Sti Hellarmo

Stien rundt Hellarmovatnet

Hellarmovatnet

Vi fortsetter å oppsøke gjengrodde stier, og nå har vi flyttet oss et par kilometer oppover langs Sjønståelva fra Stokkviknakken, og er kommet til Hellarmo. Vi er nå på øvre side av dammen og befinner oss i begynnelsen av Langvannet eller i vestenden av vannet.

Kilde: Arbeidsfolkets saga

Tekst til bildet: Det var et stort fremskritt for befolkningen og industrien i Sulitjelma, da jernbanen ble bygget. Her ser vi Hellarmo stasjon ved Langvatnet.

Også denne stien er en etterlevning etter gruvedriften i gamle dager i Sulitjelma. Som vi leste under Stokkviknakken var det viktig å få ført jernbanen opp til Langvannet gjennom dette vanskelige terrenget. Til Hellarmo kom jernbanen i 1893, og straks gikk selskapet i gang med å planlegge den videre traseen og fremdriften helt fram til Fagerlia i østenden av Langvannet.

Kilde: Sulitjelmabanen. Foto: N. Helgesen.

Tekst til bildet: Fra kaien på Hellarmo. Til venstre ser vi "SULITJELMA III", og til høyre blir en pram losset.

Men før denne sto ferdig ble malmen skipet på Langvannet ned til Hellarmo, hvor den ble lastet over på jernbanen og sendt ned til Sjønstå. Der ble den igjen lastet over på lektere og sendt ned til Finneid etter Øvre- og Nedrevatnet. Og andre veien gikk alt av varer og gods som en trengte til utbygging, gruvedrift, utvinning av malmen, matvarer, osv.

Historien om Hellarmoen overlater jeg til Kjell Lund Olsen i Sulitjelma Historielag å fortelle.

09.06.2011. Selve juvelen i dette vakre og ville Hellarmo-området - Galbmejohka.

Endestasjon for jernbanen og kaianlegg for omlasting    av malmen                                         

Statskog har satt opp en gapahuk inne mellom de flotte bjørketrærne på den gamle omskipningsplas-sen. Men desverre er alle trærne drept og står for ned-falls da besøkende har flekt av og skåret av all nevra rundt stammene til opptenning. Litt naturvett i skolten og opptenningsved i sekken, og dette hadde vært unngått.

I dag kan vi gå tørrskodd over de to forgreningene til  Galbmejohka der den styrter seg ned i Hellarmovatnet

Det finnes mange murer og rester etter fordums aktivitet. Men hva foregikk egentlig i de mange husene vi ser tuftene etter?                                                    

17. mai 2010 og våren er i anmars også ved Hellarmovatnet, og deltaområdet i "miniatyr" våkner til live. Galbmejohka i bakgrunnen.

02.10.2009. Høst ved Hellarmovatnet.

24.03.2010. Om vinteren er Hellarmovatnet en populær isfiskeplass

Dette vakre naturområdet ligger som en perle anhengt i Langvannet, med den skumhvite Galbmejohka som styrter seg ned i Hellarmovatnet og bringer klart og rent fjellvann ned i vatnet. Om vinteren er Hellarmovatnet en populær isfiskeplass både for skoleklasser og voksne. Vannet er avgrenset fra det sterkt forurensede Langvannet, så her kan man trygt spise fisken. Jeg tviler på at den har vært ute i Langvannet og svømt.

Å følge stien rundt vatnet gir en følelse av å komme ut i villmarka, selv om en bare er noen steinkast utafor alfarvei. Og spor etter vilt finner en overalt i området. På vinterstid har vi funnet og fulgt gaupespor og følt dramaet når den har drepte hare inne i den storvokste skogen. I "deltaet" som har dannet seg der Galbmejohka renner inn i vannet hadde beveren tilhold en periode i 2002. Den rakk ikke å lage seg noen hytte, men oppstarten kan vi se på de mange avgnagde trestubbene den etterlot seg før den kanskje fortsatte vandringen. I Sulisavisa 2003 kan du lese mer om Bevere ved Hellarmo.

Denne stien har år om annet blitt vedlikeholdt og ryddet, trebruer er laget over de to utløpene til Galbmejohka, der den danner et delta i miniatyr. I fjor 2009 ble det anlagt en liten parkeringsplass i vestenden av vatnet der stien begynner. Kanskje burde vi oppgradere hele dette området og gjøre det tilgjengelig for flere brukere? Det blir for puslingsaktig å bare rydde vekk noen nedfalte trær år om annet, selv om dette også må gjøres. Tyngre krefter enn skoleklasser må settes inn for i det minste å tørrlegge deler av området med stikkrenner/grøfter.

Dette området vil på alle måter egne seg ypperlig som tur- og rekreasjonsområde også for rullestolbrukere. Da måtte stien oppgraderes hele veien rundt. I dag finnes det våte partiene før en kommer til kaianlegget, som er vanskelig å forsere hvis en ikke er sprek til beins og ikke redd for å bli våt på føttene. Og med infoposter ved de mange tuftene og omskipningsanlegget ville turen virkelig kunne bli både interesant og innholdsrik for alle besøkende.

Flere bilder fra Hellarmoen og stien rundt vannet