Sti Jakobsbakken

Fjellveien fra Fagerli til Jakobsbakken og Sagmo

Som for stibeskrivelsen til Granheia starter vi også på denne turen på parkeringsplassen til den nye kirkegården i Sulitjelma, eller vi kan starte opp på veien via SKS sine anlegg i Fagerli. Etter å ha forsert stigningen vest for den nye kirkegården (aspeskogen) kommer vi opp på et foreløpig platå. Her kommer vi inn på den egnetlig gamle vegen som gikk fra Granheia og opp til Jakobsbakken/Sagmo (se stibeskrivelsen til Granhei).

Hele vegstrekningen fra Granheia og opp til Jakobsbakken er anlagt i tørt skogsterreng. På den nederste delen av vegen vinner vegen høyde opp til myrområdene som strekker seg fra Stordalen og nordvestover til Granheibekken og videre på nordvestsiden av denne. Her er vegen omkranset av vakker hvitstammet bjørketrær; den går gjennom en ale' av trær over store strekninger. Området er svært frodig med storvokst furu, asp og bjørk. Etter å ha passert dette partiet følger vegen oppover langs Granheibekken før denne krysses, og vegen går videre oppover og inn på vegen mellom Jakobsbakken og Sagmo. Vegen i dag krysser Granheibekken et stykke ovenfor den gamle brua som gikk over bekken, og som vi ser restene etter i dag.

Hele denne vegen er den gamle transportåren fra Langvatnet og opp til gruveanleggene da disse ble anlagt rundt 1902. Den svært interessante historien til Jakobsbakken og Sagmo overlater jeg til Ronald Fredriksen å fortelle. Som det fremgår av denne historiebeskrivelsen ble den gamle vegen ned til Kirkegården/Langvatnet benyttet helt fram til 1934, da Kjelvannsvegen ble åpnet. Les mer om Jakobasbakken på Ronalds side. Her finner du kart over begge gruvesamfunnene også.

Turen fra den nye kirkegården og opp til Jakobsbakken er virkelig å anbefale. Den er ikke krevende, og den går gjennom svært vakker natur, før den ender opp på Jakobsbakken, et gammelt gruvesamfunn som har sin egen historie å fortelle. Men i dag ser vi at vegen er i ferd med å gro til, særlig i den nederste brattere delen. I det siste har vegen blitt benyttet en del til ATV-kjøring i forbindelse med skogrydding langs de tre kraftlinjetraseene som går ut av området. På disse få hundremetrene er vegen synliggjort og ryddig. Ved å tillate begrenset ATV-kjøring på denne vegen ville en holde tilgroingen i sjakk og vegen ville fremstå mere som den gjorde i gamle dager da den var i bruk. Kanskje er tilgroingen mere skadelig enn begrenset ferdsel.Det ser vi tydelig på vegen ned til Granheia, hvor vegen er helt uframkommelig og hvor røtter bryter opp vegen.Sulitjelma har i dag firma som driver innen turistnæringen og som bl.a. har tilbud på ATV-aktivitet om sommeren. En organisert tur opp langs denne vegen på ATV før en endtre opp på Sagmo/Jakobsbakken med den historien disse stedene har å fortelle ville virkelig være en opplevelse. Men innvendingene og lovverket vil nok hindre en slik satsing. Men slitasjen på vegen ville nok være som en vitamininnsprøyting for å forhindre gjengroing, og å vise vegen slik den engang var. Og vegen har nok tidligere måtte tåle tyngre transport enn disse ATV-ene utgjør uten å ta skade. Men dette var et lite sidesprang; i dag må vi bruke føttene.

Trase'en fra Jakobsbakken og ned til den nye kirkegården inngår i dag som en del av strekningen som den tradisjonsrike turmarsjen Malmdilten benytter.

I det siste er denne vegen brukt av terrengsyklere. På www.frezz-files.com kan du være med på sykkeltur fra Jakobsbakken og ned til kirkegårdsområdet i Fagerli, en høydeforskjell på på ca 460 meter  På denne siden finner du også annet stoff og video fra Sulitjelma.

Kart over området.

I dag ser vi at vegen er i ferd med å gro til, særlig i den nederste brattere delen.

