Sti Granhei

Granene på Granhei:

Da jeg kom til Sulitjelma fantes det på Granhei, jeg tror det var fem stykk graner. De var da døde av svovelrøken. De var antakelig plantet der. I 1900 tok jeg et fotografi av en bokholder som var 1,90 meter lang, stående inntil den største granen. Bildet viser at granen var ca. 20 meter høy. Granene er nå hugget ned.

Fra C. F. Carlson: Erindringer fra Sulitjelma. (Kilde: Historielaget)

Postkort med Granhei i forgrunnen, trolig fra 1905. Kilde er Narvesens Postkortsamling (N.K. 398), ukjent fotograf.

"Herlige Granhei, Guds perle på jord"

Den gamle veien ned til Granheia

Kart over vegen ned til Granhei.

09.06.2012. Granhei ved Langvatnet. Vi ser ca. nordover med Glastunes i bakgrunnen.

09.06.2012. Granene på Granhei. Her ser vi nyere utgaver enn de som gav navn til området.

Med Erling V. Ingebrigtsen (EVI) som kilde:

Beboere på Granhei 1892:

Grubearbeider Albert Lindgren Skaraborgs län, født 1855

Kone Ingrid Fredriksen Folldal, født 1851

Barn Johan Lindgren, født 1885

Losj. dagarbeider Johan Persson Venberg Ångermanland, født 1849

Losj. telefonarbeider Joh. Magnussen Kronborgslân født 1861

Losj. Adolf Johansen Mo i Rana født 1871

Losj. kjører Simon Mathiasson Uleåborg født 1855

Losj. telefonarbeider Frantz Wenneberg Blekinge født 1858

Folketellingen 1900:

Fra kirkebok for Sulitjelma - fødsler på Granhei (Kilde: EVI):

Sigurd Martin, født 1.sept.1903 på Granhei.

Foreldre Johan Bernhard Sivertsen f. 1878, og

Synnøve Oline Larsen f. 1867

Oline Lovise f. 9/12 1905 på Granhei.

far: Kjører Johan Bernhard Syvertsen

mor: Synnøve Oline Larsdatter

Margit Konstanse f.26/1 1907 på Granhei

far: Kjører Nils Petter Larsen f. 1872

mor: Elen Marie Johannesen f. 1874

Reidar f.29/4 1908 på Granhei

far: Kjører Nils Petter Larsen

mor: Elen Marie Johannesen

Thomas William f.10/9 1912 +

far: Kjører Nils Petter Larsen

mor: Elen Marie Johannesen

s. 714:

Nikolai Kornelius Hansen f.1882.

Marie Kristine Kristoffersen f.1884.

Barn:

Klara f. 1911

Gunvor Helene f.1913

Johan f. 1915

Nanny Marie f. 1916

Karly 1919

Kåre 1921

Berg 1922

Disse er fra "Slektsbok Skjerstad og Fauske, bind IV" (Kilde: EVI):

s.734:

Kristen Johan Johansen f.1868

Albertine Olsen f.1864

Barn:

Anne Oline f. 1899

Maagda Jensine f.1900

s.757:

Hagerup Marselius Andreas Konradsen f.1881

Anna Torsteinsdatter f.1882

Barn:

Torbjørn Peder f.1907

Rønnaug Marie f.1909

Konrad Johan Dahl f.1911

Solveig Elvine f.1913

Helge Kornelius f.1915 +

Anny Elida f.1915 +

Helge Anker f.1916

Ole Marius f.1918 +

Gudrun Dahl f.1920

EVI: Jeg husker Berg Hansen. Han gikk et par år efter meg på folkeskolen, da bodde foreldrene hans på Sandnes-haugen. I slektsboka står at han er født på Granheia, så det må ha bodd noen der borte i 1922. På postkortet fra Granhei (øverst på siden) 1903 kan man se flere små hus bortenfor elveoset. (Nils Petter og Elen som bodde der helt opp mot 1940, - de regner jeg ikke med, for de bodde jo der bare om sommeren, og de hadde jo fast bopel ved Bjørnlihuset på Sandnes).

EVI: Kåre Enge var en flittig bidragsyter til årboken for Fauske, og her citerer jeg (EVI) ham fra Fauskeboken 1998: "Herlige Granhei, Guds perle på jord. Fra første dag besnæret av tøffe bergmenn som fant ut at her skulle bygges direktørvilla og et turisthotell. Myndighetenes godkjennelse forelå i mars 1890. Grunnmur i diger gråstein ble lagt. Men heldigvis seiret fornuft over fortryllelse. I 1913 ble muren transportert og anvendt til mer matnyttig formål som grunnmur i den nye Verkstedbrakka i Furulund med så moderne innredning som WC."

