Victor

Sverres side

 http://www.sverrep.com

Victors side

Erling Victor Ingebrigtsen har vært og er en kjærkommen bidragsyter til sidene fra Sulitjelma. Med sin fine fortellerstil får vi et innblikk i hvordan det var i Sulitjelma på den tiden da han vokste opp og det var full gruveaktivitet på stedet.

Vi presenterer de "ferskeste" bidragene øverst på denne siden.

Erling V. Ingebrigtsen som nr. 3 fra venstre i bakerste rekke. (Foto: EVI samling)

_______________________________________________________________________________

Minner fra folkeskolen i Sulitjelma.

Av Erling V.Ingebrigtsen

(08.09.2013)

          Skoleåret i Sulis startet alltid første hverdag i september, slik det nok også gjorde i 1928. Egentlig skulle jeg begynt året før, men faren min mente vi burde vente et år. Jeg var liten og puslete og fikk mye juling ute

blandt gutta. Var nok en fredsommelig type og tok lite igjen, gråt heller en skvett og løp hjem og klaget. Far trøstet meg med å si: "Du vet, - er man stor i kjeften må man ha en sterk rygg". (Kanskje bra å huske gjennem et stormfylt liv?) 

Sulitjelma skole slik den fremsto i 1920 etter en større utvidelse av de to gamle skolebyggene fra 1900 og 1904. Vi fikk da den gamle trebygningen som vi i dag benevner som den gamle delen av Sulitjelma skole. Foran selve skolebygget ligger "Den gamle realskolen", som sto ferdigbygd i 1912. Til høyre den gamle skolebygningen slik den sto i 2011.

          Denne første dagen møtte jeg opp sammen med nabogutten, Ingvar. Vi ville ikke ha med oss voksent følge. På ryggen hadde jeg ransel av papp med imitert selskinn på lokket. Innholdet var trepenal med skyvelokk og noen fargeblyanter. "Du får mer på skolen", sa mor, "vær snill og lydig nu, så går dette bra".

          Det vrimlet av forventningsfulle unger i skolegården da vi kom frem, vi to hadde kort skolevei, i motsetning til andre som kom fra Glastunes, Furulund og Fagerli. Det var flere fra Giken, men jeg kan i dag ikke huske noen i klassen  som kom fra Hanken.

          Ute i skolegården ble vi av geskjeftige lærerinner stilt på geledd før vi, som en saueflokk, i utakt trampet opp trappen til annen etasje. For her ble vi ropt opp og fordelt klassevis. I de årene var ungekullene så store at det var behov for parallellklasser, - jeg havnet i b-klassen.

          Og så ble vi sluppet inn i klasserommet, efter at de som hadde følge av mor eller far tok farvel, - så her ble det mye gråt og tenners gnissel.

          Klasserommet husker jeg som lyst og romslig. Det hadde panelte blå vegger med brunt brystpanel, i taket hang fire store lyspærer med hvite opal glasskjermer og i det ene hjørnet sto en diger, svart rundovn. På sydveggen var det store vinduer. I karmen husker jeg en liten, umalt trekasse med mye blekksøl. Den var delt i

små rom hvor det sto blekkhus av tykt, tungt glass. Jeg aner ikke hvorfor denne trekassen sitter så godt i hukommelsen, - den gir meg ennu i dag en følelse av ubehag, det kommer vel av den emne lukten av gammelt, inntørket blekk!

          Innventaret i klasserommet var fire rader med doble pulter. De var beiset brune og hadde fast sittebenk og fotstøtte. Den skråstilte skriveplaten hadde hull for blekkhus. Foran pultradene sto et stort, slitt kateter på høy tresokkel. Det oste formelig av autoritet og myndighet, - noe som vi unger instinktivt underga oss. På kateteret sto to blekkhus for rødt og blått blekk, og på veggen hang pekestokken og en stor trelinjal. Ved siden av tavlen var det en liten hylle for tavlekritt.

          Ved døren hang et stort termometer. Det ble alltid inngående gransket av vaktmester Aspmo, - når han om vinteren, gumlende på skråen sin, kom for å se til glohaugen i ovnen. Temperaturen skulle være 16 grader, dette var før nylonstrømper og silkeblusenes tid, og jentene som gikk med ullstrømper og strikkejakke under skoleforklæet, klaget ofte over at de frøs. Da sa fru T at de skulle kle mer på seg. Jeg kan ikke huske at vi gutter noen gang klaget. Vi gikk jo med eplenikkers og genser og på bena hadde vi jo svære beksømstøvler. Gummistøvler og gummisåler var ennu ikke kommet i bruk, så fottøyet var nok årsak til stor slitasje på gulvene. Gulvbelegget var "Linoleum" og det ble nok hver sommerferie satt inn med "Vernisan gulvlakk fra Bjerke".          

          Så satt vi der da, - Ingvar og jeg hadde kapret en pult bakerst i gutteraden, og vi var storfornøyd med plasseringen. Men det varte ikke så lenge, - efter et par dager ble han flyttet til a-klassen, - vi skravlet nok for mye.

          Fru T. var grei nok hun, men ble vi unger behandlet likt?  - Jeg, som nærmest var en "middelhavsfarer", har nok seilt ubemerket som "arbeiderunge" under hennes vinger i de årene hun var min lærerinne. Jeg var hverken den flinkeste eller den dårligste i klassen, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang "fikk kjeft", - det var slik vi ordla oss den gangen. Men unger, de er vare for små episoder, så vi merket en litt annen tone når hun irettesatte en funksjonærs unge enn når en arbeiderunge skulle snakkes til. Vi mente med andre ord at en klasseforskjell også fantes her inne på skolen. Lærerpersonalet vil sikkert indignert avvise en slik påstand, men kroppspråk og tonefall, - det er noe som unger er svært vare for.

          Noe av det første man begynner skoleåret med er vel å skrive timeplan? Akkurat det kan jeg ikke huske, vi fikk den kanskje ferdig skrevet dette første året. Det jeg  husker er at vi begynte klokken 11:00 og at vi hadde tre timer hver dag. Fagene var lesing, regning, skrivning, skjønnskrift, bibelhistorie og tegning.

          Bibelhistorien tok mye av tiden, men jeg tror ikke noen av oss ble særlig påvirket av fru T's utredninger. Tegnetimene ble brukt til å tegne Jesus som går på vannet, og engler med store, hvite vinger. Jeg, som helst tegnet biler, båter og fly, ble tidlig overlatt til meg selv. Kunstverkene mine ble kommentert med at jeg brukte så alt for mye papir. Hvorfor kan ikke voksne forstå at Amerikabåter ute på havet må ha mye plass?

          Da vi begynte med bokstavene, kunne jeg triumferende opplyse at jeg kunne lese. Men det likte ikke fruen, hun ville bruke sin egen læremetode, - så jeg fikk beskjed om å tie stille og følge med. Dette syntes jo jeg var gørr, så jeg fulgte ikke med når hun drev med sine A-h og B-h, helt til jeg en vakker dag oppdaget at jeg var akterutseilt, de andre hadde gått forbi. Ja,- så ble det å hive seg i skjekene, - og senere utover hadde jeg nok med å være våken. Er av natur doven og gjorde minst mulig hjemmearbeid.

          (Tidligere har jeg fortalt historien om Jarle som var ordblind og arbeiderunge. Vi begynte sammen i første klasse).           

          Vi skrev jo med blyant i første klasse, men så kom den dagen da fru T sa: "I morgen skal vi skrive med blekk!" Dette med blekkhus og blekkflekker, det husker jeg godt. Ordensmannen gikk rundt med den lille trekassen og satte blekkhus på pultene, og vi fikk penneskaft med stålsplitt, - og så fikk vi skjønnskriftbok. 

          Jøss, så mange blekkflekker, og så store flekker. Det ble blekk på fingrene og det ble blekk i fjeset, og så ble det veltet et blekkhus opp i en skoleveske. Fru T hadde sin fulle hyre med å fly rundt med trekkpapir og vaskeklut. 

          Men - det ble jo en slags skjønnskrift til slutt, da.

          En liten episode fra den tiden husker jeg: Mor kom hjem fra møte i Sanitetsforeningen, og der hadde hun spurt fru T om hvordan det gikk med meg på skolen. Jo, lille Erling var både snill og lydig han, hadde fru T svart, men så fortalte hun: Hun hadde snakket med ungene om kaffe, og spurt om de visste om skader ved å drikke kaffe. Jo, en visste at man sluttet å vokse, og en annen visste at man ikke fikk sove av å drikke kaffe. Men Erling, han rakte opp pekefingeren og sa at han visste at man ble svart i rompa av å drikke kaffe, for det hadde han hørt av en som var voksen.          

