Kilde: Sulitjelma-kalenderen 1998. Utlånt av Ivar Kristiansen fotosamling.
Tekst til bildet: Her ser vi Sandnesgården som familien Larsen ryddet i 1848. Potetåkeren i forgrunnen I bak-grunnen ser vi vannspruten fra Gikenelva.
Jeg har benyttet en del gamle bilder for å synliggjøre utviklingen opp gjennom tiden, og for å vise naturen slik den har reparert de skadene som over 100 års gruvedrift påførte den. Noen av mine kilder har valgt å oppgi fotograf så langt dette er kjent, andre har valgt å ikke oppgi fotograf. På dette nettstedet vil jeg oppgi kildene til hvert bilde der jeg har hentet dem og slik de står oppgitt. Bildene er hentet fra publikasjoner som er offentlig utgitt. Forfatterne av publikasjonene er derfor ikke forespurt om samtykke.
Bildekilder:
Forfatter
Tittel
Utgiver
Årstall
Viktor Evjen
Opprøret på Langvannsisen - Arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år
Skutvik forlag
1992
Kåre Enge
Det Sulitjelma som var...
Fauske kulturstyre
1989
Hans Trondsen
Arbeidsfolkets saga - Erindringer fra arbeiderrørsla i Fauske og Salten
Arbeiderbevegelsens historielag, Bodø
Thor Bjerke
Sulitjelmabanen (2. opplag)
Norsk Jernbaneklubb
1992
Bilder fra Suliskalenderen
Sulitjelma Historielag
Ellingsen, Hugaas, Einset og Evjen
Inn i bergmannens rike - Sulitjelma besøksgruve
Fotefar i nord
1996
Thor Bjerke
Sulitjelmabanen
Norsk Jernbaneklubb
1983
Sulitjelma - gammel gruveby i storslått natur
Glastunes i høstfarger 2009
Tettstedet Sulitjelma strekker seg fra Bursi, som ligger ca. midt på nordsiden av Langvatnet og østover til Fagerli i enden av vatnet - en utstrekning på ca. 8-9 km. Langvatnet ligger 127 moh ikke så langt fra riksgrensen. Bebyggelsen ligger langs Langvatnet under de bratte fjellsidene. Fra Fagerli flater landet ut sørover, mens i nord og nordøst rager de majestetinske toppene i Sulitjelmamassivet, med selve Suliskongen som vokter på sine undersåtter.
Sulitjelma ligger i Fauske kommune, og er sammen med Valnesfjord et av de to større tettstedene i kommunen utenom selve Fauske.
31.05.2009. Sulitjelma sett fra Rahppes i ca. 600moh. Industriområdet midt på bildet.
Som "innflyttere" har vi nedenfor forsøkt å skrive ned noen av de inntrykk vi har samlet oss fra stedet siden vi flyttet hit i 1993. Vi kommer da ikke utenom også å finne noen av de røde trådene gjennom sulitjelmasamfunnets rike og stolte bergverkshistorie. Disse bygger på kilder vi har forsøkt å kildeangi.
Det var en gang en gruveby...
Igjenstøpte gruveinnganger på Hanken 1992
Sulitjelma ble bygd opp omkring gruvedrifta som startet i 1887 og endte i 1991, 104 år med gruvedrift. Sulitjelma Gruber var Norges største kobberprodusent, og landets nest største industribedrift (etter Borregaard). Tettstedet hadde sitt høyeste folketall i 1910 med 2789 innb. Sulitjelma Gruber og arbeidsplassene her fikk svært stor betydning både regionalt og lokalt. I årene før andre verdenskrig kom 80% av skatteinntektene i Fauske kommune fra Sulitjelma.
Store Norske Leksikon skriver:
Sulitjelma Gruber, kisgruver med oppredningsverk og smeltehytte i Fauske kommune, i sin tid et av landets største bergverk. Malmforekomstene danner flate, store linser på over en kilometers lengde og 200–300 m bredde, mens mektigheten stort sett er 1,5–2,5 m. Hovedtyngden av driften foregikk på nordsiden av Langvatnet (141 m o.h.), med uttak ned til ca. 400 m under havets nivå. Årsproduksjonen var på ca. 400 000 tonn råmalm per år, hvorfra det ble fremstilt ca. 19 000 tonn kobberkis- (chalkopyritt), 100 000 tonn svovelkis- (pyritt) og 1000 tonn sinkblende (sfaleritt)-konsentrater. Blisterkobber ble fremstilt frem til nedleggelsen av smeltehytta 1987. Totalt ble det tatt ut ca. 30 mill. tonn råmalm.
De første funn av kobbermalm ble gjort av samen Mons Petter 1858. I 1886 ble forekomsten overtatt av den svenske industrimann konsul Nils Persson. Sulitjelma Aktiebolag ble stiftet 1891, omdannet til et norsk aksjeselskap, Sulitjelma Gruber A/S, 1933. I 1965 overtok Elkem vel 90 % av aksjene. Da bergverkskonsesjonen gikk ut 1983, overtok staten driften under navnet Sulitjelma Bergverk A/S. Driften opphørte 1991.
Fra Finneid følger vi Rv. 830 opp til Sulitjelma etter den gamle jernbanetraseen til Sulitjelmabanen. Sulitjelmabanen ble utbygd i tre etapper, 1896, 1915 og så 1956 da den ble ført frem til Finneid. I 1972 ble jernbanen nedlagt og erstattet av Rv. 830.