Mens husene ennå sto på Granheia, mulig fra ca. 1905 - se postkort øverst. (Kilde: FB, ukjent fotograf, utdrad av originalbilde)

VELKOMMEN PÅ TUR TIL GRANHEIA JUNI 2010.

Vi starter på denne turen fra parkeringsplassen til den nye kirkegården i Sulitjelma, eller vi kan starte opp på veien via SKS sine anlegg i Fagerli (se fjellveien til Jakobsbakken/Sagmo). Etter å ha forsert stigningen vest av den nye kirkegården (aspeskogen) kommer vi opp på et foreløpig platå. Her går veien ned til Granhei. Det er litt vanskelig å finne den, men like før vi skal begynne på ny stigning på veien mot Jakobsbakken passerer vi en forseggjort steinmurt stikkrenne, og her skal vi svinge ned mot Granhei.

18.06.2010. Første tegn på at det bærer til fjells får vi i stigningen ovenfor den nye kirkegården

Vi befinner oss nå på platået ovenfor Kisthammeren like før vegen igjen begynner å stige oppover mot Jakobsbakken. Til venstre på bildet ser vi antydning til vegen som går ned til Granhei.

Vegen ned til Granhei er bratt. Den er stort sett murt opp av stein i hele sin bredde hele vegen nedover. Her ser vi et åpent parti ovenfor Kisthammeren som tydelig viser det arbeidet som i sin tid ble lagt ned på denne vegen da gruvene  på Jakobsbakken og Sagmo ble anlagt. Bredden på dette partiet av vegen er ca. 3,40 m, og vegen synes å ha denne bredden helt ned til vatnet. En ingeniørkunst og historie som naturen nå er i ferd med å ta tilbake. Synd at ikke denne historisk stien er viktig nok til at denne vakre vegen blir ryddet og tatt vare på før det er for sent.

Kisthammeren                                                               Ingen mangel på murerstein i området

Like etter at fjellveien fra Granhei har begynt på stigningen går det en liten  unseelig sti på skrå opp gjennom ura. Den ender opp oppe ved et lite kvartsbrudd.

Erling V. Ingebrigtsen: Rart med den stien du nevner, tror aldri jeg har fulgt den. Men det er jo et lite kvartsbrudd oppe på Kisthammeren, like ved veien opp fra Granheia. Kan huske vognlass med kvarts som kom opp til Sulis, så den måtte nok hentes utenfra.

Erling V. Ingebrigtsen: Tuftene efter brakkene, fem seks stykker, lå nede ved utløpet av elva. de  var tydelige i mine guttedager. De lå like øst for brua og var jo revet før min tid, så jeg husker jo ikke noe av det. Men mor fortalte om en finne med et  ustyrlig temperament. Han pleide å vifte med øksa når han kranglet. I "Slektsboka for Fauske og Skjerstad, Bind IV" står det flere som er født på Granhei, så det har nok vært et slags familieliv i disse usle kåkene.

Brufundamentet over Granheibekken

Erling V. Ingebrigtsen: Han jeg har fortalte om, Nils Petter Larsen og kona Elen, de bodde helt inne under bratthenget, vest for brua, og de bodde der bare om sommeren. 

Erling V. Ingebrigtsen 03.06.2012: På fotoet ditt kan man se, - litt vest for tuftene efter huset deres, går det opp en vei eller sti til toppen av Granheia. Der gikk "bøndene" fra Jakobsbakken for å komme så nær Charlotta-siden som mulig for å hoie efter båtskyss. 

Erling V.Ingebrigtsen: Du bør ta en kikk på muren under Verkstedbrakka i Furulund. Huset ble bygget i 1913 og muren er skikkelig gråstein. Hugget av fagfolk.

Ånei, skiferhellene ute på Granhei var nok ikke bra nok for en direktør. De ble stablet opp under de usle brakkene som etterhvert grodde opp i bukta på østsiden, ved utløpet av elven. Der bodde sagbruks-arbeidere og tømmerkjørere med kjerring og unger.

Tuberkulosen florerte, så bedriftslegen beordret ei av brakkene brent.

 

Skiferhellene på Granheia, i den bratte bergsida ligger de ferdig stablet klar til bruk

SISTE FRA GRANHEIA 2015 -

FJELLFARER HAR RYDDET VEIEN NED TIL GRANHEIA

Høsten 2015 fullførte og avsluttet Fjellfarer den storstilte merkingen av alle stier i Sulitjelma og Sulitjelmadalen.

Også de flotte stiene til Granhei, Sagmo og Jakobsbakken ble ryddet og merket. I Granheia ble det i tillegg laget gangbruer over Granheibekken. Statskog SF var med på sponsing av gangbruene.