           Fru T var omsorgsfull også. Jeg husker ennu den vinterdagen, - det må ha vært i 1928. Tidlig morgen, snesfokk og iskald, huiende kuling fra øst. Jeg satt hjemme ved kjøkkenbordet med melkeglasset og brødskiva, - det knaket hver gang kong Vinter prøvde å røske taket av brakka, da mor sa: "I dag kommer nok ikke alle på skolen.  Du har jo kort vei, men jeg tenker på de som kommer fra Fagerli og Giken".

          Da jeg gikk, var jeg innpakket i skjerf rundt underansiktet, pelslue solid knyttet under haken og med svære strikkevotter. Vintrene de årene var barske, temperaturen kunne være nede i - 20 grader, og stormen kom ikke bare med sne ovenfra, nei den rev opp og tok med skarpe iskorn fra bakken. Noen dager med østavinds kuling og snefokk polerte sneskavlene så beinharde at en skistavpigg ikke fikk tak, - slikt var helt vanlig de vintrene.

            Skolegården var helt folketom, så jeg gikk rett opp i klasserommet mitt. Der inne var det lyst og lunt, i  hjørnet glødet den store rundovnen, mens fru T sto borte ved vinduet og speidet bekymret innover mot Fagerli.

          Ungene fra de andre stedene kom jo efter hvert, - de greide seg bra, det var fra Fagerli man var mest utsatt. Vinterstid pleide de ta veien rett over isen, mot Sandnes. Da kom man mer i le for stormen og derfra hadde man jo vinden i ryggen.

          Endelig, - der kom de snublende inn i klasserommet. To blåfrosne unger, jeg husker Harry og Lilly, begge gikk i min klasse. Det var da fru T viste hjertelaget sitt, - hun fikk isete yttertøy av dem og plaserte dem godt inn til ovnen. Hun dro av dem støvler og strømper og gned varme i små, blåfrosne tær. Så fikk de på tørre sokker som nok ble hentet fra hennes egne skuffer. Alt vått tøy hengt opp til tørk før vi endelig kom i gang med dagens time.

          Dagene før jul var en travel tid for oss i første klasse. Det ble tegnet nisser og engler, flettet julekurver og støpt julelys. Til dette hadde vi ei gryte med smeltet talg på et bord. Vi gikk så rundt den i rekke med hver vår bomullsveke på en pinne.

Den skulle så dyppes i gryta. Efter en lang time med rundgang og dypping, hang det en klissen voksklump nederst på veken. "Dette er hjemmestøpt julelys", sa fru T. Så gikk vi hjem med lyset og mange formaninger om å lese Juleevangeliet, - noe i alle fall jeg glemte. Jeg hadde nok med å rive julepapir av pakkene mine.

          Da vi, - ut på nyåret møttes på skolen, ble det småprat med fru T om gavene vi hadde fått. Hun ville vite om vi hadde husket å takke. Dette med å si "takk" og "vær så god", - det terpet hun mye på. Og jeg - gamle mannen, jeg  sier ennu idag: "Takk for mat", når jeg går fra bordet, og jeg sier "ja-takk" og "nei-takk". Jeg kaller det folkeskikk. Lærer unger slikt i dag?

          Mørketida i Sulis kan være tung. - I allefall jeg ble utover vinteren slapp og fikk dårlig matlyst. "Vitaminmangel", sa mor og helte i meg "Møllers Tran" og "Mixtur mot jernmangel", - ja, dette var nok før lys-terapien ble oppfunnet!.

          Men så kom endelig dagen, - ut i januar!  Da fikk vi gå til vinduet og hilse på solen, der den tittet frem i skaret, - langt der ute i sør. Dette ble en liten tradisjonen som fru T innførte, - den ble et lite minne om henne.

          Andre og tredje klassen ble jo mye forskjellige fra første, - Vi begynte nu klokken 8:30, og timeplanen ble utvidet med flere fag, vi fikk jo Geografi, Historie og Gymnastikk. De to første fagene hadde vi frøken Helfrid Furre, - hun var både grei og vennlig og vi likte henne. Men gymnastikken for guttene, den ble ledet av herr T. Han var gift med lærerinna fra første klasse og hun hadde sagt at vi skulle kalle ham herr T, - det var noe vi aldri gjorde. Han var en barsk og brautende type som elsket linjegymastikk, han og jeg ble aldri venner. Gym-karakteren 2.5 han ga meg husker jeg, - dvs. "Nogenlunde", - vi sa "Nuggen".

          Skolen hadde ikke gymnastikksal. Nede på området lå en bastant gråsteinsmur hvor det var planlagt badebasseng og gymnastikksal. Men tidene var dårlige, og kommunen hadde dårlig økonomi, så slikt ble ikke noe av i min tid.

          Derfor leide kommunen gymnastikklokale i "Misjonshuset" som lå oppe i bakken, og her oppe herset herr T. med gutta. Det gikk i : "Rett, høyre om, venstre om, kne bøy!". osv - osv, det var bare børsa som manglet. Å bykse over "Bukken" og "Hesten" med tilfart, det drev han oss mye i. Jeg hadde lite dreis på det, - var nok for tung i rompa. Men klatre i tau, det kunne jeg, da var jeg alltid først oppe under taket. Eneste lyspunkt i gymnastikktimenene var høst og vår, når det var oppholdsvær fikk vi slå langball i skolegården.

          "Håndgjerning" sto også på timeplanen, vi kalte det sløyd, - og i sløydsalen som lå i kjelleren mot vest, der likte jeg meg. Timene med lærer Stendal var fine stunder. Vi begynte med å lage penneskaft, så ble det brødfjel og senere bokhylle. Stendal kunne være kamerat, men han likte ikke tull, - da sa han straks ifra. En dag ba han meg komme og vise ham et modellfly som han hadde hørt jeg drev med hjemme.

           Efter femte klasse fikk vi Ingemann Finnsås som forstander. Han var en grei lærer, og han styrte den vesle klassen som nu besto av syv gutter og fjorten jenter ut det syvende og siste skoleåret, - dette var våren 1935.

           Det var den tidens folkeskole, og jeg husker den som en fin tid.

        

          

Båtbygging på Granhei

(17.08.2012)

Vi vet at i den første tiden ble det bygget flere prammer og Listerbåter på Granhei. Anfind Anfindsen forteller i Nettbiblioteket om den første, "Tsar Peter" i 1888. Den var lite sjødyktig, men året efter ble to Listerbåter, med lasteevne 10-12 tonn bygget.

Hvor lå så dette båtbyggeriet? Det kan neppe ha ligget på den flate landtangen mot øst. Der er det svært langgrunt for sjøsetting av båter, - og bukta  mot vest er også langgrunn, - i tillegg er  det gjørmebunn.

Så da gjenstår bare Sandbukta mot nord! Et båtbyggeri på det store, planerte området ved Telefonodden har muligheter for slipp og sjøsetting ned i Sandbukta. Her er det også bruk for kjørevei ned til sagbruket ved Granheibekken, behovet for planker og bord til prammebyggingen var til stede.

Min teori er altså: Båtbyggeriet på Granhei lå i 1888 på dette planerte området! (I 1890 ble Vatter ansatt som direktør, han kom til Sulis i midten av februar).

Hilsen EVI.

(02.09.2012)

I februar 1887 kom Hasselbom til Langvatnet med en arbeidgjeng.

Han skriver selv: "- under de svåraste snöförhållanden".

Han satte omgående i gang med å rydde en kjørevei i sneen for å få kjørt malmen over fjellet, ned til Sjønstu.

Driften foregikk oppe i Mons Pettergruva og malmen ble fraktet på løypestreng ned  til "Mons Petter-brygga" i Furulund. Den videre transporten gikk så på isen med hest og slede til Osbak. (Jeg har lest at to av de som kjørte var kvinner).

"Frakten foregikk om sommeren i ro- og seilbåter ned til Fossen.

Transportsjef Anfind Anfindsen skriver om denne transporten:

 Citat:

"Sommeren 1888 ble den første pramme bygget i Langvatn. Det var meningen at man med denne skulle seile malmen fra Furulund nedover til Osbakk. Ved stabelavløpingen ble prammen døpt "Tsar Peter". En dag med god vestavinds kuling skulle man så forsøke prammen. Mast og seil var rigget og der ble gjort det ene baut tvers over vatnet etter det andre, men stadig kom man målet fjernere. Det gikk med andre ord den vei høna sparker, og endte med at man havnet i Fagerli i stedet for ved Osbakk. Den viste seg altså å være aldeles umulig å manøvrere -, unntatt i riktig fin medvind. Forresten var den så butt og klumpet at den var vanskelig å styre, selv med storm rett akterut. Men det var jo heller ikke annet å vente, da den var av fasong som en kasse, like bred bak og fremme, som på midten, - bare med den forskjell at det var en stevn foran og et ror akterut.

Men sterk og solid var den og så godt sammenboltet at selv om man, ved senere prambygginger tenkte å benytte deler av den, så viste det seg omtrent umulig å få den sønderlemmet. Tsar Peter ble derfor beholdt som en kuriositet for stedet.