Navnet Sulitjelma er et forholdsvis ungt navn på stedet, og oppsto etter at gruvedriften kom i gang og ved dannelsen av gruveselskapet "Sulitelma Aktiebolag" i 1891. Selskapet ønsket å bruke navnet på det kjente fjellmassivet Sulitjelma. Før denne tiden ble hele området ned til Finneid omtalt som "Vattenbygden", senere som "Langvassdalen". Også kortversjonen Sulis blir mye brukt som stedsnavn uoffisielt, og for å angi tilhørighet; f.eks. sulisværing, e du fra Sulis, osv.
Navnet er trolig en norsk gjengivelse av samisk Suleèælbma, navnet er ikke forklart. Men på Wikipedia leser vi: Navnet Sulitjelma er av pitesamisk opprinnelse, med uklar betydning. En mulig tolkning er «Øyenes terskel», en annen er «Solens øye.»
Sulitjelma har helt fra de tidligste tider vært et samisk område. Arkeologiske funn knytter samene til området over ett tusen år tilbake i tiden. Sommerbeite for tamrein er dokumentert tilbake til slutten av 1500-tallet. Først i 1848 slo norske rydnings-familiene seg ned i Sulitjelma.
I 1858 ble det funnet kobber- og svovelkis i området og en begrenset undersøkelsesdrift ble drevet sporadisk. Først da den svenske industrimannen Nils Persson i 1887 sikret seg rettighetene til forekomsten ble det igangsatt gruvedrift av større omfang. Da undersøkelsesarbeidet slo fast at forekomsten var drivverdig ble Sulitjelma Aktiebolag etablert i 1891. Etter dette opplevde bedriften og stedet en nærmest eksplosjonsartet utvikling. Allerede tidlig på 1900-tallet var gruveselskapet landets største bergverk og nest største industribedrift. Gruveselskapet produserte både svovelkis og kobber. På det meste hadde selskapet 1750 ansatte, dette var i 1913.
I 1983 hjemfalt bergverkskonsesjonen til staten som dermed overtok gruvedrifta. Den siste rest av bergverksdrift i Sulitjelma ble lagt ned i 1991.
Gruveanleggene i Sulitjelma har enorme dimensjoner, med mil etter mil med gruveganger. På det meste var det 880 km med skinnegang i gruvene, som tilsvarer strekningen Fauske - Oppdal. Gruvene har en høydeforskjell på over 1200 meter, fra +680 til -530, målt i forhold til Langvannet i Sulitjelma.
Gruvedrifta foregikk fra flere gruver i området, bl. a. flere høyfjellsgruver. Den mest kjente av disse i dag er Jakobs-bakken som ligger på ca. 600 moh.
Vakre "Villa Vekter'n" på Jakobsbakken Sagmo
En del av bygningsmassen på Jakobsbakken er godt bevart og i bruk i dag, og således blir tatt godt vare på. Jakobsbakken (Tornerhjelms gruve) var i sine velmaktsdager et godt utbygd samfunn med egen skole, bibliotek, butikk, post/brevhus, musikkorps, idrettslag og andre foreninger. Du kan lese mer om bl.a. Jakobsbakken på Sulitjelma historielag sine nettsider. Historien om Jakobsbakken som vi har tillatt oss å gjengi er også meget interessant lesing.
"Lusitania", eller populært "Steigenbrakka" på Jakobsbakken. Navnet "Lusitania" skriver seg fra det britiske passasjerskipet med samme navn som ble senket av en tysk ubåt utenfor Irlands sørkyst 7 mai 1915 (Korrigert RFF). Tilsammen 1198 mennesker omkom, mens 761 ble reddet (Wikipedia).
Ifølge Ronald Fredriksen, Sulitjelma, har det vært gruvedrift ved ialt 18 forskjellige gruver i Sulitjelma:
Mons Petter, Giken 1, Ny-Sulitjelma, Charlotta 1, Furuhaugen, Jakobsbakken, Hankabakken 1, Bursi, Sture, Sagmo, Anna, Helsingborg, Holmsen/Gudrun, Palmberg 1, Giken 2, Charlotta 2, Hankabakken 2 og Mons Petter 2.
Tilsammen ble det fra disse gruvene tatt ut vel 26.000.000 tonn råmalm mens produksjonen pågikk. Ronald Fredriksen har gitt oss en detaljert oversikt over produksjonen ved de forskjellige gruvene med kart over beliggenhet.
Kilde: Inn i bergmannens rike/Fotefar i nord.
Gruveselskapet drev en rekke virksomheter utenom selve driften av gruvene, transport og foredling av råmalmen: kraftverk, elektroverksted, mekanisk verksted, snekkerverksted, vaskeri, ja endog sykehus. Osv.
Kilde: Sulitjelmabanen
Tekst til bildet: Et bilde fra Furulund st., trolig rundt 1930. Bygget i bakgrunnen er gruveselskapets administrasjonsbygg. Foto: Kr. Helgesen. (K.E.)
26.02.2008. "Storkontoret" som i dag bl.a. huser Taxisentralen.
