|
Erling Victor Ingebrigtsen har vært og er en kjærkommen bidragsyter til sidene fra Sulitjelma. Med sin fine fortellerstil får vi et innblikk i hvordan det var i Sulitjelma på den tiden da han vokste opp og det var full gruveaktivitet på stedet.
Vi presenterer de "ferskeste" bidragene øverst på denne siden.
Erling V. Ingebrigtsen som nr. 3 fra venstre i bakerste rekke. (Foto: EVI samling)
__________________________________________________________________________________________
En liten historie fra det gamle Sulitjelma.
(Publ. januar 2012)
Nu er det 85 år siden, - det var sommeren 1927 og jeg hadde enno ikke begynt på skolen. At episoden for alltid sitter klistret i hukommelsen min, skyldes sikkert at jeg ble så redd:
Furulund Skytterlag sto som arrangør av stort, to dagers stevne, og samtlige skytterlag fra hele Saltendistriktet var invitert, så det var svære greier i vårt vesle samfunn.
Robåtene gikk i skytteltrafikk mellom Seksatippen og skytebanen som lå borte i Granheibukta, og skyssgutta fra Charlotta tjente nok mangen blank 25-øring de par dagene det hele sto på. Dette med å ro var jeg for liten til, men som vanlig hang jeg i hælene på mine eldre brødre som gjorde tjeneste som anvisere og skrivere borte på banen, slike var det alltid behov for under alle stevner. Jeg og noen andre gutter sto og hang bak standplassen, vi hadde vett nok til å holde oss der så det var intet særsyn. I våre dager ville vel en mor få hjerteattakk om poden hennes var på skytebanen, men den gang vokste vi nesten opp der. At hørselen tok skade av det, er jo klart, hørselvern var et ukjent begrep, og den som ikke tålte litt smell, han var en pyse! Lørdagen gikk mot kveld, og all skyting stilnet av.
Det var da lagets formann, - han het Dragland - steg opp på en stol og ropte ut en orientering: "I morgen karer, det er jo søndag, vil det bli servert full middag her på skytebanen! Menyen er røkte pølser med ertestuing, og som dessert blir det servert sviskegrøt med fløte!"
Jeg var vel av disse ufordragelige ungene som alltid skal kommentere saker og ting, så det datt spontant ut av meg: "Det var jammen en dårlig middag, - og så uten poteter, da!"
En brakende lattersalve runget fra alle de voksne rundt meg. Dragland, - han var gammel militær - hørte nok ikke min spinkle røst, han trodde nok latteren hadde med hans orientering, så han spurte barskt: "Sa jeg noe morsomt?"
En mann i flokken rundt ham humret: "Nei ikke du, - men det er en liten fyr her som etterlyser potetene."
Og så ble det ledd enno mere.
Og lille jeg, - jeg kunne sunket i bakken av skrekk, de voksne kommenterte meg og den løse kjeften min. Hva gjorde så Dragland? - Han trakk ikke på smilebåndet en gang, - opp på stolen gikk han, og så brølte han utover: "Nåvel, - så tar vi det hele om igjen, - imorgen blir det ... o.s.v. ... og det hører kokte poteter med til denne middagen, - blir det bra nu?"
Ingen svarte, - man spøker ikke med en kommandersersjant.
Historien om Jarle
(Publ. januar 2012)
Nu er det gått 84 år, så nu kan jeg vel fortelle om ham:
Han gikk i min klasse på folkeskolen, og han slet fælt med bokstavene. Da vi kom til dette med å lese ord og setninger ble det helt håpløst. - Og lesetimene, de ble et sant mareritt for Jarle. Å være ordblind, - se det var nok et ukjent begrep for lærerinna vår, den gang i 1928.
Nei, Jarle var bare dum og lat, Han fikk ekstra hjemmearbeid, og han ble pålagt å øve mer. Og han satt der og stotret og stammet og prøvde så godt han evnet. Han måtte holde over ørene sine som ble rødere og rødere av daskene han fikk med den fillete kladdeboka sin.