Utover vinteren ble det så bygget to åpne båter av listerbåts fasong og med en lasteevne av 10 til 12 tonn. Etter isløsningen om våren var de ferdige til å tas i bruk, og de viste seg å være meget hensiktsmessige. De ble seilt til Osbakk med malm for derfra å ta varer av alle slag i retur til Sulitjelma."

Citat slutt.

Fra "Gamle Sulitjelmabilder":

På foto fra omlasingsplassen Fossen 1890 ser vi et seilfrartøy, trolig en av de omtalte Listerbåtene, -

- og på et foto fra Hellarmo 1893 ligger fire prammer, slept med Sulitjelma 3.

Fotoet "pramslep på Langvatnet" viser fem prammer bak "DS Sulitjelma 3".

På foto fra bremsebanen fra Charlotta gruver ser vi en pram, fortøyd vest for gråfjelltippen.

Prambyggingen på Granhei må ha pågått så lenge pramslep var aktuelt på Langvatnet, - altså helt til jernbanen tok over, i 1915. Og hvor ble det så av disse prammene som ble bygget på Granhei og sjøsatt i Sandbukta?

Se det vet vi lite om, - det var ofte skog- og gressbranner på Granhei i min oppvekst, så alle brennbare spor er borte. Men et eller annet sted har jeg lest at "Pram no.2" ligger sunket utenfor losseplassen i Hellarmo-bukta, og at det var en ulykke hvor pramstyreren falt overbord og druknet. 

Hilsen EVI.

Telefonodden

(18.07.2012)

Den vesle sandbukta på sattelittfotoet, den gir meg en liten klump i halsen. Det var jo det faste landingsstedet fra robåt for oss gutter, - enten vi kom som sjørøvere eller oppdagere i 1930-årene. Men vannet i bukta var iskalt og sterkt forurenset, så bading forbød seg selv, og i denne tiden var vegetasjonen avsvidd og jordsmonnet var svært karrig.

Herfra gikk den gang en utydelig sti rett sydover, opp mot nedstigningen til det vi kalte "Nils Petter-huset" - det som lå nede på det flate landfestet.

Er det spor etter en husmur nede på Telefonodden vi ser på flyfotoet til venstre?

Så ser jeg på dine to foto. De to grå stolpene forteller at dette er hva vi gutter kalte "telefon-odden". (Foto viser frodig oppvekst av løvskog, så naturet begynner nok å ta sitt igjen). Navnet kom av at her var telefonforbindelsen fra Charlotta og opp til Tornerhjelms Gruver, den er her ført iland som armert sjøkabel. Telefonsjef Petter Deinboll nevner den som ca. 750 m. lang og lagt i 1915. En gammel telefonmontør, Ole Berg, fortalte meg som voksen at de førte en evig kamp mot isen som om i vårløsningen stadig røsket av kabelen.

Oppe på det flate området sto i min tid et skur, beregnet for "bønder" som sto her og hoiet etter båtskyss til Charlotta. (Et slikt skur sto forresten også der hvor veien kommer ned fra Jakobsbakken).

Men ikke kan jeg huske at den muren noen gang vekket min nysgjerrighet eller interresse, -  og heller ikke idag virker beliggenheten særlig idyllisk.

Kommentarer til bilder fra Granhei-området 2012.

(Publ. juni 2012)

Rart med den stien du nevner, tror aldri jeg har fulgt den. Men det er jo et lite kvartsbrudd oppe på Kisthammeren,

like ved veien opp fra Granheia. Kan huske vognlass med kvarts som kom opp til Sulis, så den måtte nok hentes utenfra.

Tuftene efter brakkene, fem seks stykker, lå nede ved utløpet av elva. de  var tydelige i mine guttedager. De lå like øst for brua og var jo revet før min tid, så jeg husker jo ikke noe av det.

Men mor fortalte om en finne med et ustyrlig temperament. Han pleide å vifte med øksa når han kranglet. I "Slektsboka for Fauske og Skjerstad, Bind IV" står det flere som er født på Granhei, så det har nok vært et slags

familieliv i disse usle kåkene.

Han jeg har fortalte om, Nils Petter Larsen og kona Elen, de bodde helt inne under bratthenget, vest for brua, og

de bodde der bare om sommeren. På fotoet ditt kan man se, - litt vest for tuftene efter huset deres, går det opp en vei eller sti til toppen av Granheia. Der gikk "bøndene" fra Jakobsbakken for å komme så nær Charlotta-siden som mulig for å hoie efter båtskyss. 

Tribunene til hoppbakken ble nok bygget omkring 1935. De lå på østsiden av unnarennet og ble sauset kraftig inn

med "Creosot" - et aldeles avskyelig antiråtemiddel som stinket forferdelig, det tørket aldri og satte fæle flekker

på klær og hud. På sommerdager stinket hele området, og framsynte folk sa at man fikk kreft av å omgås djevelskapen.

Direktørboligen på "Odden"

(07.06.2012)

Jeg sitter og funderer veldig over et par foto av en gammel, rusten steinvagge blandt dine fine eksponeringer.

Det er aldeles utrolig at jeg ikke kan huske denne tralla. Efter alle somre med ruslerier, - alene, eller sammen med kamerater, er den aldeles ukjent for meg. Efter form og størrelse er den jo konstruert for frakt av stein,

jeg mener bestemt at den er brukt til frakt av svære blokker.

Min teori er:

Kåre Enge skriver i Fauskeboka om verkets stormannsgale planer:

I den første anleggstiden skulle det bygges direktørbolig, - på Granheia! Ja, - det kom så langt at at grunnmuren av tilhogne gråstein ble oppført. Men hvor på Granheia?  Jeg har fundert, og jeg har vandret rundt over

hele området, - og jeg har spurt, men ingen visste noe. Kåre Enge skriver at da Verket endelig tok til vettet og det hele ble skrinlagt, ble den fine muren hentet og den er nu fundament til den bygningen som står i Furulund og heter Verkstedbygningen.

Hvor i alle dager ligger denne tralla? Og restene av skinnegangen?

(08.06.2012)

 Ja - du har nok funnet den "tomta" jeg lette efter i så mange år. Og dette gir forklaringen på mange av mine funderinger. Den gærne direktør Vatter må ha vært svært dårlig orientert da han tenkte på å bo der ute.

Hva med drikkevann, og hva med adkomsten vår og høst?

"Odden", som vi kalte den er jo et lite platå på vestenden av Granhei og er meget utsatt for vestavind og kuling om vinteren. At det kan være fint sent ut på våren og på stille sommerdager, det kan være så, men vinteren, fy te rakkern.

At jeg aldri fant tomta og at jeg ikke har sett steinvagga er jo nu klart. Hele dette området er jo dekket av ei svær snefonn på den tiden jeg praktiserte mine ferdigheter i Odden. Det jeg husker av ovarenn er et vaklevorent stillas slått sammen av bordbiter fra dynamittkasser. Det sto øverst på skrenten, og hoppet var naturlig kant før unnarennet ned mot det islagte vannet. De tøffeste av gutta hoppet 18-20 metter. - (Ikke jeg, nei).

Tilbake til steinene som ble brukt! Er de brutt og tilhogget på stedet? Er det spor efter steinbrudd? Hele området består jo av skifrig, dårlig stein. Er steinen fraktet dit, så må jo transporten ha foregått med båt. (Og vi vet jo at alt ble hentet og endelig brukt i Furulund). Hvordan er adkomsten fra vannet, det er jo lang-grunt mot vest og øst. På fotoet ser det bedre ut rett i nord. Spor etter trallebane opp derfra mot den planlagte tomta?

Dette var virkelig inerressant, - gleder meg til å høre mer

Hilsen EVI

(16.08.2012)

Av Kåre Enge har jeg fått oppgitt:

Konsul Person søker myndighetene om tillatelse til å føre opp direktørbolig på Granhei 1889. Tillatelsen mottas i mars 1890 og Vatter setter umiddelbart i gang, - altså utover sommeren med å anlegge en solid grunnmur ute på Granhei.

Så skriver Enge: "Heldigvis seiret fornuften over fortryllelsen, - hele anlegget ble skrinlagt samme år, - til fordel for direktørbolig i Furulund". (Direktør Vatter sluttet i 1892 og ble avløst av Corneliussen).

Så dette med "under oppføring i Furulund i juni 1891", stemmer nok. 

Muren av huggen granitt ble liggende urørt på Granhei i 23 år, før den i 1913 ble hentet og brukt til "Verkstedbrakke" i Furulund.

Hilsen EVI.

Tanker omkring den vestvendte spissen av Granheia

(27.06.2012)

Den fikk nok ganske tidlig navnet "Odden" av pionerene som rodde ut til Granheia på fine sommerkvelder.

