Sti Giken

Veier og stier i Giken- og Hankenområdet

Over Giken ruver Koppartoppen.

Kart over fabrikkområdet, Sandnes og Giken. Ved å gå til bildealbumet nedenfor får du opp flere kart i stor størrelse.

Kartutsnitt fra 1905 Norges geografiske Opmaaling

Vegen opp til Giken starter som regel nede ved kirka, eller vi kan starte fra Sandneshaugen og følge terrenget oppover. Men de fleste velger å følge anleggsveien fra kirka opp til Giken og videre til fjells. Her kan en bruke bil, og en vinner fort høyde inn til fjellheimen. Etter å ha passert brua over Gikenelva og husene på Giken bærer det videre oppover. For dem som ikke har kjørt på denne vegen tidligere, vil den fortone seg ganske spektakulær; vegen er en anleggsveg, den har ingen sikring langs sidene, terrenget er svært bratt der vegen slynger seg oppover. Men utsikten ned mot øvre del av Langvatnet, stedet Sulitjelma og skog og fjell-landskapet sørover blir etter hvert formidabel. På veg videre oppover fra Giken  kjører en under Hankenflåge opp til vegen flater ut i ca. 450 m.o.h. Hele området oppover har tidligere hatt gruveaktivitet, men i dag er det ikke så mye en ser til denne hvis en ikke går ut i terrenget til fots.

Vel oppe på Hanken deler vegen seg; en til venstre som i første omgang går til Ny-Sulitjelma gruveområde. Vi er nå ved inngangen til Sulitjelmamassivet med de muligheter det gir. På Ny-Sulitjelma finner du de to hyttene som utgjør Ny-Sulitjelma fjellstue, ca. 5 km vei fra stedet Sulitjelma og 580 m.o.h.. Den gamle hytta nærmest veien er den siste  bygningen fra gruvedriften her oppe. Denne hytten er nedslitt og brukes lite. Ved siden ligger Sulitjelma og Omegn Turistforenings nye hytte. Dette er en moderene hytte med både innlagt vann og strøm. Området består av kupper snaufjell, med spor av gruvedrift i nærområdet. Sommerstid går det kjørbar vei videre opp  på Tverrfjellet. Her går det løype til Sorjushytta. Dette er en del av Nordkalottruta og Nordlandsruta.

Vegen videre oppover fra Ny-Sulitjelma er ennå mere krevende både for bil og fører, men det gir oss mulighet til å komme opp i ca. 840 m.o.h. til de regulerte Storelvvatnan og foten av Tverrfjellet.

Velger vi å ikke svinge opp til Ny-Sulitjelma, men følge vegen rett fram oppe på Hanken kommer en til det regulerte Låmivatnet på 649-708 m.o.h.

Kilde:  Viktor Evjen "Opprøret på Langvannsisen - Arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år.

Tekst til bildet: Bedriftsområdet på Sandnes. Oppe på bildet ser en litt av Giken, nedenfor til høyre butikkbrakka, nedenfor igjen Sandneshaugen, mot det gamle knuseriet "Klampenborg" som var møtested for arbeidslederforeningen. Klampenborg og Olaf Hansen-brakka måtte rives på grunn av det nye flotasjonsanlegget (vaskeriet).

23.05.2010.

Kilde:  Viktor Evjen "Opprøret på Langvannsisen - Arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år.

Tekst til bildet: Giken-fossen, linbanestasjon, heis ved fossen. Det var her den første kraftstasjonen ble bygget. Sulitjelma var det andre stedet i Norge som fikk elektrisk kraft.

24.08.2010. Og slik ser det ut i dag.

24.08.2010. Etter å ha passert brua over Gikenelva og husene på Giken bærer det videre oppover.

Etter å ha passert brua over Gikenelva og husene på Giken bærer det videre oppover. For dem som ikke har kjørt på denne vegen tidligere, vil den fortone seg ganske spektakulær; vegen er en anleggsveg, den har ingen sikring langs sidene, terrenget er svært bratt der vegen slynger seg oppover.