 

13.08.2015. Fra stiåpningen til Granhei.

HOPPBAKKENE PÅ GRANHEI

Hoppbakkekart over Granhei-området 

Hoppbakkene i Granhei-området sett fra Sykehjemmet

Det rike hoppmiljøet fostret fram mange store hoppnavn i Sulitjelma, og også mange hoppbakker i området. Uoffisielt het det seg at i 1930 satte en av storhopperen fra Jakobsbakken, Otto Lunde, verdensrekord i Lovisenbakken. Men rekorden holdt seg bare noen timer inntil Oscar Testad, en annen storhopper fra Sulitjelma, satte ny officsiell verdensrekord i Fløybakken i Saltdal med hopp på 59,5 meter.

Bare i Jakobsbakken-området finner vi navn på hoppbakker som Lovisenbakken (50-55m), Brattbakken (40m), Stordalsbakken (50), Sagmobakken (40m), Badbakken (25m). Pluss de som var anlagt nede ved Langvannet; Odden med stålstillas, "32-meter'n", "39-meter'n" Okshola, Rydningen, Speiderbakken, Bursi.... Men Tangen-hammar'n var den gjeveste av dem alle, oppkalt etter Otto Tangen, kjent ildsjel og leder av IL Malm (Holmenkollmedaljen i 1911). 

Da vi flyttet til Sulitjelma i 1993 ble vi nærmeste nabo til en av de gamle skihopperne i Sulitjelma - Peder Botten. I et hopprenn i Kiruna fikk han en gang 20 i stil. Peder Botten ble til og med Australsk mester i hopp, oppnådd under det australske skimesterskapet i Mount Buller i 1952 (se avisutklippet til venstre). Der ble Tormod Lillejord fra Finneid nr. to.

Avisutklipp fra Nordlands Avis, fredag 29. august 1952. Kilde: Nasjonalbiblioteket, Mo i Rana

Kilde: Aftenposten. Teksten taler for seg selv. Utklippet til høyre 07.07.1953

Kilde: Aftenposten. Teksten taler for seg selv. Utklippet over 18.03.1946.

TANGENHAMMAR'N

(Bakkerekord 65,5 meter)

Tangenhammeren var "storbakken" i Sulitjelma, ombygget i 1920-årene. Bakken var landskjent fram mot krigen, og mange hoppere fra hele landet har konkurrert her. Bakkerekorden endte på 65,5 meter. Også Bjørn Wirkola har hoppa i Tangenhammar'n.

I området rundt Granhei foregikk det ikke bare skyting i gamle dager . Der mellom standplassen og sivbukta mot sør - like øst for 200 metersskivene - finner vi den kjente Tangenhammar'n, hoppbakken hvor jeg har inntrykk av at nesten alle "gamlingene" i Sulitjelma har hoppet i sine unge dager.  

Tangenhammar'n i slutten av oktober 2010. Midt på bildet ser vi området med hoppet, med ovarennet opp til høyre, den skumle gropa mellom hoppet og kulen (etter hvert igjenfylt/planert), og unnarennet med rester etter tribunene ned mot Langvannet. Tribunene lå vistnok på østre side av unnarennet (på bildet til venstre for unnarennet). Like til høyre for enden av unnarennet, ved vannkanten, ser vi anvisningsplassen til 200-meteren. 

Kombinertløperen Sverre Salomonsen fra Jakobsbakken (med tre Kongepokaler) i luftig svev i Tangenhammeren under landsrennet i 1931 (Kilde: Odd Rørvik: "Idrettsliv ved de tre høyfjellsgruvene Jakobsbakken, Sagmo og Anna 1906 - 1972. På bildet over ser vi også standplassen til skytebanen på Granheia, med skive- og anvisningsplassen for 100-meteren.

09.06.2012. Den bevokste delen er nedre del av unnarennet i Tangenhammar'n. Vi ser den oppmurte steintrappa til venstre, med rester av tribuneanlegget ovenfor. Bildet er tatt fra Odden.

03.06.2012. Øverste del av unnarennet i Tangenhammar'n. 

Den bevokste delen er det opparbeidede unnarennet i Tangenhammar'n. Til venstre for dette nede ved vannkanten ser vi 200 meter skive-/anvisningsplass til skytebanen.

Erling V. Ingebrigtsen: Tribunene til hoppbakken ble nok bygget omkring 1935. De lå på østsiden av unnarennet og ble sauset kraftig inn med "Creosot" - et aldeles avskyelig antiråtemiddel som stinket forferdelig. Det tørket aldri og satte fæle flekker på klær og hud. På sommerdager stinket hele området, - og framsynte folk sa at man fikk kreft av å omgås djevelskapen.

I dag kan vi ennå se konturene av hoppbakken i Tangenhammar'n når skogen har sluppet lauvet, oppmuringa og grunnarbeidene i terrenget i ovarennet og unnarennet, rester etter tribunene (se bildet ovenfor).

I Minner fra hoppbakken skrevet av Oscar Testad (Kilde: Historielaget) kan du bli med i bakkene i Sulitjelma.