Historien til Sulitjelma og gruvesamfunnene rundt ble fra oppstart og de første tiår skrevet under slike forhold som vi i dag knapt kan tenke oss; barskt klima i uveisomt fjellterreng, farlige arbeidsplasser, boligmangel, klasseskille, autoritære ledere; nærmest umenneskelige forhold. Ikke for ingenting fikk gruvebyen Sulitjelma tilnavn som "Lapplands helvete" og "Nordens Sibir". Navnene beskriver stedet på den tiden det ble startet gruvedrift på Norges største kobberforekomst. Dette førte til slutt til arbeideropprør som endte i det vi i dag kjenner som Opprøret på Langvannsisen, hvor arbeiderne samlet seg i protest mot disse umenneskelige forholdene, tvang fram dannelsen av fagforeninger og rett til å organisere seg. 13. januar 1907 er da også en av de største merkedagene i Sulitjelmas bergverkshistorie. Slik forteller historien oss også om et samfunn som raskt utviklet seg til et moderne bysamfunn, som ledet an og lå foran når det gjaldt skole og undervisning, lege- og sykehusdekning, teknologi, idrett, kultur, organisasjonsvirksomhet, og ikke minst, dyktige og stolte bergverksarbeidere på alle plan.
Men hundreårig gruveindustri har lagt igjen noen spor. Over alt i Langvanns-/Sulitjelmaområdet fra Grønli og Furuhaugen i vest til østre del av Langvannet ligger de. I høyfjellet finner vi dem igjen ved Jakobsbakken, Sagmo, Anna, Ny-Sulitjelma, Giken.... Og med gruvedrift og malmutvinning fra nesten 20 gruvefelt i over 100 år skulle det bare mangle at vi ikke ser sporene.
Kilde: Suliskalenderen 2002 (utlånt av Marit Olstad): Sandnes med industrianleggene en gang på 1920-tallet.
Ca. 90 år etterpå. Sandnes 12.06.2009.
I dag er alle gruvene avstengt (med unntak av Besøksgruva) og områdene ryddet og sikret. All installasjon og gruveutstyr er fjernet med få unntak. Det er ikke mye en finner igjen av gruveutstyret som ble brukt ute ved gruvene. Kanskje er det blitt ryddet for mye og for grundig? I Bursi gruvefelt f.eks. er det eneste en finner noen få meter med rels-skinnegang, og en travers med isolatorer fra telefonlinja.
At et så stort område i naturen har hatt gruveindustri i så lang tid må være unikt i norsk industrihistorsk sammenheng. Denne historien blir i dag godt ivaretatt lokalt gjennom omfattende arkiv, Sulitjelma historielag, Museet og Besøksgruva, foreningen AS Sulitjelmabanen og enkeltpersoner. Men er vi flinke nok til å fortelle den til de som vokser opp i dag, og til de som kommer på besøk til oss?
Ved avviklingen og stengingen 30.06.1991 ble nesten alt gruveutstyr solgt eller fraktet ut av Sulitjelma for gjenvin-ning. Dette må vel i dag nesten kalles for et overgrep mot stedet. Men industriområdet med sine prosessbygninger var for svært til å bli fraktet ut for å ta ut de siste verdiene fra stedet. Istedet ble de overlatt til kommunen. I dag 2010 er området stort sett ryddet for søppel og skrot. En vandring på området er en opplevelse i seg selv, men bygningene er avstengte og forfallet er ikke langt unna. Og ingenting forteller oss hva som foregikk i prosessene fra råmalmen kom ut fra gruvene til foredlingen var avsluttet og malmen ble sendt ned til Finneid for utskipning.
09.06.2011. Sulitjelma kirke i dag. 12. november 1899 ble Sulitjelma kirke innviet. Det er en såkalt langkirke bygd i tre. Kirka ligger vakkert til oppe på platået i Charlotta. Oppe i den stupbratte fjellsida ovenfor kirka ligger de gamle Charlotta Gruber
I 2003 ble foreningen AS Sulitjelmabanen stiftet hvor en av visjonene bl.a. er å videreutvikle linjen mellom Besøksgruva, industriområdet og Museet. Der heter det bl.a. at "Museumsjernbanen skal knytte sammen besøksgruva og museet, samtidig som det skapes aktivitet i noen av kommunens bygninger og industriområdet på Sandnes. Industriområdet vil få tilbake sin rolle som senter i gruvesamfunnet, og bygningene fremstå som monumenter til minne om en over 100- årig gruve og industrihistorie".
Selv flyttet vi til Sulitjelma i 1993, da vi kjøpte et hus i Fagerli. Sulitjelma var da godt kjent både lokalt og nasjonalt gjennom den innbitte kampen som hadde vært ført for å bevare arbeidsplassene og opprettholde livsgrunnlaget for stedet. Og å forsøke å skaffe nye arbeidsplasser til stedet. I begynnelsen av 1990-åra bodde det vel 1000 personer i Sulitjelma. Da hadde stedet to matvarebutikker (COOP Prix og Furulundbutikken). Videre fant vi urma-kerforretning, bank, lege, tannlege, hotell, bensinstasjon, kiosk, bygdekino, samt flere småbedrifter.
Kilde: Inn i bergmannens rike/Fotefar i nord.
Parolen "UTDANNING OG ARBEID ALLES RETT" var svært aktuell også snøvinteren 1997.