Det finnes i arkivene til Enge en Croki, (kartskisse), tegnet før konsul Person kom til Sulis.

Hvordan det var den gang, må vi bare gjette oss til, men noe vet vi da:

Luften var ren og frisk, Langvann var krystallklart og uten giftige utslipp, og stor og fet fjellørret vaket i de stille sommerkveldene.

"Odden", den så ikke ut den gang, slik den senere kom til å bli. For det fotoet du har tatt fra "Tangenhoppet", det viser "unnarennet" slik som det ble formet av ivrige hopp-entusiaster i årene omkring 1912, det var efter at ingeniør Tangen kom til Sulis og fikk i gang hoppsporten.

I dag kan man, ved å studere fotoet, se en svakt hellende linje av lokal skifer som stikker frem i terrenget, omtrent midtveis opp fra strandlinjen. Så den gang var det nok mye slakere terreng opp til det platået hvor konsul Person i mars 1890 fikk tillatelse til å føre opp en direktørbolig. Det måtte jo først planeres tomt der oppe, og til det trengtes kraftige karer, samt en steinvagge med tilhørende lengder skinnegang. Og i mars og april, da er isen på

'Langvannet fullt brukbar til å kjøre både steinvagge og skinnelengder ut til Granhei med hest og slede. Den gang ingen stor oppgave for et optimistisk styre og med "Bolagets" resurser.

 

Kåre Enge nevner at i 1890 ble det lagt opp en gedigen grunnmur på Granhei, men så kom nok kong Vinter og føyket ned og begravet alt sammen i sin mektige favn, så byggeplanene ble nok skrinlagt omgående.

(I Fauskeboka 1998 har vi et vinterfoto av Granheiodden fra omkr.1900, det viser svære snemasser).

Og da min mor i juni 1891 kom til Sulis, fortalte hun: ”Direktørbolig var under oppføring i Furulund”.

Grunnmuren av hoggen gråstein, den ble liggende til den i 1913 ble hentet. Vagga ble glemt, og ligger i dag og ruster på det planerte området. Ett er sikkert, ingen andre steder på Granhei finnes en planert tomt, og ingen andre steder på Granhei finnes rester efter et lignende anlegg.

Hilsen EVI

Så jeg er bomsikker på at du har funnet tomta til "Grunnmuren på Granhei", og syns den bør markeres og omtales i ”Gjengrodde stier ned til Granhei”.

En liten historie fra det gamle Sulitjelma.

(Publ. januar 2012) 

Nu er det 85 år siden, - det var sommeren 1927 og jeg hadde enno ikke begynt på skolen. At episoden for alltid sitter klistret i hukommelsen min, skyldes sikkert at jeg ble så redd:

 

Furulund Skytterlag sto som arrangør av stort, to dagers stevne, og samtlige skytterlag fra hele Saltendistriktet var invitert, så det var svære greier i vårt vesle samfunn.

Robåtene gikk i skytteltrafikk mellom Seksatippen og skytebanen som lå borte i Granheibukta, og skyssgutta fra Charlotta tjente nok mangen blank 25-øring de par dagene det hele sto på. Dette med å ro var jeg for liten til, men som vanlig hang jeg i hælene på mine eldre brødre som gjorde tjeneste som anvisere og skrivere borte på banen, slike var det alltid behov for under alle stevner. Jeg og noen andre gutter sto og hang bak standplassen, vi hadde vett nok til å holde oss der så det var intet særsyn. I våre dager ville vel en mor få hjerteattakk om poden hennes var på skytebanen, men den gang vokste vi nesten opp der. At hørselen tok skade av det, er jo klart, hørselvern var et ukjent begrep, og den som ikke tålte litt smell, han var en pyse! Lørdagen gikk mot kveld, og all skyting stilnet av.

Det var da lagets formann, - han het Dragland - steg opp på en stol og ropte ut en orientering: "I morgen karer, det er jo søndag, vil det bli servert full middag her på skytebanen! Menyen er røkte pølser med ertestuing, og som dessert blir det servert sviskegrøt med fløte!" 

         

Jeg var vel av disse ufordragelige ungene som alltid skal kommentere saker og ting, så det datt spontant ut av meg: "Det var jammen en dårlig middag, - og så uten poteter, da!" 

En brakende lattersalve runget fra alle de voksne rundt meg. Dragland, - han var gammel militær - hørte nok ikke min spinkle røst, han trodde nok latteren hadde med hans orientering, så han spurte barskt: "Sa jeg noe morsomt?"

En mann i flokken rundt ham humret: "Nei ikke du, - men det er en liten fyr her som etterlyser potetene."

Og så ble det ledd enno mere.

Og lille jeg, - jeg kunne sunket i bakken av skrekk, de voksne kommenterte meg og den løse kjeften min.           Hva gjorde så Dragland? - Han trakk ikke på smilebåndet en gang, - opp på stolen gikk han, og så brølte han utover: "Nåvel, - så tar vi det hele om igjen, - imorgen blir det ... o.s.v. ... og det hører kokte poteter med til denne middagen, - blir det bra nu?" 

Ingen svarte, - man spøker ikke med en kommandersersjant.

 

 

Historien om Jarle

(Publ. januar 2012)

Nu er det gått 84 år, så nu kan jeg vel fortelle om ham:

Han gikk i min klasse på folkeskolen, og han slet fælt med bokstavene. Da vi kom til dette med å lese ord og setninger ble det helt håpløst. - Og lesetimene, de ble et sant mareritt for Jarle. Å være ordblind, - se det var nok et ukjent begrep for lærerinna vår, den gang i 1928.

Nei, Jarle var bare dum og lat, Han fikk ekstra hjemmearbeid, og han ble pålagt å øve mer. Og han satt der og stotret og stammet og prøvde så godt han evnet. Han måtte holde over ørene sine som ble rødere og rødere av daskene han fikk med den fillete kladdeboka sin.

Jeg citerer lærerinna:" Se på denne boka, hva ligner den? Du behøver da ikke ha matpakke med deg, du har jo lefse her!" - Og vi andre, vi jublet. Unger kan være hjerteløse. Jarle ble hengende efter, - han måtte gå om igjen. Han ble borte for meg, og jeg glemte ham.

19 år gikk, og vi fikk også oppleve fem års krig og okkupasjon i Norge. Så var det,  - en dag i 1947, jeg reiste med hurtigruta mellem Trondheim og Bodø. Satt i salongen og bladde i noen notater, - drev med en forsinket eksamen. Da sier en stemme på kjent dialekt:

"Hei Erling, nu er det jammen lenge siden". Jeg ser opp, - en stram tredjestyrmann står foran meg. Jeg var forvirret. "Kjenner vi hverandre?" var det eneste jeg kunne svare. 

Han smilte bredt og rakte frem en solid sjømannsneve: "Rimelig at du ikke husker meg, - jeg er Jarle. vi gikk sammen i første klasse på folkeskolen i Sulis, det var jeg som ikke lærte å lese. Idag så jeg navnet ditt i passajerlista, så da måtte jeg jo finne deg og hilse på deg".

Så fikk jeg historien om gutten som ikke hadde utsikt til annet enn et liv som gruvearbeider, men som var så heldig å støte på noen som hadde kjennskap til dysleksi og som kunne hjelpe.          

"Du vet, - det går ikke så fort når jeg leser", sa Jarle, "men jeg leser til å bli annenstyrmann".

Om Jarle ble annenstyrmann, det vet jeg ikke. Traff ham aldri igjen, han døde i 1988. 

Hilsen EVI.

Hestestallen og Seksabrua i Charlotta

(Publ. 2011)

Kilde: Det Sulitjelma som var.

Tekst til bildet: Hilbert Hansen eide den siste hesten i Sulitjelma. Her er Sandra først hos fotograf Abelsen før hun drar til de evige jaktmarker og setter punktum for en eopoke i Sulitjelmas historie. Ca. 1960.

      Den store stallen, med tilhørende vognskur, den lå oppe i bakken, litt nord for Folkets Hus, ja, den lå rett over innslaget til den gamle "Seksa-stollen". Her inne, i kjørekarenes hvilerom var i 1920-30 årene leke og møteplassen for oss Charlottagutter i rampealderen. Jeg aner, ennu idag eimen av hestepromp  og svette, og kan ennu høre hov som stamper i spiltauet, samt den koselige lyden av gamp som gumler havre. Alt der inne hadde sin egen, lune atmosfære, av trøtte hester som hvilte efter lang dags slit i skjekene.  

      Det var jo i min tid ikke så mange igjen av dem, men de var nok ennu åtte ti slitere, for lastebilen hadde ikke rukket å gjøre dem overflødige. Den gangen kunne jeg  navnet deres, idag husker jeg bare Gråen og Samson.