ODDENBAKKEN

Hopprenn i Odden-bakken, trolig på 50-tallet. (Foto/copyright: Knut Rønning etter avtale)

09.06.2012. Profilen av unnarennet i Oddenbakken tegner seg tydelig mot vannet i bakgrunnen. Rett under kirka ser vi kulen i unnarennet. På sletta til høyre for kulen ble det tatt ut masse for å bygge opp bakken. Tilløpet var stålstilas oppbygd oppover til høyre i bildet.

Nærmest i bildet (øverst i bakken) sto stålkonstruksjonen som dannet tilløpet eller ovarennet i Oddenbakken. Vi kan skimte fyllingen nede i skogen som dannet området nedenfor hoppet. På odden til høyre i bakkant av bildet ser vi standplassen til skytebanen.

Masse ble kjørt ut for å bygge opp bakken og preparere unnarennet ned mot vannet. I området finner vi mye rester etter oppbyggingen av tilløpet.

OKSHOLA

20.11.2012. Konturene av hoppbakken i Okshola kan tydelig skimtes, med oppmurt ova- og unnarenn i terrenget, og oppbygd hopp. Til og med rester etter tribuneanlegg står ennå.

Les også om Ketil Edmond Fjeld sin debut i hoppbakken i Okshola her.

Videre "utforskning" av Granheia-området i 2012.

SKYTEBANEN VED GRANHEIA

Kjell Lund Olsen skriver i "Elvarheim og torvmyrene i Daja": Sulitjelma skytterlag hadde opprinnelig sin skytebane på sørsiden av Langvatnet, ved Granhei/Tangenhammar’n. Etter et uhell der rikosjetter hadde skadet draglinen på linbanen fra Jakobsbakken, ble skytebanen stengt i 1959. I 1964 begynte skytterlaget arbeidet med å anlegge en ny skytebane i Daja. Denne sto ferdig og ble tatt i bruk i 1967.

De forskjellige skytebanene sett fra standplass.

Standplassen

09.06.2012. Standplass sett fra Odden.

100 meter skive/anvisningsplass                                   200 meter skive/anvisningsplass

300 meter skive/anvisningsplass

400 meter skive/anvisningsplass                                   600 meter skive/anvisningsplass

I albumet nedenfor viser vi bilder tatt i 2010 fra det som står igjen etter skytebanen på Granheia. Banen ble som nevnt stengt i 1959. Den gamle banen hadde skive- og anvisningsplass for 100, 200, 300, 400 og 600 meters hold.

Bilder fra den gamle skytebanen på Granheia fotografert i 2010.

HISTORISKE TILBAKEBLIKK OG KOMMENTARER FRA LESERNE:

Erling V. Ingebrigtsen har knyttet disse historiene til Granheia:

(21.08.2010)

"Har nu vandret i minnenes fotspor ned mot Granheia. Min barndoms tumleplass.

Herfra rodde vi arbeidskarer som kom ned fra Jakobsbakken og skulle med toget ned på bygda i helgene. Taksten var 25 øre pr snute.

Og i anvisergrava på 300 meteren har jeg sittet og klistret kulehull i bulkete pappskiver på mangen en søndag.

På varme somre badet vi i bukta på vestsiden. At vannet inneholdt tungmetaller og annet svineri affiserte oss ikke."

(03.09.2010)

"Til skytebanen ved Granheia:

All adkomst dit måtte jo foregå med robåt. Skytterhuset og standplassen lå på et oppmurt fundament, halvveis ute i vannet litt vest for linbanen som kom ned fra Sagmo og gikk over Langvann, via "storbukken"på skjæret, - (der hvor fyrlykta nu står). Det var også en anvisergrav med skivestativer, (av treverk) på 600 meters avstand, den lå helt opp mot Granheibekken, der den om våren kaster seg som en liten foss utfor skrenten. Telefonlinjen frem til 300 meteren ble i 30 årene lagt i kabel i vannet, da luftlinjen stadig ble tatt av kong Vinter.

200 og 300 meter anvisergraver.

Grunnen til at banen ble lagt ned var nok helst støyplagen, - for den var plagsom, - særlig på stille søndager.

I årene før krigen hadde skytterlaget en avtale med kirken, eller menigheten om at at all skyting på søndagene skulle opphøre når presten sto på prekestolen. Jeg kan huske at den avtalen ble overholdt. At det var ricosjetter som skadet draglinen på linbanen er nok noe søkt.