Sulitjelma og 1. mai er sterkt knyttet sammen, og er sammen med nasjonaldagen den største festdagen i Sulitjelma. Å høre dynamittsalvene fra saluttene rulle mellom fjellsidene disse dagene føles stort, og gir nok mang en gammel gruvearbeider en stolt klump i halsen.
Det hersket en viss pessimisme og kanskje bitterhet i bygda på 90-tallet etter nedleggingen av gruvedriften. Og det med rette. Mange følte nok og at navnet Sulitjelma var blitt belastende, og at naboene vendte stedet ryggen når det nå ikke ble hentet ut noen verdier av fjellet lenger. Men folketallet gikk ikke så mye ned som en kanskje hadde fryktet, til tross for at mange måtte finne seg arbeide utenfor Sulitjelma. Men over tid har nedgangen likevel blitt merkbar, det "skjer for lite", og ungdommen og unge i etableringsfasen er de første som må forlate stedet. Når dette skrives i april 2009 er søkelyset satt på det eneste samlingsstedet som finnes i Sulitjelma, nemlig Samfunnshuset. Huset begynner å gå ut på dato, men midler til vedlikehold og eventuell oppgradering finnes ikke. Istedet har ildsjeler startet kronerulling for å sikre huset aller nødvendigst.
I dag er det ikke malmen fra gruvedrifta men inntekter fra kraftproduksjonen som hentes ut fra Sulitjelmaområdet, og som gir store gevinster til eierne. Men gevinstene går dessverre i liten grad tilbake til sulitjelmasamfunnet. De siste årene (2008) har det blitt utbetalt aksjeutbytter på over 80 millioner kroner årlig. Mange millioner havner til og med i Danmark. Årlig leser vi i lokalavisene om de store ubyttene som kraftproduksjonen i Sulitjelma skaper for eierne. Men ingen av eierne (dvs. kommuner gjennom stolte ordførere) nevner med et ord at kanskje var det rimelig at en del av dette overskuddet ble pløyet tilbake til sulitjelmasamfunnet.
For å forstå hva som skjedde i Sulitjelma etter at gruvedriften opphørte i 1991, bør en kjenne til hvordan sulitjelmasamfunnet var bygd opp rundt gruvedriften. Da kan det være nyttig å lese boka til Viktor Evjen "Opprøret på Langvannsisen - Arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år". Her har vi tillatt oss å sitere del av Forordet til boka:
Konsesjonsavtalen for alle gruveselskapene som dreiv gruvedrift i området, skapte på mange måter et merkelig samfunn av Sulitjelma. For det første blei gruveselskapene tvunget til å utføre alle kommunale funksjoner, og for det andre blei Sulitjelma en "privat kommune" i Fauske kommune. Og da også uten å få del i de skatteinntektene som gikk til Fauske kommune.
Gruveselskapene måtte være vegvesen, vann- og kloakkvesen, renovasjonsvesen, bygningsvesen, brann-vesen, helsevesen og lysvesen.
Bedriftsledelsen og de lokale tillitsvalgte fra fagforeningene diskuterte i kontaktmøte med Fauske kommune urettferdigheten i konsesjonslovgivningen fra 1887, og hvordan den rammet bedriften økonomisk. De midlene bedriftseierne brukte til kommunale arbeider, burde heller gå til uløste oppgaver, f.eks. innen malmleting. Den letingen var jo helt fundamental for at en skulle finne nye, drivverdige malmforekomster. Det er bare å beklage at kontaktutvalget aldri kom fram til noe konkret resultat med kommunen i arbeidet med å løse bedriften fra offentlige arbeidsoppgaver. Ordningen varte faktisk helt fram til 1983"
I 2008 bor det vel 700 personer i Sulitjelma. Furulundbutikken, tannlegen, banken, bensinstasjonen, kiosken, kinoen og urmakerforretningen har forsvunnet. Men i stedet har andre bedrifter etablert seg på stedet, bl. annet Nordland Taxi med nesten 20 ansatte, Sulitjelma Adventure, Prosjektservice AS, CK Design AS, for å nevne noen. Hotellet har fått nye eiere og satser stort på kurs og konferanser gjennom AOF kurssenter, turisme og SPA. I tillegg er firmaer i gang med å etablere arbeidsplasser i Mekken - de gamle verkstedhallene fra den seneste gruvetid. Samtidig gjøres det storsatsing i Daja hvor Sulitjelma Fjellandsby bygger et stort antall fritids- og utleieboliger i tilknytning til det nye alpinanlegget som er under bygging. Det planlegges skianlegg og skiskytterarena i neste byggetrinn, der begge skal holde internasjonale mål. I umiddelbar nærhet til dette anlegget ligger Sulitjelma Turistsenter med driftsbygninger, kafe, hytter og oppstillingsplasser for campingvogner. Videre finner vi entrepenørvirksomhet innen anlegg og innen bergverk, røykdykkerskole, samt energikonsernet Salten Kraftsamband, som styrer sine 4 kraftverk i Sulitjelmadalen fra driftssentralen i Fagerli.