24.08.2010. Enkelte rester etter gruvedriften finner vi fortsatt... men det meste er fjernet.

24.08.2010. Den tørrlagte Gikenelva "styrter" seg nedover den forrevne fjellsiden ned mot Langvannet. De største bygningene er fra venstre Flotasjonen (betongkoloss) med Råmalmsiloene (mørk brun) foran, Kissiloene (lys blå), Terminorbygget (hvit), Smeltehytta (mørkere blå) og Lokomotivstallen (lav med buet tak). Takflaten foran Smeltehytta er gamle Lomianlegget eller Mekken, nå produksjonslokalene til Sikkerhetsglass Norge AS.

24.08.2010. Stengt for godt? 

Et av landets første kraftverk

26.09.2010. Oppe på fjellet, før elva styrter seg ned mot Langvatnet ble det anlagt et damanlegg. Stedet hvor damanlegget ble anlagt kaltes Djevleøen, et navn det bærer også i dag. Vi skimter denne dammen helt i høyre bildekant før den nå tørrlagte Gikenelva "styrter" seg nedover gjelene mot Langvatnet.

I 1893 ble arbeidet med det første elektriske anlegg påbegynt ved Gikenelva. Oppe på fjellet, før elva styrter seg ned mot Langvatnet ble det anlagt et damanlegg. Stedet hvor damanlegget ble anlagt kaltes Djevleøen, et navn det bærer også i dag. Den lille kraftstasjonen som var beregnet til en 60 HK turbin, ble anlagt på et lite platå på samme nivå som inngangen til Olavstollen. Fra demningen ved Djevleøen og ned til maskinhuset - en strekning på ca. 500 meter, ble det anlagt en turbinledning av støpejernsrør med en dimensjon av 8 tommer innvendig mål. Fallhøyden var ca. 200 meter. Dette kraftverket ved Gikenelva var et av landets første kraftverk, satt i drift i 1894. (Kilde: "Arbeidsfolkets saga" av Hans Trondsen).

24.08.2010. Som et Soria Moria-slott ligger dette unseelige huset og ser ned mot Langvannet og det som står igjen etter fordums storhetstid. Snart må det gi opp for østavindsstormene....

24.08.2010. Ennå i dag finner vi denne dammen ved Djevleøen og deler av rørdata av støpejernsrør. På kanten finner vi også dette huset som en antar huset tilkobling av rørgata før den bar nedover mot selve maskinhuset. I dag er dette huset i ferd med å falle sammen. Hvis dette huset ble bygget samtidig med kraftstasjonen og rørgata så er alderen nå hele 128 år i 2011. Nå er huset i ferd med å gi opp å vente på at vi tar og vedlikeholder det.

Fjelltjæreblom er en 10-15 cm høy plante som er vanlig i fjellet, men den fins også noen steder i lavlandet. Blomstene er mørkerosa og bladene blågrønne. Den vokser i bergsprekker og på grus, og den trives der hvor det er tungmetaller i jorden, for eksempel der hvor det er malmforekomster og slagghauger. Den kalles også for kobberblom.

Gullris.                                                                                          

24.08.2010. Ved inngangen til Sulismassivet finner du de to hyttene som utgjør Ny-Sulitjelma fjellstue, ca. 5 km vei fra stedet Sulitjelma og 580 m.o.h.. Den gamle hytta nærmest veien (til høyre på bildet) er den siste  bygningen fra gruvedriften her oppe. Denne hytten er nedslitt og brukes lite. Ved siden ligger Sulitjelma og Omegn Turistforenings nye hytte. Dette er en moderene hytte med både innlagt vann og strøm. Området består av kupper snaufjell, med spor av gruvedrift i nærområdet. Sommerstid går det kjørbar vei videre opp  på Tverrfjellet. Her går det løype til Sorjushytta. Dette er en del av Nordkalottruta og Nordlandsruta. Det går bilvei bratt opp lia fra Sulitjelma kirke. Veien deler seg når en kommer opp lia. Den ene veien går sørøstover til Låmivatnet og den andre nordøstover til Ny-Sulitjelma Fjellstue. (Kilde: også www.ut.no).