Så her var vi gutter fra Charlotta å finne når det regnet, snedde eller blåste stiv østa kuling.  Stallmesteren og kjørekarene jaget oss ikke, der vi satt i hvilerommet deres og spilte Ludo eller Svarteper. At vi noen år senere spilte poker, røkte og drev med mye annet rart, det tror jeg ikke de oppdaget, - eller kanskje overså de det?

 Nu var ikke jeg med i de seneste årene, men jeg vet at under krigen, med blending, mørklegging og all verdens forbud og elendighet, da ble det danset til sveivegrammofon i vognskjulets lagerrom for ridetøy, - så en viss utvikling i standarden må det nok ha vært! Det fantes jo ikke så mange ”tilbud til ungdommen” den gang. Noe var vel å sitte på rekkverket til ”seksabrua” nede ved veien og kikke på jentene som på fine sommer-kvelder spaserte arm i arm, men akkurat det var jo vi guttunger enno litt for små til. 

     Seksabrua ja, -  alle i Sulis kjente til den, den lå over ”dag-innslaget” til Seksastollen, - like nedenfor hestestallen. Dette var nok Sulitjelmas ”Wall Sreet”, - for her ble alt av nyheter, rykter og vitser referert og kommentert, og selvfølgelig distribuert videre i vårt lille samfunn.

     Men det vi rampegutta på brua speidet mest etter, det var ”bønder” som kom ned den gamle anleggsveien borte ved Granheia.

     Vi kalte dem ”bønder”, for vi  regnet dem ikke som virkelig anleggs-slusk.

Dette var arbeidsfolk som hele uka jobbet i gruvene oppe på Sagmo og Jakobsbakken mens de hadde småbruk og familie nede på bygda. De gikk kledd i slitt sjeviot bukse med jakke og vest og med ”sikspencelue” på hodet.

     De reiste hjem hver helg for å jobbe på småbruket sitt, - til det søndag kveld igjen var tid å reise opp til Jakobsbakken og Sagmo med brakkeliv og gruveslit igjen.

     Det var disse karene vi gutta rodde over vannet, og skysstaksten på 25 øre pr. snute,  ja, den kom godt med i ei slunken bukselomme.  

     I stallens vognskjul, sto ennu i min ungdoms tid de gamle doningene. De som ble brukt i den tiden da Sulis ennu var Sulis.

     Der sto giggen, breisleden og spiss-sleden, -  til søndagsturen for direktøren og hans gjester når de var vel forsynt med mat og drikke, og iført pelser og muffer skulle ut og ha frisk luft.

    Der sto også stasvogna! - Svartlakkert firehjuls trille, den duvet i lange lærstropper og var bare i bruk når direksjonen med medbragte fruer var på besøk, - alltid på sommeren, da!

Jeg husker en skinnende blank karjol, med pisk i stativ, for inspeksjon ute på drifta, -

eller til en liten lysttur på lyse sommerdager kanskje?

    Også likvogna sto der, - svart og dyster med silkedusker i snodde snorer, den var sjelden i bruk, var vel helst for funksjonærer på siste reis?

    Arbeidsdoningene, - som langvogn og møkkakjerrer, de fikk nok stå ute, sammen med ”Trollmerra”. Den siste husker jeg ikke, men den er beskrevet som en lang planke med plass til åtte mann og med meier. Man ble så sår i baken av å ri på den at man ikke kunne gå, selv etter en kort tur.

    Pelle Molin nevner den i ett av sine besøk i Sulis, han skriver at han red på den opp til Hanken.

    Og i en Fauskebok viser Kåre Enge foto av den, på isen, - en vinterdag borte ved Granhei-odden.

    De gamle sadlene hang der ennu, - på rekke og rad, hver til sitt bruk. Kløvsadlene og trugene, de var preget av slitasje og røff bruk og hadde nok vært ute så mang en vinterdag, sikkert også  oppe ved Fjeldgruva.

    Ridesadlene, - i brunt, slitt lær med messingbeslag og irrete stigbøyler i lærstropper, de hang der. Vi ser dem i boken "Foto fra gamle Sulis", brukt av spreke funksjonærer på søndagstur opp til Jakobsbakken.

  Damesadelen, med falmete frynser, rosetter og dingeldangel, - ja den flirte vi gutter godt av: "Kvinnfolk, - for fine til å skreve over hesteryggen!"

    Men i dag så ser jeg for meg Charlotta, fruen til den svenske landshøvdingen,   - Tornerhjelm, som var styreformann i ”Aktiebolaget Sulitjelma Gruber”, - hun sitter i fotsid kjole, med stivt snørekorsett, fjærpyntet hatt og med knappestøvler, - svaiende i denne sadelen, - på fjellveien fra Skjønstu, opp mot Langvassdalen!

    Det var jo hun som gav navnet sitt til seks av de rikeste gruvene på dalens nordside.     

    Alt dette gamle utstyret som jeg her minnes og beskriver, - det kom jo fra Furulund den gangen stallene der ute ved hovedkontoret ble revet, - og jeg undres, hvor ble det til slutt av det?

Folkets hus

(Publ. 2011)

      Så ser jeg på lia over Charlotta. - Steintippene efter de fem stollene har nok vondt for å gro igjen. Er vel for mye svovel i massen. Kan svakt huske restene etter bremsebanen fra gruvene og ned til fyllkassene på  Linbanestasjonen som lå litt sydvest for nuværende "Folkets Hus". (Legger ved gammelt foto). Husker svære kveiler med ståltau og rustne kibber på fyllinga. Alt dette ble jo unødvendig da Seksastollen ble drevet inn og malmen tatt ut med hjelp av tyngdekraft og skinnegang. Og bordstullen, kontorbrakka og skeidehuset, de lå 50 meter syd  for "Folkets hus", og var lekeplassen for oss gutta i Charlotta. Alt lå forlatt og spøkelsesaktig da gruvene der oppe ble lagt ned.

      Så ble "Folkets hus" bygget omkr. 1926, og da satt vi gutta som kråker på de gamle papptakene og hørte på 17.mai-taler fra Folkets Hus-verandaen. (Ble nok tjære i baken på finbuksa da).  

Og på samme foto kan man faktisk skimte anleggsveien som gikk  fra brakka Stor Charlotta og i steinura opp mot gruve 1 til 5.

      Jeg prøvde å gå opp der for ca. 15 år siden, men den har rast ut og er faktisk farlig. Det beste er nok å klyve opp jordskråningen i lia ved kirken. Fint utsyn mot nord deroppe fra, forresten.

(Foto: EVI samling)

Steinura over gamlebrakka - mimrerier fra Charlotta

(Publ. 2011)

En gammel Sulisgutt sitter og leser på Nettet: "Rapport om rasfaren i Sulitjelma". Han blar nedover den lange "dorullen" og stanser brått ved et foto med teksten: "Potensielt farlig rasområde på Sandnes". - Dette er jo tøv!

Det er tatt oppe i steinura, - over den gamle "Ingebrigtsen-brakka" som ligger der nede, Skogen har grodd kraftig opp så man kan ikke se den herfra, men man ser nedre delen av Gikenveien som synes å ha blitt brukbar bilvei. Der er kirka, - og ute på Langvannet, der ser man fundamentet hvor "Storbukken" en gang sto. 

årene og utover. Her, i bratteste steinrøysa plukket vi ville jordbær. Tredde dem på strå, eller vi spiste dem mens vi satt der oppe og myste utover det svoveldisige vannet, - for oss unger var dette et herlig sted.         

Langvannet der nede, det husker jeg bare som speiltblankt og under hvite sommerskyer. Og Gikenveien klorte seg liksom inn i steinura, og hvert eneste år måtte den repareres efter vårløsningens herjinger. En mann i dongeri med trillebår og spade jobbet seg langsomt oppover mot brakkene på Giken.

Foto: Erling V. Ingebrigtsen

Motorisert trafikk ble ikke aktuelt før Verket kjøpte svære Harley Davidson motorsykler til sine ingeniører, det var først i 3o-årene. Da ble det en påtagelig trafikk utover i de lyse, fine sommerkveldene. De dundret oppover og nedover, - med og uten sidevogn. Så kom arbeidsfolk efter, - ungdommene dukket opp med motorsykkel, de første var nok brukt, men snart måtte man ha årets modell av Ariel eller Triumph. Og Gikenveien, - den fikk sin del av motortrafikken i årene før krigen. Det er rart, men vi hørte aldri om ulykker her.  

Dette er jo Charlotta-området, det som var tumleplassen min den gang jeg var guttunge, sånn i 1920-

Nede i den brakka, - der ble jeg født, og der vokste jeg opp. Har nok hatt gode foreldre, jeg hverken sultet eller frøs, selv om velstanden aldri var påtrengende. Brakka ble satt opp våren 1904.- Hadde tidligere stått på Mofjellet i Rana, hvor Verket hadde et anlegg som ble lagt ned. Den ble revet og ført opp her på knausen, - rett over "Losjen" som lå nede ved veien. Foreldrene mine flyttet så hit, - med fire unger kom de fra "StorCharlotta" til "Barack 53" som den heter i folketelling 1910.  De slapp å ha "ugifte arbeidskarer" i pensjon, noe som var vanlige leievilkår i den tidens Sulis.