På ettervinteren trekker reinen inn mot Rahppes (Rappis etter Rahppesvarre)
Fjellområdene rundt Sulitjelma/Balvatnet har alltid vært samisk beiteområde for reinen så langt tilbake som en greier å følge sporene. Tidligere ble området mest benyttet som sommerbeite av svenske reineiere. Og heldigvis finnes det fortsatt grunnlag for å drive videre med reindriften, nå med stedlige eiere. Området hører til Balvatn Reinbeitedistrikt. Se https://kart.reindrift.no/reinkart/.
Og i fjellene rundt Sulitjelma venter fortsatt store malmreserver .....
Regnbuen skjærer seg gjennom Koppartoppen, kanskje skjuler det seg fortsatt store skatter i Sulitjelmafjellene?
Sykehjemmet Kirka
I dag er pessimismen snudd til nøktern optimisme. Troen på stedet som et livskraftig samfunn i fremtiden har blitt holdt ved like, ofte av de samme ildsjelene og resurspersonene som sto på barrikadene under nedleggelsen av gruvedriften. Stedet har beholdt skoletilbudene til barn og unge; barnehage, førskole og 1. - 10. klasse. Antall elever har holdt seg stabilt rundt ca. 100 stk. I dag prosjekteres ny skolebygning som formodentlig vil stå ferdig om et par år. Den gamle ærverdige trebygningen må trolig rives for å gi plass til en moderne skole.
Storkontoret Skolen
Naturen rundt Sulitjelma med majestetiske fjellmasiv er storslåtte og vidstrakte, og byr på store naturopplevelser sommer som vinter. Her finner vi skog- og høyfjellsterreng, krevende fjellterreng, breer, fiskevann og -elver. Her finner vi oppmerkede turstier og ruter (f.eks. Nordlandsruta), overnattingshytter (Den Norske turistforening og Norges Jeger- og Fiskeforening)
Noen av juvelene i det storslåtte Sulitjelmamassivet som dekker området mellom Sulitjelma og svenskegrensen; Vardetoppen og Stortoppen, sistnevnte innhyllet i skyer.
I Sulitjelmamassivet finner vi navn som Koppartoppen, Stormfjellet, Svarthammaren, Sårjåstjåhkkå, Kokedaltinden, Sluskhatten, Vardetoppen og Stortoppen, Knekten, Dama, selveste Suliskongen 1908moh, Vágnatjåhkkå, Otertoppen. Og Blåmannsisen, Sulitjelmaisen.
Visste du forresten at Suliskongen spilte en avgjørende rolle for hvordan Nordlandsfjellene i sin tid ble formet, især fjellene sør i fylket. Mer om Suliskongens rolle har vi sakset fra www.visitnordland.no.
Et besøk innom websiden Sulitjelma/Friluftsliv er virkelig nyttig dersom du er interesert i å lese mer om de mulighetene som finnes i området sommer- som vinterstid. Fra websiden har vi sakset følgende beskrivelse: Sulitjelma er inngangsporten til Nord-Europas største villmarksområde, med fem nasjonalparker innen rekkevidde. Området er meget lett tilgjengelig, og byr på opplevelser for store og små.
Sulitjelmaområdet strekker seg fra Balvatn i sør, til Blåmannsisen i nord, fra riksgrensen i øst og til Sjønstå i vest. Innenfor Sulitjelmaområdet finner vi Balvatn, som er 40 kvadratkilometer stort, Nordsaulo, som er det høyeste punkt på riksgrensen mot Sverige, Blåmannsisen, den 4. største isbre i Norge, og Suliskongen, som er Nord-Norges nest høyeste fjell på 1908 meter.
Vakker natur - men hva med Sulitjelma?
Under avsnittet Fagerli nedenfor skriver vi om furuskogen som forsvant allerede tidlig på 1900-tallet. Og at naturen nå forsøker å reparere skadene den ble påført av de store svovelutslippene fra smeltehytta i nesten 100 år. I dag er det snart 22 år siden smeltehytta på Sandnes ble stengt. Og virkelig må vi kunne si at naturen er i ferd med å ta tilbake kontrollen over områdene den mistet under gruvedriften. Tilgroing begynner nå å bli - om ikke et problem - så ihvertfall noe en må ta med når en tenker på å forskjønne stedet. Og forskjønning kan nok trenges enkelte plasser. En plan for hvordan det skal se ut i Sulitjelma bør kanskje lages; hvordan skal tilgroingen styres, hva skal vi gjøre med falleferdige hus og garasjer som vi ikke vet hvem eier? Planlegge beplantning og forskjønning? Hva kan vi bruke Langvatnet til? Samtidig som en synliggjør sterkere og tar vare på den rike historien som er knyttet til Sulitjelma gjennom gruvedriften.
Under nedtrapping og senere nedleggelse av gruvedriften ble en stor boligmasse frigjort i Sulitjelma. Mange av husene er gamle og ubeboelige, og noen er allerede blitt revet. En del av boligene ble solgt av kommunen for 1 krone til privatpersoner. Intensjonen var vel at husene skulle bli tatt vare på og vedlikeholdt. Men baksiden var at mange kjøpte eiendommer som de ikke maktet med i ettertid. Og nå var liksom standarden satt for hvor mye eiendommer i Sulitjelma var verdt i forhold til distriktet forøvrig. Men jammen er det mange som har lagt ned enormt mye arbeide og penger i disse spesielle og vakre husene, og som i dag bruker dem som bolighus eller fritidshus. Men noen av disse husene er svært store og ikke minst kostbare å reparere, og for en privatperson en nesten uoverkommelig oppgave. Derfor finner vi en del av disse husene som i dag står og forfaller, og etter hvert begynner å bli en fare for omgivelsene.