Men utsikten ned mot øvre del av Langvatnet, stedet Sulitjelma og skog og fjell-landskapet sørover blir etter hvert formidabel. På bildet ser vi nærmest husene på Giken, under til høyre Sandneshaugen, midt på bildet Rainhagen og Reinhagodden, innerst på vannet Fagerli med museum og restene etter den gamle smeltehytta, Fagermoen og Balmielva. Vegen videre oppover og inn til Daja med campingplass, turistsenter og ikke minst Fjellandsbyen med Alpinsenteret. Vegen går så videre oppover til Jakobsbakken og innover til Balvatnet.

HISTORISKE TILBAKEBLIKK OG KOMMENTARER FRA LESERNE:

Erling V. Ingebrigtsen har knyttet disse historiene til vegen opp mot Giken:

23.09.2010:

Har sittet og mimret over de fine fotoene dine fra Granheia, det av kirka og Charlottaområdet har jeg lagt som  skrivebordsbakgrunn på min bærbare.

Jeg er født og vokst opp i "Ingebrigtsen-brakka", 100 meter øst for kirken, så dette var ypperlig.

Fjellplatået over brakka kalte mine foreldre "Knudsen-lemmen", de sa at det hadde bodd en gruvestiger i en av brakkene som sto der oppe. Jeg kan bare huske at der sto rester efter et dynamitthus og en danseplatting, - helt inn til en liten fjellknaus.

Må ha vært i 1925-26, - da  sto jeg der oppe, sammen med eldre søsken og så på at de voksne danset til trekkspillmusikk. Det har nok vært en St.Hans-aften?

25.09.2010:

Ing. Carlson, (Gruv-Calle), nevner i sine efterlatte notater en stor steinblokk som var sikret med kjetting i den bratte steinura over Gikenveien, - like over en brakke. Den brakka var hjemmet mitt, og vi var som unger

oppe og så på denne steinen som hang der, like over fjøset til moren min. (Det er jo for lengst revet og terrenget der det sto er endret). Men steinen hang der oppe, i sin rustne kjetting i 1940 da jeg reiste ut.

02.10.2010:

Jeg beskriver nu denne stien som tar av fra Gikenveien, - det er et par hundre meter før to små broer, der Leir-elva kaster seg utfor stupet. For der har fra gammel tid gått opp en sti til de mange prøve-innslagene.

"Opp på Knudsen", ble det kalt, efter en stiger som bodde i ei brakke der oppe. Stien er bratt og krokete, snor seg forbi tre svære fjellblokker og svinger oppe i lia rett østover og kommer så inn på et platå der Leirelva flyter stille.

Her lå i mine guttedager tuftene efter flere boligbrakker, - rustne steinvagger og oppe i fjellet er det flere stoller, (De er vel støpt igjen nu)? Noen av dem var bare femten tyve meter dype, andre gikk langt inn i svarte,

dryppende eventyret for en guttunge med dårlig lommelyktbatteri. - Denne stien gikk så videre, - østover mot Giken.

(Her oppe hadde ungene fra Giken laget sin badedam, - noe vi ungene i Charlotta likte dårlig. Vi hadde jo dam i samme elva lenger nede, - ved "Meidelhagen", - og vi mente de pisset i badevannet vårt!)

09.10.2010:

Der, hvor veien tar østover, mot Lomi, der kunne man i min ungdom, ved siden av stien ane noen lave, overgrodde jordhauger. Her lå en gang tre torvbrakker, - de aller første boligene på Hanken.