Ved å tillate begrenset ATV-kjøring på denne vegen ville en holde tilgroingen i sjakk og vegen ville fremstå mere som den gjorde i gamle dager da den var i bruk. Kanskje er tilgroingen mere skadelig enn begrenset ferdsel. Det ser vi tydelig på vegen ned til Granheia, hvor vegen er helt uframkommelig og hvor røtter bryter opp vegen.

Vegen er omkranset av vakker hvitstammet bjørketrær; den går gjennom en ale' av trær over store strekninger.

Vegen i dag krysser Granheibekken et stykke ovenfor den gamle brua som gikk over bekken, og som vi ser restene etter i dag.

Granheibekken har sitt utspring fra småvatnene ovenfor Jakobsbakken (Dardde-området) via Annakummen, Gruvekummen og Vannkummen. Granheibekken har med seg overløpet fra de i dag vannfylte gruvene på Jakobsbakken.

Vi støter på hustufter på vegen opp til Jakobsbakken. Men vegen er ikke skiltet, så ingenting forteller historien til bl.a. disse steinmurene.                                                  

Området er svært frodig med storvokst furu, asp og bjørk.

Rester etter torvdammer på nordvestsiden av Granheibekken.

Naturen er frodig...

...og vakker. Her med Jåblom...                                    og hanekam?

Blomsterlav (Cladonia bellidiflora ) tilhørende slekten begerlav. Blomsterlaven er lett å kjenne fordi den er rød i toppen. Den røde toppen er lavens fruktlegeme. Blomsterlaven vokser på mosekledde berg eller næringsfattig mark.

I 2014 startet sulitjelmafirmaet Fjellkfarer rydding og merking av stien fra Fagerli til Jakobsbakken, i samarbeide med Fauske kommune, Statskog, Salten friluftsråd, Sulitjerlma fjellandsby og Sulitjelma Turistsenter. Et flott tiltak som kan redde stiene i fremtiden fra overgroing og ødeleggelse.

07.09.2014 ble "gammelveien" "gjenåpnet" med rekordstor deltagelse på turen fra Fagerli til Jakobsbakken

Fjellfarer sin skilting av stien opp til Jakobsbakken.

HISTORISKE TILBAKEBLIKK OG KOMMENTARER FRA LESERNE:

Erling V. Ingebrigtsen har knyttet disse historiene til vegen opp til Jakobsbakken:

06.09.2010:

"Du nevner at vi ikke kjenner historien til disse gamle murene. Jeg kommer da til å tenke på de håndskrevne notatene til "Gruv-Calle", (ing.Carl Carlson), og citerer ham:

"På veien opp mot Jakobsbakken, - på vestre siden, på sletten nedenfor Brubakken synes ennu grunnmuren til et hus som tenktes oppført der, antagelig før 1892.

Direktør Vatter og gruveingeniør Schüts gikk begge og "slog", (svermet) for en pen jente som arbeidet på Dampkjøkkenet. Så bestemte Vatter at Schüts skulle flyttes til Jakobsbakken og ha oppsyn med arbeidet der, slik at Vatter fikk ha jenta alene. Men det ble ikke noe av denne husbyggingen, da Vatter i 1892 sluttet i Sulis, og Schüts giftet seg med jenta."

07.09.2010:

Også dette, - citat fra  Ing. Carlsons notater om lapper:

" Da veien fra Jakobsbakken og ned til Fagerli ble anlagt, (før var det bare en gangsti), fant man på østre side av gangstien rester efter en del barneskjeletter. Disse ble av veibyggerne begravet ved siden av den nye veien.

Det var her tydelig en gammel begravelsesplass for barn som døde under oppholdet i Sulis".

10.09.2010:

I slektsboken for Skjerstad og Fauske, "bosatte i Sulitjelma", finner jeg:på side 853:

"Ing. Fr.Schütz hustru Marianne, f.Olsen.

Sønn Ernst Alfred, født.1.sept. 1894.

Schütz ble senere direktør ved Alta Kobberverk i Kåfjord."

16.10.2010:

Dette vil jeg fortelle:

I mine guttedager drev jo mange familier i Sulis med husdyrhold, så for å skaffe vinterfor til disse dyrene ble det skrapt sammen høy, også i liene oppover mot Jakobsbakken. (Det meste av skog var svidd bort dengang).