Nu var ikke jeg i Sulis under og etter krigen, men fra gamle skytterlagsmedlemmer har jeg dette: I den yre frigjøringsvåren 1945 kom det til skytterhuset noen tyske Mauser-rifler og kassevis med ammunisjon, - til fri avbenyttelse for skyteglade ungdommer, (de var vel også eldre), som tok igjen for de lange årene uten hobbyen sin. Det ble skutt, ikke bare på pappskiver. Nei, stubber, steiner og flasker fikk gjennomgå, og våpnene ble så varme at det nesten tok fyr i treskjeftene. Og de stakkars kibbene, som gikk 20 - 30 meter der oppe, de var nok også fristende mål. Og en 7.92 mm. panserbrytende kule er nok skarpere saker enn en ricosjett, -  noe som vi ikke hørte om før krigen".

(08.09.2010)

I gamle Anfindsens beretning (fra 1914), om Sulitjelmaverkets tilblivelse, nevner han at under anlegg av oppberedningsanlegg i Fagerli omkr. 1893 måtte bygges nytt sagbruk, (drevet av Balmielva?).

Sitat "Det var fra tidligere et lite sagbruk ved Granhei, men elven der var i lange perioder nesten tørr"

(20.09.2010)

Ingeniør Anfindsen skriver om sagen ved Granhei:

"Dag og natt går sagen, og like så fort forsvinner materialene ut".

(20.09.2010)

Rart  å se 600 metersgraven igjen, - der jobbet nok bare 16-18 åringer, skiverammene var to meter i firkant og ble tunge å heise opp og ned utover dagen, men betalingen var jo mye bedre, - en hel krone timen! -

På sletta, under bratthenget på Granhei, (mot syd), sto i mine guttedager en liten kåk, samt et skur som tjente som fjøs. Her bodde om somrene Nils Petter Larsen med kona Elen. Vi gutter forgrep oss nok på reddikene i kjøkkenhagen deres, noe de likte dårlig, han skjelte og svor og kastet stein efter oss. De bodde fast på Sandnes, - han kjørte for Verket, og hver juleaften grisekjørte han med slede og dombjeller på hesten. Det ga julestemning, promille var jo et ukjent begrep dengang.

(20.09.2010)

Spårsmål til EVI: Det jeg lurer på med Granheia er veien som kommer ned og ender i de store og forseggjorte oppmurte fundamentene på bru over Granheibekken. Men så stopper vegen opp liksom, det blir ikke noe mer. Vel er vi kommet ned fra fjellet, men den ender liksom ikke opp i noe anlegg for å gå over til transport på Langvannet, et kaianlegg. Det står liksom ikke i forhold til den solide oppmurte veien som går opp fra Granheia.

Svar: Akkurat det lurte også jeg på i mine unge dager. Spurte mine foreldre, men de visste ikke mer enn meg,

og var igrunnen lite interressert i slikt, - som jeg, raringen. Men gamle Andor Andersen, han var kjørekar ved Stallen, (den lå litt oppe i skråningen, ved "Folkets hus), mente stedet for lasting over i små prammer lå der veien kommer ned til vannet.  (Igrunn logisk, - der er det jo dypere langs land). At det ikke finnes stein igjen, kan kanskje forklares med at de ble hentet, sammen med grunnmuren til den planlagte direktørboligen. (Den ble det jo aldri noe av, og de steinene ble som kjent grunnmur til "Verkstedbrakka" i Furulund). Og hvor i huleste lå denne grunnmuren til den planlagte direktørboligen, - se den fant jeg aldri. Vet du det?

ER DET NOEN AV LESERNE SOM KAN HJELPE?

(01.10.2010)

Helt nede i sivbeltet, og er den for lengst nedlagte "Fire hundre meteren". Langvannet sto vel lavere den gang?

Den var en ruin og ute av bruk allerede i mine guttedager.

- Men, finnes det ikke spor efter 100 meteren? Den ble brukt av nybegynnere og til press-skyting på stevner.

Det er nok en av de steinmurene du har foto av, 90 - 100 meter øst for standplass? Mener å huske at den lå litt opp fra vannkanten.

En liten historie fra det gamle Sulitjelma.

(Publ. januar 2012) 

Nu er det 85 år siden, - det var sommeren 1927 og jeg hadde enno ikke begynt på skolen. At episoden for alltid sitter klistret i hukommelsen min, skyldes sikkert at jeg ble så redd:

 

Furulund Skytterlag sto som arrangør av stort, to dagers stevne, og samtlige skytterlag fra hele Saltendistriktet var invitert, så det var svære greier i vårt vesle samfunn.

 

Robåtene gikk i skytteltrafikk mellom Seksatippen og skytebanen som lå borte på Granheibukta, og skyssgutta fra Charlotta tjente nok mangen blank 25-øring de par dagene det hele sto på. Dette med å ro var jeg for liten til, men som vanlig hang jeg i hælene på mine eldre brødre som gjorde tjeneste som anvisere og skrivere borte på banen, slike var det alltid behov for under alle stevner. Jeg og noen andre gutter sto og hang bak standplassen, vi hadde vett nok til å holde oss der så det var intet særsyn. I våre dager ville vel en mor få hjerteattakk om poden hennes var på skytebanen, men den gang vokste vi nesten opp der. At hørselen tok skade av det, er jo klart, hørselvern var et ukjent begrep og den som ikke tålte litt smell, han var en pyse! Lørdagen gikk mot kveld, og all skyting stilnet av.

