på bildet antyder en at størrelsen var ca. 18x20m. Ved "roten" av holmen ser vi trolig konturen i marka etter vaktbua/redskapshuset som hørte til gården. Legg også merke til steingjærdene som rammer inn slåttemarka. Ikke for ingenting karakteriserte folk utenfra Kjerstad som Stein-Kjerstad. Inntil videre får vi studere bildet. Tilbakemelding mottaes med takk.
Oppmåling i 20.09.2011 viser at revegården trolig hadde en størrelse på 18x24m. Avstand mellom stolpene som bar nettingen synes å være ca. 3m, det samme som ved de andre revegårdene på Kjerstad. Ellers var det vanskelig å danne seg et nøyaktig bilde av inndelingen i gården.
Dette er et utsnitt av et større bilde hvor Fredrikke og Hagbart står i sørveggen på huset deres sammen med barna Helene og Henry. Bildet er trolig tatt 1938-40. Vi ser revegården helt til høyre i bildet med burene godt synlige. Noe til venstre ser vi vaktbua som sto på påler over noen store steiner.
Foto: Ukjent/privat. Dette bildet er tatt fra gårdsplassen hos Albert/Torgeir Kjerstad. Vi ser et bur med reveunger, og det som foregår kalles for kapsling av reveunger iflg. Henry Pettersen. Han forteller at det skjer på den måten at Johan Kjerstad her sitter og holder en unge som biter rundt en trepinne samtidig som han holder kjeften på reveungen sammen. I trepinnen er det et hull som Torgeir fører en slange ned gjennom og videre ned i spiserøret på reveungen. I enden av slangen har de plassert en tablett som blir blåst ned ved at de klemmer på en luftbelg i øverenden av slangen. En måtte passe på så en ikke blåste tabletten ned i pusterøret. Metoden ble brukt ved medisinering av dyrene. Her gis det sikkert medisin mot bl.a. innvoldsorm eller ormekur, etc. Dama som står lent over buret er vi ikke sikker på hvem er. Vi ser og at ungene er adskilt fra hverandre for å vite hvem som har fått medisin og ikke. På gjerdene langs vegen ser vi torskehoder som henger til tørk. Disse ble malt opp og blandet i revematen. Eldhusmarka og Eldhushaugen i bakgrunnen.
Bilde fra slutten av 1940-årene eller begynnelsen av -50 (utdrag fra større bilde tatt fra Krommelhaugen) viser Sjøholmen og revegården med revekassene ennå utplassert inne i gården.
Dette bildet må være tatt ca. midten av 1950. På Sjøholmen ser vi ennå restene etter revegården til Torgeir Kjerstad. Vi ser og at kaia ennå ikke er bygget. Bildet er tatt fra soveromsvinduet mitt.
OPPDRETT AV MINK
Luftfoto fra 1983 over Mellaosen, almenningskaia og minkfarmene på Kjerstad.
Fra venstre anleggene til Henry Pettersen, Edvard Kristoffersen og Arthur Kjerstad (sistnevnte ligger på høyre side av tilførselsveg).
Noen avisutklipp ved oppstart
|
Fremover 10.02.1965:
TRE SVÆRE MINKGÅRDER BLIR BYGD PÅ TJELDØYA
Myndighetene har ytet positiv støtte.
Muligheter også for et større forkjøkken.
Tre unge Tjeldsund-karer har vist initiativ og virkelyst ved at de nå går i gang med å bygge en stor minkfarm hver på Kjerstad på Tjeldøya. Fullt utbygd vil hver av farmene bestå av 300 avlsdyr. Til sammen innebærer alt dette en investering på 150.000 kroner fordelt over tre år. Dertil kommer et felles minkforkjøkken og et fryseri som heller ikke blir billig.
De tre karene, Henry Pettersen, Edvard Kristoffersen og Arthur Kjerstad, har arbeidet lenge med planene. I dette arbeidet har de hatt god støtte av en konsulent som områdeplanleggingskontoret i Bodø har skaffet dem. Fylkesarbeidesnemnda i Nordland har stilt seg meget positiv til planene og har anbefalt overfor Distriktenes Utbyggingsfond at det blir gitt lån til selve utbyggingen og garantier fo ganske storte driftskreditter. Det dreier seg om hele 210.000 kroner på tre år. Utbyggingsfondet skal garantere for halvparten av dette beløp, mens Tjeldsund kommune har vedtatt å garantere for den andre halvparten. Dette ble enstemming vedtatt i siste kommunestyremøtemøte. Utbyggingsfondets styre skal ha møte i morgen og behandle søknadene. Etter de gode anbefalinger regner man med at saken vil gå igjennom også der.