Også mine foreldre drev med denne virksomheten, og de brukte området langs Jakobsbakkveien. Denne høyonna ble den gang bare omtalt som "oppe i slåtta", og det var en selvfølge at hele familien hjalp til, -  lørdagsfri var jo et ukjent begrep! Så søndag morgen rodde hele familien over Langvann. Dro båten opp ved den gamle losseplassen øst for Granhei og vandret den bratte veien opp mot "slåtta". Vi hadde alltid mye å bære på, så det var ikke bare stas. Vi gikk aldri rundt, over Hammeren, men tok stien tvers over svingen som kjøreveien går, litt lengere opp kom man så inn på kjøreveien igjen. 

Noen hundre meter videre oppover, efter veidelet over Kisthammeren er det en stigning, - av alle den gang bare omtalt som "kildabakken". 10-15 meter nedenfor veien, (mot øst) var et oppkomme hvor klart, iskaldt kildevann sprudlet frem.Her hadde min far gravet en grop i sandbakken og lagt en skiferhelle, så her kunne en tørst liten gutt ligge på kne og drikke. Denne gropa sto alltid breddfull av glitrende klart vann, - så det å drikke seg utørst her står ennu for meg som et minne om en lykkelig og trygg barndom. -

Mange år senere, - det må ha vært omkring 1985 vandret jeg samme veien, hadde satt           bilen nede ved kirkegården og pest oppover den bratte lia, - kondisjonen var nok ikke som før. Så sto jeg i kildabakken, - småskog hadde vokst opp og forandret alle omgivelser, men inne i et seljekjerr, - der lå jamen skiferhella efter far! Så var det bare å grave med hendene i sandbakken, - og tro det eller ei, der kom den boblende opp, - først litt grumsete, men den klarnet fort. "Hei, her er jeg, har ventet på deg i seksti år", - syntes jeg noen sa. Er ikke sentimental eller religiøs, men jeg hadde faktisk en klump i halsen. Det var en fin opplevelse,- jeg kommer aldri til å glemme den!

PS. Den er der nok ennu, - se efter skiferhella!

30.10.2010:

Omkring 1930, - jeg var da som ti åring ikke mye til hjelp med høyonna, i motsetning til mine eldre søsken.

For guttene måtte hjelpe far med å slå gresset, mens jentene rakte det sammen og bar det frem til mor som hengte det til tørk på hesjene. Hva gjorde så jeg? Jeg lå i gresset og så på skyene, spikket seljefløyte, laget blåserør av kvannestilk, og kjedet meg, - alt slikt som gutter gjorde. Det eneste jeg kunne brukes til, var å hente vann nede i "Kildabakken", så når det var tid for kaffekok, da måtte jeg avgårde med blikkspannet.

Trafikken langs denne veien var blitt helt minimal på den tiden. Man kunne møte noen få bønder, - vi kalte dem det, - i sine slitte dresser. De gikk alltid med jakke og vest og bar på ryggsekk, på vei opp til brakka

på Jakobsbakken, eller så var de på vei nedover, - for å stå ute på Granheia og hoie etter båtskyss over til Charlotta-tippen. Så skulle de med lørdagstog og båt ned til småbruket sitt for å jobbe på det til det ble søndag kveld, - og tid for for å reise opp til en ny uke med brakkeliv og og gruveslit.- Slik var deres tilværelse!

En eneste gang, - det er vel derfor jeg husker det så godt, - kom en motorsykkel dundrende oppover den stille veien. Om det var ingeniør Forfang eller ingeniør Trøften som kjørte, det kan jeg ikke si, han hadde lærhjelm og store kjørebriller, og jeg var i den alderen man ser mest på kjøretøyet! For det var en Harley Davidson, oliven grønn - og uten sidevogn! På lavt gir gikk det, noe annet var vel ikke mulig på den dårlige veien, - men oppover bar det, i en sky av blå exhaust. - Så denne Harleyen er det eneste fremkomsmiddel jeg i min tid så på gamle Jakobsbakkveien, bortsett fra bønder på apostlenes hester da! 

Bli med på turen gjennom bildene..

Kart over Jakobsbakken tegnet av Ronald Fredriksen etter hukommelsen.

Kart over Sagmo tegnet av Ronald Fredriksen etter hukommelsen.

Junkerdalen Nasjonalpark

Brosjyre

Kart