 

Det var da lagets formann, - han het Dragland - steg opp på en stol og ropte ut en orientering: "I morgen karer, det er jo søndag, vil det bli servert full middag her på skytebanen! Menyen er røkte pølser med ertestuing, og som dessert blir det servert sviskegrøt med fløte!"

 

Jeg var vel av disse ufordragelige ungene som alltid skal kommentere saker og ting, så det datt spontant ut av meg: "Det var jammen en dårlig middag, - og så uten poteter, da!" En brakende lattersalve runget fra alle de voksne rundt meg. Dragland, - han var gammel militær - hørte nok ikke min spinkle røst, han trodde nok latteren hadde med hans orientering, så han spurte barskt: "Sa jeg noe morsomt?"

 

En mann i flokken rundt ham humret: "Nei ikke du, - men det er en liten fyr her som etterlyser potetene."

Og så ble det ledd enno mere.

 

Og lille jeg, - jeg kunne sunket i bakken av skrekk, de voksne kommenterte meg og den løse kjeften min. Hva gjorde så Dragland? - Han trakk ikke på smilebåndet en gang, - opp på stolen gikk han, og så brølte han utover: "Nåvel, - så tar vi det hele om igjen, - imorgen blir det o.s.v. og det hører kokte poteter med til denne middagen, - blir det bra nu?"

 

Ingen svarte, - man spøker ikke med en kommandersersjant.

Direktørboligen på "Odden"

(07.06.2012)

Jeg sitter og funderer veldig over et par foto av en gammel, rusten steinvagge blandt dine fine eksponeringer.

Det er aldeles utrolig at jeg ikke kan huske denne tralla. Efter alle somre med ruslerier, - alene, eller sammen med kamerater, er den aldeles ukjent for meg. Efter form og størrelse er den jo konstruert for frakt av stein,

jeg mener bestemt at den er brukt til frakt av svære blokker.

Min teori er:

Kåre Enge skriver i Fauskeboka om verkets stormannsgale planer:

I den første anleggstiden skulle det bygges direktørbolig, - på Granheia! Ja, - det kom så langt at at grunnmuren av tilhogne gråstein ble oppført. Men hvor på Granheia?  Jeg har fundert, og jeg har vandret rundt over hele området, - og jeg har spurt, men ingen visste noe. Kåre Enge skriver at da Verket endelig tok til vettet og det hele ble skrinlagt, ble den fine muren hentet og den er nu fundament til den bygningen som står i Furulund og heter Verkstedbygningen.

Hvor i alle dager ligger denne tralla? Og restene av skinnegangen?

(08.06.2012)

 Ja - du har nok funnet den "tomta" jeg lette efter i så mange år. Og dette gir forklaringen på mange av mine funderinger. Den gærne direktør Vatter må ha vært svært dårlig orientert da han tenkte på å bo der ute.

Hva med drikkevann, og hva med adkomsten vår og høst?

"Odden", som vi kalte den er jo et lite platå på vestenden av Granhei og er meget utsatt for vestavind og kuling om vinteren. At det kan være fint sent ut på våren og på stille sommerdager, det kan være så, men vinteren, - fy te rakkern.

At jeg aldri fant tomta og at jeg ikke har sett steinvagga er jo nu klart. Hele dette området er jo dekket av ei svær snefonn på den tiden jeg praktiserte mine ferdigheter i Odden. Det jeg husker av ovarenn er et vaklevorent stillas slått sammen av bordbiter fra dynamittkasser. Det sto øverst på skrenten, og hoppet var naturlig kant før unnarennet ned mot det islagte vannet. De tøffeste av gutta hoppet 18-20 metter. - (Ikke jeg, nei).

Tilbake til steinene som ble brukt! Er de brutt og tilhogget på stedet? Er det spor efter steinbrudd? Hele området består jo av skifrig, dårlig stein. Er steinen fraktet dit, så må jo transporten ha foregått med båt. (Og vi vet jo at alt ble hentet og endelig brukt i Furulund). Hvordan er adkomsten fra vannet, det er jo lang-grunt mot vest og øst.

På fotoet ser det bedre ut rett i nord. Spor etter trallebane opp derfra mot den planlagte tomta?

Dette var virkelig inerressant, - gleder meg til å høre mer

Hilsen EVI

(16.08.2012)

Av Kåre Enge har jeg fått oppgitt:

Konsul Person søker myndighetene om tillatelse til å føre opp direktørbolig på Granhei 1889. Tillatelsen mottas i mars 1890 og Vatter setter umiddelbart i gang, - altså utover sommeren med å anlegge en solid grunnmur ute på Granhei.