Hver av de tre farmene får en driftskreditt på 30.000 kroner det første året. Det andre året blir det garantert for 50.000 kroner for dem og det tredje året for 70.000 kroner, slik at det til sammen blir 210.000.
Planene for minkforkjøkkenet og fryseriet er ennå ikke klare. Opprinnelig hadde man tatt sikte på en kapasitet som bare skulle dekke de tre minkgårdene i Kjerstad, det vil si bare for eget behov. Imidlertid har både konsulenten og fylkesarbeidsnemnda anbefalt en utvidelse av planene som innebærer en fordobling av kapasiteten. Og dette har de tre karene for så vidt gått med på, men det er et spørsmål om kapital. Tjeldsund kommune er blitt forespurt om å tegne andeler i et slikt prosjekt, men dette spørsmål er ennå ikke avgjort. Konsulenten har sagt seg villig til å bistå ved forhandlinger m. v. i forbindelse med løsning av finansieringen for prosjektet.
Arthur Kjerstad sier i en samtale med Fremover at så fremst Utbyggingsfondets styre gir klarsignal i morgen, går man øyeblikkelig i gang med bygging av minkgårdene. Man har allerede en god del avlsdyr på handa.
Edvard Kristoffersen, den andre av dem som står bak tiltaket, arbeider for tiden på en minkfarm sør i landet for å lære mest mulig om stell og pass av dyrene.
Alle de tre karene er som nevnt unge folk. Henry Pettersen som er 29 år og overstyrmann, har forlatt en godt betalt jobb for å satse på prosjektet. Det er bare å håpe at tiltaket kommer til å bli kronet med hell.
Herredsagronom Roald Sætre ga i Tjeldsund kommunestyre uttrykk for glede over initiativet. - Vi har i jordbruksnæringen for en stor del typiske støttebruk med 3-4 kyr. Og Satre hadde meget god tro på kombinasjonen minkavl-gårdsdrift. Blir det bygd et felles minkforkjøkken i Kjerstad, kan det bli et problem med å få produktene fram til andre gårder på grunn av mangel på vei. - Men den dag veien er bygd ferdig akter jeg selv å starte med minkavl, sa herredsagronomen. Og han håpet at tiltaket i Kjerstad skulle bli en suksess, det ville bli av stor betydning for en så liten bygd som Tjeldsund. |
|
Fremover 14.07.1965:
SVÆR MINKFARM BLIR ETABLERT PÅ TJELDØYA
Tre Kjerstad-karer har startet med 300 dyr - om tre år skal de ha tilsammen 750 avlsdyr.
En svær minkfarm som skal bygges ut i tre etapper i løpet av tre år er anlagt på Kjerstad i Tjeldsund. Det er tre mann, Henry Pettersen, Arthur Kjerstad og Edvard Kristoffersen som står bak tiltaket. De har hver sin minkgård men felles fryseri og planen er at de neste år skal få et stort felles minkforkjøkken på stedet. Første trinn i utbyggingen er fullført i og med at hver enkelt av karene har kjøpt 100 dyr til en samlet kostnad av om lag 65.000 kroner.
Arthur Kjerstad forteller til Fremover at de neste år skal øke besetningen av avlsdyr med 75 - til 175 dyr på hver av gårdene. Fullt utbygd skal det bli en minkfarm med 750 avlsdyr - 250 på hver gård. Hittil har man fått avlsdyr fra fem forskjellige steder, de fleste fra Beisfjord og Tromsdalen, og det er pastell og standard mink man satser på.
Inntil man får eget forkjøkken på Kjerstad kjøper man for fra Erikstad, Kjeøya og Harstad. Fryseriet har foreløpig en kapasitet på bare 12-13 tonn, som er nok for om lag en måneds foring.
Tiltaket er finansiert med egenkapital og betydelige lån og lånegarantier fra Distriktenes Utbyggingwsfond og Tjeldsund kommune. Man har også fått garanti for ganske store driftskreditter for de tre første årene. |
Se originalutklipp av disse to avisinnleggene.
 
Avisutklipp trolig fra 1965 eller 1966.
Minkgården til Henry. Foto: Peder Hansen
 
 
Siden er under arbeide. Bidrag motaes med takk!.
|