Året 1910 bodde 4 husstander i denne brakka. Totalt 26 personer, med utedo og brønn, en helt ordinær arbeiderbolig.

Oppe i fjellveggen, - rett over fjøstaket til mor, hang en diger steinblokk "på vippen". Den var en trussel, - så det ble til at far kløv opp med minebor og håndfeisel. Svær jernkjetting ble nok "orget" fra Verket. Ing. Carl Fredrik Carlson, (Gruv-Calle), nevner denne steinen i sine notater om "Ras i Sulitjelma". Den ble gjennom hele min oppvekst bare kalt "Steinen der oppe". Vi unger kløv ofte opp og betraktet den med frydefull gru. Den hang der oppe i sin rustne kjetting da jeg reiste ut i verden.

I 30-årene,- jeg var 10-11 år, sto et emaljert skilt med "No.20" på brakkeveggen. Det skjøt jeg i filler med luftgevær. Da ristet far oppgitt på hodet, og efter den episoden ble brakka stående uten nummerskilt. 

Terrenget nede ved brakka er nu planert og endret, og fjøset og steinen er borte og glemt, 

men jeg glemmer ikke de søte jordbærene der oppe i steinura.

 

Med hilsen

EVI       

Stallbakken i Furulund og båtslippen ved Magasinet

(Publ. 2011)

Kilde: Sulitjelmakalenderen 2012.

Tekst til bildet: Furulund 1915. Verkstedhaugen med "Villa Skaugum" til venstre. På Sulitjelma Lawn-Tennisklubbs hjemmebane spiklles det kamp. Like ved foten av Stallbakken forberedes jernbanens forlengelse til Fagerli. Stallen, som ga navnet til bakken, er nylig revet og flyttet til Charlotte.

Man sitter og blar i Sulitjelmakalenderen for 2012, - ser på foto av verkstedhaugen 1915. Det er tatt fra et vindu i "Storkontoret", som vi sa i mine guttedager. Stallbakken mistet navnet sitt etter at stallen ble flyttet til Charlotta og ble Magasinbakken. Ser også "Slippen" nede ved vannet, - vest for Magasinet. Er vel "Gutten" som ligger der?

En av mine eldre brødre fortalte at han, som guttunge så hvordan "Etta" ble dratt opp her: Det var slått en bolt i fjellet under Verkstedhaugen hvor det hang en svær blokk, (talje). Stålwire ble så ført fra båtens baug, gjennom denne blokka og til et stort lokomotiv som sakte dro båten opp. (Om loket var "Sulitelma" eller "Saulo", det husket han ikke).

Som voksen lette jeg efter denne bolten i fjellet, uten å finne den. Men Harald Lauritsen, - båtskipperen som da arbeidet på Magasinet, han bekreftet historien. Han mente denne bolten nu var sprengt bort. 

Som kjent lå "Etta" og "Gutten" her og rustet, helt til de ble dratt ut på isen hvor de gikk ned, jeg mener det var våren 1934.

 

Skytebanen i Granheia

(Publ. 2010)

Har nu vandret i minnenes fotspor ned mot Granheia. Min barndoms tumleplass. Herfra rodde vi arbeidskarer som kom ned fra Jakobsbakken og skulle med toget ned på bygda i helgene. Taksten var 25 øre pr snute. Og i anvisergrava på 300 meteren har jeg sittet og klistret kulehull i bulkete pappskiver på mangen en søndag.

På varme somre badet vi i bukta på vestsiden. At vannet inneholdt tungmetaller og annet svineri affiserte oss ikke.

All adkomst dit måtte jo foregå med robåt. Skytterhuset og standplassen lå på et oppmurt fundament, halvveis ute i vannet litt vest for linbanen som kom ned fra Sagmo og gikk over Langvann, via "storbukken"på skjæret, - (der hvor fyrlykta nu står). Det var også en anvisergrav med skivestativer, (av treverk) på 600 meters avstand, den lå helt opp mot Granheibekken, der den om våren kaster seg som en liten foss utfor skrenten. Telefonlinjen frem til 300 meteren ble i 30 årene lagt i kabel i vannet, da luftlinjen stadig ble tatt av kong Vinter.

Grunnen til at banen ble lagt ned var nok helst støyplagen, - for den var plagsom, - særlig på stille søndager.

I årene før krigen hadde skytterlaget en avtale med kirken, eller menigheten om at at all skyting på søndagene skulle opphøre når presten sto på prekestolen. Jeg kan huske at den avtalen ble overholdt. At det var ricosjetter som skadet draglinen på linbanen er nok noe søkt.

300 meter anvisergrav.

Nu var ikke jeg i Sulis under og etter krigen, men fra gamle skytterlagsmedlemmer har jeg dette: I den yre frigjøringsvåren 1945 kom det til skytterhuset noen tyske Mauser-rifler og kassevis med ammunisjon, - til fri avbenyttelse for skyteglade ungdommer, (de var vel også eldre), som tok igjen for de lange årene uten hobbyen sin. Det ble skutt, ikke bare på pappskiver. Nei, stubber, steiner og flasker fikk gjennomgå, og våpnene ble så varme at det nesten tok fyr i treskjeftene. Og de stakkars kibbene, som gikk 20 - 30 meter der oppe, de var nok også fristende mål. Og en 7.92 mm. panserbrytende kule er nok skarpere saker enn en ricosjett, -  noe som vi ikke hørte om før krigen".

Rart  å se 600 metersgraven igjen, - der jobbet nok bare 16-18 åringer, skiverammene var to meter i firkant og ble tunge å heise opp og ned utover dagen, men betalingen var jo mye bedre, - en hel krone timen! -

På sletta, under bratthenget på Granhei, (mot syd), sto i mine guttedager en liten kåk, samt et skur som tjente som fjøs. Her bodde om somrene Nils Petter Larsen med kona Elen. Vi gutter forgrep oss nok på reddikene i kjøkkenhagen deres, noe de likte dårlig, han skjelte og svor og kastet stein efter oss. De bodde fast på Sandnes, - han kjørte for Verket, og hver juleaften grisekjørte han med slede og dombjeller på hesten. Det ga julestemning, promille var jo et ukjent begrep dengang.DIV>

 

Helt nede i sivbeltet, og er den for lengst nedlagte "Fire hundre meteren". Langvannet sto vel lavere den gang?

Den var en ruin og ute av bruk allerede i mine guttedager.

- Men, finnes det ikke spor efter 100 meteren? Den ble brukt av nybegynnere og til press-skyting på stevner.

Det er nok en av de steinmurene du har foto av, 90 - 100 meter øst for standplass? Mener å huske at den lå litt opp fra vannkanten.

Sagbruket i Granheia

(Publ. 2010)

I gamle Anfindsens beretning (fra 1914), om Sulitjelmaverkets tilblivelse, nevner han at under anlegg av oppberedningsanlegg i Fagerli omkr. 1893 måtte bygges nytt sagbruk, (drevet av Balmielva?).

Sitat "Det var fra tidligere et lite sagbruk ved Granhei, men elven der var i lange perioder nesten tørr"

Ingeniør Anfindsen skriver om sagen ved Granhei:

"Dag og natt går sagen, og like så fort forsvinner materialene ut".

Andre anlegg i Granhei

(Publ. 2010)

Spårsmål til EVI: Det jeg lurer på med Granheia er veien som kommer ned og ender i de store og forseggjorte oppmurte fundamentene på bru over Granheibekken. Men så stopper vegen opp liksom, det blir ikke noe mer. Vel er vi kommet ned fra fjellet, men den ender liksom ikke opp i noe anlegg for å gå over til transport på Langvannet, et kaianlegg. Det står liksom ikke i forhold til den solide oppmurte veien som går opp fra Granheia.

Akkurat det lurte også jeg på i mine unge dager. Spurte mine foreldre, men de visste ikke mer enn meg,

og var igrunnen lite interressert i slikt, - som jeg, raringen. Men gamle Andor Andersen, han var kjørekar ved Stallen, (den lå litt oppe i skråningen, ved "Folkets hus), mente stedet for lasting over i små prammer lå der veien kommer ned til vannet.  (Igrunn logisk, - der er det jo dypere langs land). At det ikke finnes stein igjen, kan kanskje forklares med at de ble hentet, sammen med grunnmuren til den planlagte direktørboligen. (Den ble det jo aldri noe av, og de steinene ble som kjent grunnmur til "Verkstedbrakka" i Furulund). Og hvor i huleste lå denne grunnmuren til den planlagte direktørboligen, - se den fant jeg aldri. Vet du det?