Så skriver Enge: "Heldigvis seiret fornuften over fortryllelsen, - hele anlegget ble skrinlagt samme år, - til fordel for direktørbolig i Furulund". (Direktør Vatter sluttet i 1892 og ble avløst av Corneliussen).

Så dette med "under oppføring i Furulund i juni 1891", stemmer nok. 

Muren av huggen granitt ble liggende urørt på Granhei i 23 år, før den i 1913 ble hentet og brukt til "Verkstedbrakke" i Furulund.

Hilsen EVI.

Tanker omkring den vestvendte spissen av Granheia

(27.06.2012)

Den fikk nok ganske tidlig navnet "Odden" av pionerene som rodde ut til Granheia på fine sommerkvelder.

Det finnes i arkivene til Enge en Croki, (kartskisse), tegnet før konsul Person kom til Sulis.

Hvordan det var den gang, må vi bare gjette oss til, men noe vet vi da:

Luften var ren og frisk, Langvann var krystallklart og uten giftige utslipp, og stor og fet fjellørret vaket i de stille sommerkveldene.

"Odden", - den så ikke ut den gang, slik den senere kom til å bli. For det fotoet du har tatt fra "Tangenhoppet", det viser "unnarennet" slik som det ble formet av ivrige hopp-entusiaster i årene omkring 1912, det var efter at ingeniør Tangen kom til Sulis og fikk i gang hoppsporten.

I dag kan man, ved å studere fotoet, se en svakt hellende linje av lokal skifer som stikker frem i terrenget, omtrent midtveis opp fra strandlinjen. Så den gang var det nok mye slakere terreng opp til det platået hvor

konsul Person i mars 1890 fikk tillatelse til å føre opp en direktørbolig. Det måtte jo først planeres tomt der oppe, og til det trengtes kraftige karer, samt en steinvagge med tilhørende lengder skinnegang.

Og i mars og april, da er isen på Langvannet fullt brukbar til å kjøre både steinvagge og skinnelengder ut til Granhei med hest og slede. Den gang ingen stor oppgave for et optimistisk styre og med "Bolagets" resurser.

 

Kåre Enge nevner at i 1890 ble det lagt opp en gedigen grunnmur på Granhei, men så kom nok kong Vinter og føyket ned og begravet alt sammen i sin mektige favn, så byggeplanene ble nok skrinlagt omgående.

(I Fauskeboka 1998 har vi et vinterfoto av Granheiodden fra omkr.1900, det viser svære snemasser).

Og da min mor i juni 1891 kom til Sulis, fortalte hun: ”Direktørbolig var under oppføring i Furulund”.

Grunnmuren av hoggen gråstein, den ble liggende til den i 1913 ble hentet. Vagga ble glemt, og ligger i dag og ruster på det planerte området. Ett er sikkert, ingen andre steder på Granhei finnes en planert tomt, og ingen andre steder på Granhei finnes rester efter et lignende anlegg.

Så jeg er bomsikker på at du har funnet tomta til "Grunnmuren på Granhei", og syns den bør markeres og omtales i ”Gjengrodde stier ned til Granhei”.

Hilsen EVI

Telefonodden

(18.07.2012)

Den vesle sandbukta på sattelittfotoet, den gir meg en liten klump i halsen. Det var jo det faste landingsstedet fra robåt for oss gutter, - enten vi kom som sjørøvere eller oppdagere i 1930-årene. Men vannet i bukta var iskalt og sterkt forurenset, så bading forbød seg selv, og i denne tiden var vegetasjonen avsvidd og jordsmonnet var svært karrig.

Herfra gikk den gang en utydelig sti rett sydover, opp mot nedstigningen til det vi kalte "Nils Petter-huset" - det som lå nede på det flate landfestet.

Er det spor etter en husmur nede på Telefonodden vi ser på flyfotoet til venstre?

Så ser jeg på dine to foto. De to grå stolpene forteller at dette er hva vi gutter kalte "telefon-odden". (Foto viser frodig oppvekst av løvskog, så naturet begynner nok å ta sitt igjen). Navnet kom av at her var telefonforbindelsen fra Charlotta og opp til Tornerhjelms Gruver, den er her ført iland som armert sjøkabel. Telefonsjef Petter Deinboll nevner den som ca. 750 m. lang og lagt i 1915. En gammel telefonmontør, Ole Berg, fortalte meg som voksen at de førte en evig kamp mot isen som om i vårløsningen stadig røsket av kabelen.

Oppe på det flate området sto i min tid et skur, beregnet for "bønder" som sto her og hoiet etter båtskyss til Charlotta. (Et slikt skur sto forresten også der hvor veien kommer ned fra Jakobsbakken).