For en tilreisende til Sulis er det spesielt en ting som blir lagt merke til og kommentert; nemlig de mange garasjerekkene. Selv om mange av garasjene er i daglig bruk og blir vedlikeholdt, er det svært mange som ikke er i bruk, og en vet knapt hvem som eier dem. Disse blir stående og forfalle. En kan forstå at et felles vedlikehold byr på problemer. Men vakkert er det ikke.
Vi skal nå ta deg med på en rundtur i Sulitjelma, og vi starter helt nede ved øverenden av Stokkviknakken tunnel. Grunnen til at vi begyn-ner så langt nede i dalen er for å vise hvordan noen valgte å kvitte seg med søpla si. Disse første bildene i albumet er til skrekk og advarsel, og ettertanke for de med dårlig samvittighet.
Vi håper vi ikke trår noen for nært ved å vise disse bildene, men de viser det vi alle ser når vi kjører rundt i Sulitjelma; både fine områder og flotte bygninger, og andre mindre vakre.
(Flere bilder vil komme etter hvert)
Besøksgruva
Kobbermalmgruvene i Sulitjelma var i drift fra 1887 til 1991. Disse gruveanleggene har ufattelige dimensjoner. Det var for eksempel over 880 km skinnegang i gruvene på det meste! Høydeforskjellen er over 1200 m. Besøksgruva har vært åpen siden 1993. Bli med på en omvisning som forteller om gruvedriften og transporten av malm. Du tar på deg gruvearbeiderens utstyr - lomp og hjelm - og følger gruvetoget med lokomotivet Festus 1,5 km inn i fjellet. Omvisere med omfattende kunnskaper om gruvedrifta blir med på turen som tar fra 2 til 4 timer.
(Kilde: Salten museum Sulitjelma Gruvemuseum og Besøksgruver)
I besøksgruva på grunnstollen kommer du inn i bergmannens rike. Du får se hvordan malmen ligger i fjellet, og du får et inntrykk av hva som måtte til for å omskape den til kobber. Du ikler deg gruvearbeidernes habitt - lomp og hjelm - og følger gruveloket 1,5 km. inn i fjellet. Der får du se hvordan gruvedrift og transport av malm foregikk i Sulitjelma. Du skal også fornemme litt av hvordan livet var for dem som hadde sin arbeidsdag her.
I 2009 stengte besøksgruva for å gjennomgå en omfattende oppgradering. Men i juni 2011 ble den gjenåpnet. Siste året har det blitt brukt 1,7 millioner krioner på utbedring av det elektriske anlegget, ventilasjonssystemet, kommunikasjon, nye stiger (faringer) bl.a.
En tur i besøksgruva tar fra to til fire timer, avhengig av hvor mye du vil se. Turen blir ledet av guider med omfattende kunnskaper om Sulitjelma. Etterpå kan du kjøpe et gruvesertifikat som bevis på at du har vært inne i bergmannens rike.
Fauskes Fotefar-prosjekt omhandler et nyere tids kulturminne. Temaet er Sulitjelma besøksgruve og gruvemuseum, og minnene fra gruvetiden.
Sulitjelma besøksgruve ligger i den tidligere gruvebyen Sulitjelma, ikke langt fra grensen mot Sverige. I besøksgruva blir de besøkende med på en reise inn i bergmannens rike, og omviserne kan fortelle mangt og mye fra den tiden gruva var i drift. Malmgruvene i Sulitjelma var i virksomhet fra 1887 til 1991, og var et av de største bergverkene i Nordland. Et besøk i gruva kan kombineres med omvisning på Sulitjelma Gruvemuseum, hvor man får se gjenstander, modeller og foto fra gruvedriften.
Her finner du også og kan laste ned heftet til Sulitjelma Besøksgruve: Inn i bergmannens rike.
Bli med Mons-Petter Festivalen på MP-konsert i Besøksgruva 29.06.1995.
I 2003 ble foreningen AS Sulitjelmabanen stiftet hvor en av visjonene bl.a. er å videreutvikle linjen mellom Besøksgruva, industriområdet og Museet. Der heter det bl.a. at "Museumsjernbanen skal knytte sammen besøksgruva og museet, samtidig som det skapes aktivitet i noen av kommunens bygninger og industriområdet på Sandnes. Industriområdet vil få tilbake sin rolle som senter i gruvesamfunnet, og bygningene fremstå som monumenter til minne om en over 100- årig gruve og industrihistorie".
Rundt ca. år 1900 var det stor aktivitet i Fagerli med foredlingsanlegg for malm (se bildet nedenfor) og alt det som hørte til. I dag er det stort sett ingen aktivitet igjen.
Men fortsatt 110 år etter, finner vi traseen hvor jernbanen kom inn til foredlingsanlegget, selve grunnmurene og veggene til smeltehytta , røykkanaler, en del prosessutstyr, etc, med spor i terrenget etter det anlegget som engang var.
Nede mot Balmielva ligger den gamle kraftstasjonsbygningen med rørgata som ledet vann inn til turbinene.