Vegen til Sagmo og Jakobsbakken

(Publ. 2010)

Du nevner at vi ikke kjenner historien til disse gamle murene. Jeg kommer da til å tenke på de håndskrevne notatene til "Gruv-Calle", (ing.Carl Carlson), og citerer ham: "På veien opp mot Jakobsbakken, - på vestre siden, på sletten nedenfor Brubakken synes ennu grunnmuren til et hus som tenktes oppført der, antagelig før 1892.

Direktør Vatter og gruveingeniør Schüts gikk begge og "slog", (svermet) for en pen jente som arbeidet på Dampkjøkkenet. Så bestemte Vatter at Schüts skulle flyttes til Jakobsbakken og ha oppsyn med arbeidet der, slik at Vatter fikk ha jenta alene. Men det ble ikke noe av denne husbyggingen, da Vatter i 1892 sluttet i

Sulis, og Schüts giftet seg med jenta.

I slektsboken for Skjerstad og Fauske, "bosatte i Sulitjelma", finner jeg:på side 853:

"Ing. Fr.Schütz hustru Marianne, f.Olsen.

Sønn Ernst Alfred, født.1.sept. 1894.

Schütz ble senere direktør ved Alta Kobberverk i Kåfjord."

Også dette, - citat fra  Ing. Carlsons notater om lapper:

" Da veien fra Jakobsbakken og ned til Fagerli ble anlagt, (før var det bare en gangsti), fant man på østre side av gangstien rester efter en del barneskjeletter. Disse ble av veibyggerne begravet ved siden av den nye veien. Det var her tydelig en gammel begravelsesplass for barn som døde under oppholdet i Sulis".

I mine guttedager drev jo mange familier i Sulis med husdyrhold, så for å skaffe vinterfor til disse dyrene ble det skrapt sammen høy, også i liene oppover mot Jakobsbakken. (Det meste av skog var svidd bort dengang). Også mine foreldre drev med denne virksomheten, og de brukte området langs Jakobsbakkveien. Denne høyonna ble den gang bare omtalt som "oppe i slåtta", og det var en selvfølge at hele familien hjalp til, -  lørdagsfri var jo et ukjent begrep! Så søndag morgen rodde hele familien over Langvann. Dro båten opp ved den gamle losseplassen øst for Granhei og vandret den bratte veien opp mot "slåtta". Vi hadde alltid mye å bære på, så det var ikke bare stas. Vi gikk aldri rundt, over Hammeren, men tok stien tvers over svingen som kjøreveien går, litt lengere opp kom man så inn på kjøreveien igjen. 

Noen hundre meter videre oppover, efter veidelet over Kisthammeren er det en stigning, - av alle den gang bare omtalt som "kildabakken". 10-15 meter nedenfor veien, (mot øst) var et oppkomme hvor klart, iskaldt kildevann sprudlet frem.Her hadde min far gravet en grop i sandbakken og lagt en skiferhelle, så her kunne en tørst liten gutt ligge på kne og drikke. Denne gropa sto alltid breddfull av glitrende klart vann, - så det å drikke seg utørst her står ennu for meg som et minne om en lykkelig og trygg barndom.

Mange år senere, - det må ha vært omkring 1985 vandret jeg samme veien, hadde satt bilen nede ved kirkegården og pest oppover den bratte lia, - kondisjonen var nok ikke som før. Så sto jeg i kildabakken, - småskog hadde vokst opp og forandret alle omgivelser, men inne i et seljekjerr, - der lå jamen skiferhella efter far! Så var det bare å grave med hendene i sandbakken, - og tro det eller ei, der kom den boblende opp, - først litt grumsete, men den klarnet fort. "Hei, her er jeg, har ventet på deg i seksti år", - syntes jeg noen sa. Er ikke sentimental eller religiøs, men jeg hadde faktisk en klump i halsen. Det var en fin opplevelse,- jeg kommer aldri til å glemme den!

PS. Den er der nok ennu, - se efter skiferhella!

Omkring 1930, - jeg var da som ti åring ikke mye til hjelp med høyonna, i motsetning til mine eldre søsken.

For guttene måtte hjelpe far med å slå gresset, mens jentene rakte det sammen og bar det frem til mor som hengte det til tørk på hesjene. Hva gjorde så jeg? Jeg lå i gresset og så på skyene, spikket seljefløyte, laget blåserør av kvannestilk, og kjedet meg, - alt slikt som gutter gjorde. Det eneste jeg kunne brukes til, var å hente vann nede i "Kildabakken", så når det var tid for kaffekok, da måtte jeg avgårde med blikkspannet.

Trafikken langs denne veien var blitt helt minimal på den tiden. Man kunne møte noen få bønder, - vi kalte dem det, - i sine slitte dresser. De gikk alltid med jakke og vest og bar på ryggsekk, på vei opp til brakka

på Jakobsbakken, eller så var de på vei nedover, - for å stå ute på Granheia og hoie etter båtskyss over til Charlotta-tippen. Så skulle de med lørdagstog og båt ned til småbruket sitt for å jobbe på det til det ble søndag kveld, - og tid for for å reise opp til en ny uke med brakkeliv og og gruveslit.- Slik var deres tilværelse!

En eneste gang, - det er vel derfor jeg husker det så godt, - kom en motorsykkel dundrende oppover den stille veien. Om det var ingeniør Forfang eller ingeniør Trøften som kjørte, det kan jeg ikke si, han hadde lærhjelm og store kjørebriller, og jeg var i den alderen man ser mest på kjøretøyet! For det var en Harley Davidson, oliven grønn - og uten sidevogn! På lavt gir gikk det, noe annet var vel ikke mulig på den dårlige veien, - men oppover bar det, i en sky av blå exhaust. - Så denne Harleyen er det eneste fremkomsmiddel jeg i min tid så på gamle Jakobsbakkveien, bortsett fra bønder på apostlenes hester da! 

 

SVP svar til Erling V. 29.05.2011:

Hei.

I dag har jeg vært oppe ved din barndoms kilde (ungdomskilde?) på veien til slottemarken mot Jakobsbakken. Tror det må være den kilden du har beskrevet tidligere som jeg fant. Men mye lauv, jord og grus har flyttet på seg, men selve kilden var både sprudlende og frisk.

Så tok jeg noen bilder over til andre siden av vatnet.

Mvh

Sverre P

PS. For sikkerhets skyld tok jeg meg etpar slurker fra kilden....

 

 

 

Fjelds gruve

(Publ. 2010)

Fjeldsgruven ligger på ca. 750m.o.h.

Johan Olsen Fjeld, som har fått en gruve oppkalt etter seg.

Kilde: Gamle Sulitjelmabilder. Nr. 2 fra venstre i første rekke er

For et monument over dyr og menneskers slit!

Gruv-Kalle skriver i sine notiser om andre personer, - jeg citerer:

"Johan Olsen Fjeld: Han var av lappeslekt og født på gården Fjeld nedenfor Hellarmo. Han hadde i flere år vært med løytnant Kjellstrøm ved dennes kartlegging av Sulitjelmaområdet. Da jeg kom til Sulis, var han tegner ved gruvekontoret. Han ga meg beskjed med det samme jeg kom at han hadde uhelbredelig lungesott. Han døde snart efter at jeg hadde kommet. Det var under hans kartlegging med Kjellstrøm at han fant Fjeldgruvan".

Citat slutt.

I boken "Gamle Sulisbilder" finnes et foto av funksjonærer på trappen til Hoved-kontoret. Der sitter han, sammen med de store gutta i 1893, men han finnes ikke begravet på den gamle kirkegården.

I kirkeboka for Fauske finner vi dette: Ungkar Johan Petter Olsen, fattigunder-støttet. Landmåler og kart-tegner i Sulitjelma. Født 1863 Sjønstudal. Bopel Sjønstudal. Død 3/11 1900 av lungetuber-kulose. Begr.10/11 på Fauske kirkegård. "Læge har vært tilkalt". For et liv - Jeg tenker på at folketelling for 1900 nevner fire mann der oppe. Fire ungkarer, - i ei gissen brakke.  Ikke strøm, TV og mobilteltelefon, - og uten kokke!. Det var levekår for mennesker, det!

På min ungdoms jakt-turer, (det var før krigen),  gikk jeg noen ganger forbi gruveinnslaget med restene efter brakka og utedassen. Det ødslige terrenget og de sure, blåsende omgivelsene ga meg alltid en viss uhygge.

Det var alltid om høsten, og jeg har nok ikke vært heldig med været, følte aldri trang til nærmere utforsking.

Idag har jeg vandret med deg og ditt digitale kamera opp til "Fjelds gruva", som Gruv-Kalle sikkert ville sagt. Og fotoene, de har du all ære av! Så ser jeg på restene efter brakka og tenker: "De plankene der, - de er skåret på sagbruket nede i Granheia og fraktet med kløv eller på vinterføre helt hit opp, - dalens motsatte side".