Min mor, som kom til Langvassdalen som  syttenåring, - det var våren 1891, fortalte at hun den høsten og vinteren tjente som kokke for seks svenske jernbaneslusk som bodde i en av disse torvbrakkene. Disse karene kom fra jernbaneanlegget Sjønstu/Fossen, da det måtte innstilles over den hardeste vinteren. De hadde så fått gruvearbeid på Hanken, - i påvente av våren.

Belegget der oppe var i alt førti mann, - og de var fem kokker. Hun fortalte at året efter ble det satt opp en tømmerbygning på Hanken. Verket hadde kjøpt den av Anders Larsen nede på Sandnes, - fått den tatt ned og fraktet opp til Hanken på vinterføre. Den var så luksuriøs at kokkene hadde eget rom! 

I denne bygningen tjente mor ennu i tre år som kokke på Hanken. Den sto i min ungdom, - med tiden ble den til "Gammelbrakka på Hanken".

- Vinteren 1893 frøs en mann, han het Nagelsaker ihjel, -  i snestorm der oppe. Han ble funnet annen juledag. - Det sto en stenvarde på stedet de fant ham. Jeg mener det er like efter at stien har svingt nordover, inn mot Hankengropa.

- I Historielagets nettartikkel "Lovise Ingebrigtsen forteller" kan du lese mer

16.11.2011: 

Hestestallen og Seksabrua i Charlotta. 

Kilde: Det Sulitjelma som var.

Tekst til bildet: Hilbert Hansen eide den siste hesten i Sulitjelma. Her er Sandra først hos fotograf Abelsen før hun drar til de evige jaktmarker og setter punktum for en eopoke i Sulitjelmas historie. Ca. 1960.

     Den store stallen, med tilhørende vognskur, den lå oppe i bakken, litt nord for Folkets Hus, ja, den lå rett over innslaget til den gamle "Seksa-stollen".

Her inne, i kjørekarenes hvilerom var i 1920-30 årene leke og møteplassen for oss Charlottagutter i rampealderen. Jeg aner, ennu idag eimen av hestepromp og svette, og kan ennu høre hov som stamper i spiltauet, samt den koselige lyden av gamp som gumler havre. Alt der inne hadde sin egen, lune atmosfære, av trøtte hester som hvilte efter lang dags slit i skjekene.

Det var jo i min tid ikke så mange igjen av dem, men de var nok ennu åtte ti slitere, for lastebilen hadde ikke rukket å gjøre dem overflødige. Den gangen kunne jeg navnet deres, idag husker jeg bare Gråen og Samson.

Så her var vi gutter fra Charlotta å finne når det regnet, snedde eller blåste stiv østa kuling. Stallmesteren og kjørekarene jaget oss ikke, der vi satt i hvilerommet deres og spilte Ludo eller Svarteper. At vi noen år senere spilte poker, røkte og drev med mye annet rart, det tror jeg ikke de oppdaget, - eller kanskje overså de det?

Nu var ikke jeg med i de seneste årene, men jeg vet at under krigen, med blending, mørklegging og all verdens forbud og elendighet, da ble det danset til sveivegrammofon i vognskjulets lagerrom for ridetøy, - så en viss utvikling i standarden må det nok ha vært!

Det fantes jo ikke så mange ”tilbud til ungdommen” den gang. Noe var vel å sitte på rekkverket til ”seksabrua” nede ved veien og kikke på jentene som på fine sommer-kvelder spaserte arm i arm, men akkurat det var jo vi guttunger enno litt for små til.

Seksabrua ja, - alle i Sulis kjente til den, den lå over ”dag-innslaget” til Seksastollen, - like nedenfor hestestallen. Dette var nok Sulitjelmas ”Wall Sreet”, - for her ble alt av nyheter, rykter og vitser referert og kommentert, og selvfølgelig distribuert videre i vårt lille samfunn.