Og midt i det hele ligger museumsbygget med en unik samling fra gruvedriften som synliggjør det meste av den aktiviteten som fant sted i dette gruvesamfunnet gjennom mer enn hundre års gruvedrift.
Nede ved Langvannet finner vi det flotte friområdet med kaianlegg oppmurt av naturstein som bare venter på at noen skal komme og ta det i bruk igjen.
Noen få femtitalls metre nedover langs vegen ligger Reinhagodden eller Koksodden med Reinhagen gård. Gården går helt tilbake til rundt 1850 da den første bofaste bebyggelsene ble reist ved østenden av Langvatnet. (Se Reinhagen gård).
Flytter vi oss videre nedover langs vegen kommer vi til Industriområdet på Sandnes med prosessbygningene og servicebygg fortsatt intakte, men som nå er i ferd med bære preg av å være forlatt (Se Industriområdet). Og over det hele ligger Besøksgruva hvor en drar inn i bergmannens rike, slik som gruvearbeiderne gjorde det hver dag.
Hvorfor kan man ikke videreutvikle denne aksen: Museet med smeltehytta-Kraftstasjonen- Friområdet-Kaianlegget-Reinhagen gård-Industriområdet-Besøksgruva?
I 2010 har det kommet fram planer om å etablere småkraftverk i mange av småelvene i Sulitjelmaområdet, bl.a. i Valfarjåkbekken som løper inn i Balmielva ovenfor Fagerli. Det har kommet fram protester mot å ødelegge de siste bekkene og småelvene som finnes i Sulitjelmaområdet. Med svært god grunn; alle de store elvene som munner ut i Langvannet er allerede regulert og tørrlagt. En føler at Sulitjelmasamfunnet har gitt nok til fellesskapet. Dessuten er det svært lite av verdiene som skapes, som blir lagt igjen i Sulitjelma. Jeg er enig i protestene og argumentene for å la elvene få være i fred. Med unntak av Valfarjåkbekken under visse forutsetninger; det skapes nytt liv i den gamle kraftstasjonen nede ved museet, og kraftstasjonen etableres som et kraftproduserende "museumskraftverk". Det skal være en verdi som Sulitjelmasamfunnet skal få forvalte, hvor evt. avkastning skal pløyes tilbake til aksen. Valfarjåkbekken har allerede i dag svært liten vannføring ned til Fagerli. Dette skyldes vel at nedslaget over Låmivann-nivå ledes ned til Låmivann i tilførselstunnel (ref. NVE-kart), og slik ikke har større vannføring enn det tilsiget som kommer til nedenfor dette nivået.
Kilde: Inn i bergmannens rike (Fotefar i nord).
Tekst til bildet: Turbiner i Fagerli kraftstasjon, 1930. Foto: H. Andreassen, Sulitjelma.
Men iflg. kartet er selve kraftverket plassert før Valfarjåkka renner ut i Balmielva og ikke nede i den gamle kraftstasjonen. I tillegg er det inntegnet muligheter for utbygging i Granheia, Nye kirkegården og Smolikbekken.
I dag blir sletta nedenfor museet en del brukt av bobiler og campingvogner som står over natta, men også av andre besøkende som benytter området. Ved å videreutvikle dette området kan det fremstå som en perle for besøkende til museumsområdet, og som et nært friområde for lokalbefolkningen. Alt ligger til rette for å skape en lunge eller park med avskjermede uteplasser, opplysningstavle for Sulitjelmaområdet og for fjellområdene, toalettanlegg. Sulitjelma er innfallsporten til Junkerdalen nasjonalpark fra nord og Nordkalottruta og Nordlandsruta som passerer Sulitjelma. Dette må kunne synliggjøres også i Sulitjelma. Her har en en unik mulighet til å lage et attraktivt område med tilgjengelighet for alle - også for funksjonshemmede - til museumsanleggene og den gamle kraftstasjonen. Herfra har en også nærhet til noen av de fineste turstiene i Sulitjelma. Og til vår storslåtte natur.
Selve Langvannet blir i dag lite brukt som rekreasjonsområde. I Friområdet som beskrives her ligger det flotte kaianlegget så og si ferdig til å bli tatt i bruk. Kaianlegget i seg selv er vakkert oppmurt av naturstein, men trenger noe reparasjon. I tilknytning til kaianlegget ligger mulighet for båtutsett. Her er plass både til parkering og oppstillingsområde. Området egner seg ypperlig til fortøyningsplass for båter. I dag brukes det lite, kun sporadisk blir noen båter satt på vannet her. Dette området kan tilrettelegges og utvikle seg etter behov.
Forskjønning er et ord som stadig oftere dukker opp når en snakker om Sulitjelma. Hverken vi som bor på stedet eller besøkende synes ikke alt vi ser i Sulitjelma er like vakkert; gjengangere er de gamle falleferdige garasjer, et industriområde som flyter av søppel og skrot, falleferdige bygninger og bolighus, igjengrodde uteområder.... Før dette får feste seg ytterligere bør en begynne en plass, lage en plan for hvordan vi skal ha det i Sulitjelma. Og mange legger ned mye arbeide og midler i å gjøre det triveligere rundt oss. Men mye gjenstår, så hvorfor ikke begynne med området Fagerli-Sandnes hvor alt ligger så godt til rette for å planlegge, synliggjøre og gjøre bedre tilgjengelig noe som allerede finnes i området. Og som kan ha ringvirkninger for hele stedet med sin unike bergverkshistorie.