Om det du kaller "Fugletuva" husker jeg gamle folk si: "Jeg skaut mange ryper oppe i Tuva". Om det var jegerskrøne eller sanning vet jeg ikke, - jeg så aldri fugl der, men det hendte jeg knertet ei rype eller to i den svære skråningen under selve toppen.

Geithola i Fagerlia

(Publ. 2010)

Når det er snakk om Geithola, kommer jeg straks til å tenke på Vinje, for der oppe, i ei lita brakke, der bodde han. Mange kalte ham P. O.Vinje, - jeg husker ham bare som "gamle Vinje", og at han hadde en praktfull, buskete bart. Han kalte seg selv "Skog-oppsynsmann", hva nu det måtte innebære, for meg var han bare fjellmann og fisker. En Christian Ihlen var en tid ansatt i Sulitjelma som skog-oppsynsmann, så det er mulig at Vinje syntes det var en fin tittel. Han må også ha hatt en viss tilknytning til to gamle torvbrakker som lå litt vest for den nye veien som går opp mot Kjelvann og Jakobsbakken. "Vinjebrakkene" ble de kalt av alle som i min tid bodde i Sulis. (Veien er idag lagt om, den går nu mer østlig, - like forbi Emmavann). Jeg husker det ikke, men min mor fortalte at Vinje satt på kjøkkenet hos henne og berettet historien om reinlappen som bodde alene, under en bergheller oppe ved Rosnavatnet. Som ung var han blitt sveket av ei bondejente i Saltdalen. Hun hadde lovet å gifte seg med ham, så nu hadde han mistet all tro på "Bumenn". Han kom en vinternatt vaklende inn i brakka til Vinje i Geithola med fryktelige magesmerter, og ble operert på sykehuset i Furulund. Efter at en sprukken blindtarm var fjernet, og han var kommet seg på beina igjen, skal han ha sagt til lægen: "Ka dette koste?".

Vinje har nok fortalt samme historien til forfatteren Christian Ihlen som har historien i en av sine bøker. Her kaller han lappen "Sara Jonas" og skriver at han døde i Saltdalen uten å fortelle noen om sølvskatten sin, - den er aldri blitt funnet. *)

Etter at verket omkring 1893 ganske så primitivt begynte å brenne svovel ut av kobbermalmen med bjerkeved i "røstovnene" sine, oppe i Fagerlia, - ble skogen borte. Rovhugsten tok trærne, og den tette svovelrøken drepte alt av underskog og kratt. I tillegg kom så geitene som arbeiderne holdt som husdyr, for melkens skyld. I mine gutteår fantes de i flokker på hundrevis, de streifet omkring på egen hånd. Som gutt husker jeg dem på den gamle kirkegården, - gjerder og murer stoppet dem ikke, og det som ikke ble spist, tråkket de i stykker med sine skarpe klover. Å sammenligne dem med gresshopper var nærliggende, - de gnaget i seg alt grønt.

En inkarnert geitehater var ingeniør Trøften. Han bannet sjelden, men hans standard-utbrudd var: "Det er jo disse H- geitene!".

Så uten skog ble det nok ganske værhardt i den tidligere så lune Fagerlia.

Og navnet Geithola har nok oppstått ved at Fagerli-folk allltid fant igjen geitene sine der

inne efter at uvær hadde feiet ned fra Kong Oscar.

*) Du kan lese mer om Sara-Jonas og Vinje i Caro Hultmann sin siste bok SALTFJELLET OG SULITJELMA. Historien om Sara-Jonas kan du og lese i Christian Ihlen sin bok SVARTFINN-SAGN utgitt i 1924.

Knudsen-lemmen, Giken og Hanken.

(Publ. 2010)

Jeg er født og vokst opp i "Ingebrigtsen-brakka", 100 meter øst for kirken. Fjellplatået over brakka kalte mine foreldre "Knudsen-lemmen", de sa at det hadde bodd en gruvestiger i en av brakkene som sto der oppe. Jeg kan bare huske at der sto rester efter et dynamitthus og en danseplatting, - helt inn til en liten fjellknaus. Må ha vært i 1925-26, - da  sto jeg der oppe, sammen med eldre søsken og så på at de voksne danset til trekkspillmusikk. Det har nok vært en St.Hans-aften?

Ing. Carlson, (Gruv-Calle), nevner i sine efterlatte notater en stor steinblokk som var sikret med kjetting i den bratte steinura over Gikenveien, - like over en brakke. Den brakka var hjemmet mitt, og vi var som unger

oppe og så på denne steinen som hang der, like over fjøset til moren min. (Det er jo for lengst revet og terrenget der det sto er endret). Men steinen hang der oppe, i sin rustne kjetting i 1940 da jeg reiste ut.

Jeg beskriver nu denne stien som tar av fra Gikenveien, - det er et par hundre meter før to små broer, der Leir-elva kaster seg utfor stupet. For der har fra gammel tid gått opp en sti til de mange prøve-innslagene. "Opp på Knudsen", ble det kalt, efter en stiger som bodde i ei brakke der oppe. Stien er bratt og krokete, snor seg forbi tre svære fjellblokker og svinger oppe i lia rett østover og kommer så inn på et platå der Leirelva flyter stille.

Her lå i mine guttedager tuftene efter flere boligbrakker, - rustne steinvagger og oppe i fjellet er det flere stoller, (de er vel støpt igjen nu?). Noen av dem var bare femten tyve meter dype, andre gikk langt inn i svarte,

dryppende eventyret for en guttunge med dårlig lommelyktbatteri. - Denne stien gikk så videre, - østover mot Giken. (Her oppe hadde ungene fra Giken laget sin badedam, - noe vi ungene i Charlotta likte dårlig. Vi hadde jo dam i samme elva lenger nede, - ved "Meidelhagen", - og vi mente de pisset i badevannet vårt!)

Der, hvor veien tar østover, mot Lomi, der kunne man i min ungdom, ved siden av stien ane noen lave, overgrodde jordhauger. Her lå en gang tre torvbrakker, - de aller første boligene på Hanken.

Min mor, som kom til Langvassdalen som  syttenåring, - det var våren 1891, fortalte at hun den høsten og vinteren tjente som kokke for seks svenske jernbaneslusk som bodde i en av disse torvbrakkene. Disse karene kom fra jernbaneanlegget Sjønstu/Fossen, da det måtte innstilles over den hardeste vinteren. De hadde så fått gruvearbeid på Hanken, - i påvente av våren.

Belegget der oppe var i alt førti mann, - og de var fem kokker. Hun fortalte at året efter ble det satt opp en tømmerbygning på Hanken. Verket hadde kjøpt den av Anders Larsen nede på Sandnes, - fått den tatt ned og fraktet opp til Hanken på vinterføre. Den var så luksuriøs at kokkene hadde eget rom! 

I denne bygningen tjente mor ennu i tre år som kokke på Hanken. Den sto i min ungdom, - med tiden ble den til "Gammelbrakka på Hanken".

- Vinteren 1893 frøs en mann, han het Nagelsaker ihjel, -  i snestorm der oppe. Han ble funnet annen juledag. - Det sto en stenvarde på stedet de fant ham. Jeg mener det er like efter at stien har svingt nordover, inn mot Hankengropa.

- I Historielagets nettartikkel "Lovise Ingebrigtsen forteller" kan du lese mer om forholdene i disse torvbrakkene.

Vedproduksjonen i Charlotta

(Publ. 2010)

Minner fra omkr. 1925. Nede på gråfjelltippene, - ved linbanestasjonen i Charlotta hadde Verket et sag- og vedkløyveri som leverte brensel til funksjonærer, kontor, og sikkert også til sykehuset. (Arbeidsfolk, - ja de fikk ordne seg med ved sjøl)! Sjefen for vedproduksjonen, det var Vinje og stedet het i daglig tale aldri annet enn "nede på Saga". Nu er alt borte, - tippene er dozet utover, planert og tilsådd, og institusjonen som ligger der idag heter, - "Sagatun". Det var omkring 1925, da måtte sjefen være borte noen måneder. Det var blitt produsert "alkoholholdig vare" hos ham, og slikt ble straffet strengt den gang. I fraværet vikarierte da en eldre bror av meg som "sag- og vedkløyver", og det er besøk på arbeidsplassen hans som sitter i barndomsminnet: Om den veldige, svarte maskinøksa som kløyvet kronglete bjørkekubber så flisene spratt, og den svære cirkelsaga som hvinte og skar i frosne bjørkestammer. - Ja også hestene med rim på ryggen som dro sleder med karmen full av bjerkeved utover mot Furulund.

     Erling V.Ingebrigtsen:

     Minner fra guttedagene i Sulitjelma.

Erling V. Ingebrigtsen

(Utsnitt fra klassebildet)