Men ikke kan jeg huske at den muren noen gang vekket min nysgjerrighet eller interresse, -  og heller ikke idag virker beliggenheten særlig idyllisk.

Båtbygging på Granhei

(17.08.2012)

Vi vet at i den første tiden ble det bygget flere prammer og Listerbåter på Granhei. Anfind Anfindsen forteller i Nettbiblioteket om den første, "Tsar Peter" i 1888. Den var lite sjødyktig, men året efter ble to Listerbåter, med lasteevne 10-12 tonn bygget.

Hvor lå så dette båtbyggeriet? Det kan neppe ha ligget på den flate landtangen mot øst. Der er det svært langgrunt for sjøsetting av båter, - og bukta  mot vest er også langgrunn, - i tillegg er  det gjørmebunn.

Så da gjenstår bare Sandbukta mot nord! Et båtbyggeri på det store, planerte området ved Telefonodden har muligheter for slipp og sjøsetting ned i Sandbukta. Her er det også bruk for kjørevei ned til sagbruket ved Granheibekken, behovet for planker og bord til prammebyggingen var til stede.

Min teori er altså: Båtbyggeriet på Granhei lå i 1888 på dette planerte området! (I 1890 ble Vatter ansatt som direktør, han kom til Sulis i midten av februar).

Hilsen EVI.

(02.09.2012)

I februar 1887 kom Hasselbom til Langvatnet med en arbeidgjeng.

Han skriver selv: "- under de svåraste snöförhållanden".

Han satte omgående i gang med å rydde en kjørevei i sneen for å få kjørt malmen over fjellet, ned til Sjønstu.

Driften foregikk oppe i Mons Pettergruva og malmen ble fraktet på løypestreng ned  til "Mons Petter-brygga" i Furulund. Den videre transporten gikk så på isen med hest og slede til Osbak. (Jeg har lest at to av de som kjørte var kvinner).

"Frakten foregikk om sommeren i ro- og seilbåter ned til Fossen.

Transportsjef Anfind Anfindsen skriver om denne transporten:

 Citat:

"Sommeren 1888 ble den første pramme bygget i Langvatn. Det var meningen at man med denne skulle seile malmen fra Furulund nedover til Osbakk. Ved stabelavløpingen ble prammen døpt "Tsar Peter". En dag med god vestavinds kuling skulle man så forsøke prammen. Mast og seil var rigget og der ble gjort det ene baut tvers over vatnet etter det andre, men stadig kom man målet fjernere. Det gikk med andre ord den vei høna sparker, og endte med at man havnet i Fagerli i stedet for ved Osbakk. Den viste seg altså å være aldeles umulig å manøvrere -, unntatt i riktig fin medvind. Forresten var den så butt og klumpet at den var vanskelig å styre, selv med storm rett akterut. Men det var jo heller ikke annet å vente, da den var av fasong som en kasse, like bred bak og fremme, som på midten, - bare med den forskjell at det var en stevn foran og et ror akterut.

Men sterk og solid var den og så godt sammenboltet at selv om man, ved senere prambygginger tenkte å benytte deler av den, så viste det seg omtrent umulig å få den sønderlemmet. Tsar Peter ble derfor beholdt som en kuriositet for stedet.

Utover vinteren ble det så bygget to åpne båter av listerbåts fasong og med en lasteevne av 10 til 12 tonn. Etter isløsningen om våren var de ferdige til å tas i bruk, og de viste seg å være meget hensiktsmessige. De ble seilt til Osbakk med malm for derfra å ta varer av alle slag i retur til Sulitjelma."

Citat slutt.

Fra "Gamle Sulitjelmabilder":

På foto fra omlasingsplassen Fossen 1890 ser vi et seilfrartøy, trolig en av de omtalte Listerbåtene, -

- og på et foto fra Hellarmo 1893 ligger fire prammer, slept med Sulitjelma 3.

Fotoet "pramslep på Langvatnet" viser fem prammer bak "DS Sulitjelma 3".

På foto fra bremsebanen fra Charlotta gruver ser vi en pram, fortøyd vest for gråfjelltippen.

Prambyggingen på Granhei må ha pågått så lenge pramslep var aktuelt på Langvatnet, - altså helt til jernbanen tok over, i 1915. Og hvor ble det så av disse prammene som ble bygget på Granhei og sjøsatt i Sandbukta?

Se det vet vi lite om, - det var ofte skog- og gressbranner på Granhei i min oppvekst, så alle brennbare spor er borte. Men et eller annet sted har jeg lest at "Pram no.2" ligger sunket utenfor losseplassen i Hellarmo-bukta, og at det var en ulykke hvor pramstyreren falt overbord og druknet. 

Hilsen EVI.

Bilder fra stien ned til Granhei fra 2010