Kilde: Ellingsen, Hugaas, Einset og Evjen: Inn i bergmannens rike - Sulitjelma besøksgruve. Ukjent fotograf.
Tekst til bildet: Parti fra Fagerli ca. 1900, hvor malmen ble foredlet i gruvenes første driftsår. Nytt anlegg ble sender satt opp på Sandnes hvor foredlingen foregikk fram til gruvene ble nedlagt.
Bak hvert av navnene skjuler det seg en historie, ofte knyttet til hendelser ute i verden forøvrig, eller til opprinnelsessted for et hus, f.eks. Kåfjord-brakka på Sandneshaugen og Kåfjord på Jakobsbakken, begge opprinnelig bygd i Kaafjord, men flyttet til Sulitjelma. Konsul Person som eide Sulitelma Aktiebolag, eide også Kaafjord Kobberverk, men da driften der opphørte etter få år ble mange av bygningene revet og flyttet til Sulitjelma.
Sulitjelma historielagt skriver: Dagens AOF-hus var administrasjonsbygg ved
kobberverket i Kåfjord, og ble satt opp som direktørbolig da det kom til Sulis.
"Direksjonsvillaen", som i dag er Sulitjelma Hotel, kom også fra et sted der konsul Persson hadde gruveinteresser. Huset var opprinnelig bygget som direktørvilla i Badderen, Kvænangen i Troms. Til Sulitjelma kom huset i 1906 og ble stort sett brukt ved gruveselskapets styremøter og når "høytstående" gjester kom
på gjesting til Sulitjelma. For eksempel har både Kong Haakon 7. og Kong Olav 5. vært gjester i det som i dag er et hotell, eid av fagbevegelsen.
Under siste verdenskrig beslagla tyskerne direksjonsvillaen. Bygningen ble da brukt som hovedkvarter for det tyske politi (Gestapo, SD, SS og grensepolitiet).
AVKLEDD HUS:
Dette huset sto nedenfor skola og ble revet i juli 1994. Rom i 1. etage ble vistnok i sin tid brukt som klasserom for fysikk og kjemi. Trykk på bildet og du kan få se flere nakenbilder.
FEIRINGEN AV 1. MAI 2009 I SULITJELMA:
Se bildene fra feiringen av 1. mai 2009 i Sulitjelma.
Vi starter denne 1. maidagen i Fagerli med å vise noen bilder rundt den gamle smeltehytta. Tradisjonen tro startet vi den offisielle feiringen kl. 0800 med skolekorpset assistert av voksen-korpset som spilte fra Fagerli til Samfunnshuset. Dette kan være litt av en prøvelse når værgudene er vrange. Men i år var det helt topp, nesten som en sommerdag å regne med over 15 gr varme. I år var det ikke salutt kl. 0800.
Spesielt for Sulitjelma er barnetoget som går på formiddagen. Toget blir avsluttet med gudstjeneste i kirka. At kirka blir trukket inn i 1. mai feiringa er nytt av året. I år hadde vi besøk av biskop i Sør-Hålogaland bispe-dømme Tor B. Jørgensen, som sammen med prost Bjørg Finnbakk ønsket velkommen til kirka. Kirka i Sulitjelma ble forresten bygd i 1899, og er en såkalt langkirke bygd i tre.
Kl. 1700 gikk så demonstrasjonstoget ut fra Samfunnshuset. Den offisielle parolen var ARBEID TIL ALLE ER JOBB NR 1. Toget ble avsluttet med bergmanns-salutt. Feiringen ble avsluttet inne på samfunnshuset, hvor dagens hovedtaler var nestleder i LO Geir Mosti. Og da Mons-Petter festivalen nå er i gang manglet det ikke på kulturelle innslag heller.
TIDLIGERE 1. MAI FEIRINGER I SULITJELMA
(FRA FORRIGE ÅRHUNDRE):
Værmessig kan det noen år være en prøvelse å få avviklet demonstrasjonstoget 1. mai. Men sulisværingene var og er tøffe typer og gir ikke opp for litt ruskevær.
HVA SKJEDDE PÅ LANGVANNSISEN I 1907.
For å lese mer om det som skjedde på Langvannsisen i 1907 og foranledningene til hendelsen, anbefales artikkelen som sto å lese i Arbeidsmanden, medlemsbladet for Norsk Arbeidsmandsforbund, nr. 1/2007. Artikkelen er skrevet i forbindelse med 100-års feiringen for Opprøret på Langvannsisen. Artikkelen er skrevet av Bente Bolstad.
Kobbermalmgruvene i Sulitjelma var i drift fra 1887 til 1991. Disse gruveanleggene har ufattelige dimensjoner. Det var for eksempel over 880 km skinnegang i gruvene på det meste! Høydeforskjellen er over 1200 m. Besøksgruva har vært åpen siden 1993. Bli med på en omvisning som forteller om gruvedriften og transporten av malm. Du tar på deg gruvearbeiderens utstyr - lomp og hjelm - og følger gruvetoget med lokomotivet Festus 1,5 km inn i fjellet. Omvisere med omfattende kunnskaper om gruvedrifta blir med på turen som tar fra 2 til 4 timer. 