Men det vi rampegutta på brua speidet mest etter, det var ”bønder” som kom ned den gamle anleggsveien borte ved Granheia.

Vi kalte dem ”bønder”, for vi regnet dem ikke som virkelig anleggs-slusk.

Dette var arbeidsfolk som hele uka jobbet i gruvene oppe på Sagmo og Jakobsbakken mens de hadde småbruk og familie nede på bygda. De gikk kledd i slitt sjeviot bukse med jakke og vest og med ”sikspencelue” på hodet.

De reiste hjem hver helg for å jobbe på småbruket sitt, - til det søndag kveld igjen var tid å reise opp til Jakobsbakken og Sagmo med brakkeliv og gruveslit igjen.

Det var disse karene vi gutta rodde over vannet, og skysstaksten på 25 øre pr. snute, ja, den kom godt med i ei slunken bukselomme.

I stallens vognskjul, sto ennu i min ungdoms tid de gamle doningene. De som ble brukt i den tiden da Sulis ennu var Sulis.

Der sto giggen, breisleden og spiss-sleden, - til søndagsturen for direktøren og hans gjester når de var vel forsynt med mat og drikke, og iført pelser og muffer skulle ut og ha frisk luft.

Der sto også stasvogna! - Svartlakkert firehjuls trille, den duvet i lange lærstropper og var bare i bruk når direksjonen med medbragte fruer var på besøk, - alltid på sommeren, da!

Jeg husker en skinnende blank karjol, med pisk i stativ, for inspeksjon ute på drifta, - eller til en liten lysttur på lyse sommerdager kanskje?

Også likvogna sto der, - svart og dyster med silkedusker i snodde snorer, den var sjelden i bruk, var vel helst for funksjonærer på siste reis?

Arbeidsdoningene, - som langvogn og møkkakjerrer, de fikk nok stå ute, sammen med ”Trollmerra”. Den siste husker jeg ikke, men den er beskrevet som en lang planke med plass til åtte mann og med meier. Man ble så sår i baken av å ri på den at man ikke kunne gå, selv etter en kort tur.

Pelle Molin nevner den i ett av sine besøk i Sulis, han skriver at han red på den opp til Hanken.

Og i en Fauskebok viser Kåre Enge foto av den, på isen, - en vinterdag borte ved Granhei-odden.

De gamle sadlene hang der ennu, - på rekke og rad, hver til sitt bruk. Kløvsadlene og trugene, de var preget av slitasje og røff bruk og hadde nok vært ute så mang en vinterdag, sikkert også oppe ved Fjeldgruva.

Ridesadlene, - i brunt, slitt lær med messingbeslag og irrete stigbøyler i lærstropper, de hang der. Vi ser dem i boken "Foto fra gamle Sulis", brukt av spreke funksjonærer på søndagstur opp til Jakobsbakken.

Damesadelen, med falmete frynser, rosetter og dingeldangel, - ja den flirte vi gutter godt av: "Kvinnfolk, - for fine til å skreve over hesteryggen!"

Men i dag så ser jeg for meg Charlotta, fruen til den svenske landshøvdingen, - Tornerhjelm, som var styreformann i ”Aktiebolaget Sulitjelma Gruber”, - hun sitter i fotsid kjole, med stivt snørekorsett, fjærpyntet hatt og med knappestøvler, - svaiende i denne sadelen, - på fjellveien fra Skjønstu, opp mot Langvassdalen!

Det var jo hun som gav navnet sitt til seks av de rikeste gruvene på dalens nordside.

Alt dette gamle utstyret som jeg her minnes og beskriver, - det kom jo fra Furulund den gangen stallene der ute ved hovedkontoret ble revet, - og jeg undres, hvor ble det til slutt av det?

 

Erling V.Ingebrigtsen:

Minner fra guttedagene i Sulitjelma.

om forholdene i disse torvbrakkene.