Jeg citerer lærerinna:" Se på denne boka, hva ligner den? Du behøver da ikke ha matpakke med deg, du har jo lefse her!" - Og vi andre, vi jublet. Unger kan være hjerteløse. Jarle ble hengende efter, - han måtte gå om igjen. Han ble borte for meg, og jeg glemte ham.
19 år gikk, og vi fikk også oppleve fem års krig og okkupasjon i Norge. Så var det, - en dag i 1947, jeg reiste med hurtigruta mellem Trondheim og Bodø. Satt i salongen og bladde i noen notater, - drev med en forsinket eksamen. Da sier en stemme på kjent dialekt:
"Hei Erling, nu er det jammen lenge siden". Jeg ser opp, - en stram tredjestyrmann står foran meg. Jeg var forvirret. "Kjenner vi hverandre?" var det eneste jeg kunne svare.
Han smilte bredt og rakte frem en solid sjømannsneve: "Rimelig at du ikke husker meg, - jeg er Jarle. vi gikk sammen i første klasse på folkeskolen i Sulis, det var jeg som ikke lærte å lese. Idag så jeg navnet ditt i passajerlista, så da måtte jeg jo finne deg og hilse på deg".
Så fikk jeg historien om gutten som ikke hadde utsikt til annet enn et liv som gruvearbeider, men som var så heldig å støte på noen som hadde kjennskap til dysleksi og som kunne hjelpe.
"Du vet, - det går ikke så fort når jeg leser", sa Jarle, "men jeg leser til å bli annenstyrmann".
Om Jarle ble annenstyrmann, det vet jeg ikke. Traff ham aldri igjen, han døde i 1988.
Hilsen EVI.
Hestestallen og Seksabrua i Charlotta
(Publ. 2011)
Kilde: Det Sulitjelma som var.
Tekst til bildet: Hilbert Hansen eide den siste hesten i Sulitjelma. Her er Sandra først hos fotograf Abelsen før hun drar til de evige jaktmarker og setter punktum for en eopoke i Sulitjelmas historie. Ca. 1960.
Den store stallen, med tilhørende vognskur, den lå oppe i bakken, litt nord for Folkets Hus, ja, den lå rett over innslaget til den gamle "Seksa-stollen". Her inne, i kjørekarenes hvilerom var i 1920-30 årene leke og møteplassen for oss Charlottagutter i rampealderen. Jeg aner, ennu idag eimen av hestepromp og svette, og kan ennu høre hov som stamper i spiltauet, samt den koselige lyden av gamp som gumler havre. Alt der inne hadde sin egen, lune atmosfære, av trøtte hester som hvilte efter lang dags slit i skjekene.
Det var jo i min tid ikke så mange igjen av dem, men de var nok ennu åtte ti slitere, for lastebilen hadde ikke rukket å gjøre dem overflødige. Den gangen kunne jeg navnet deres, idag husker jeg bare Gråen og Samson.
Så her var vi gutter fra Charlotta å finne når det regnet, snedde eller blåste stiv østa kuling. Stallmesteren og kjørekarene jaget oss ikke, der vi satt i hvilerommet deres og spilte Ludo eller Svarteper. At vi noen år senere spilte poker, røkte og drev med mye annet rart, det tror jeg ikke de oppdaget, - eller kanskje overså de det?
Nu var ikke jeg med i de seneste årene, men jeg vet at under krigen, med blending, mørklegging og all verdens forbud og elendighet, da ble det danset til sveivegrammofon i vognskjulets lagerrom for ridetøy, - så en viss utvikling i standarden må det nok ha vært! Det fantes jo ikke så mange ”tilbud til ungdommen” den gang. Noe var vel å sitte på rekkverket til ”seksabrua” nede ved veien og kikke på jentene som på fine sommer-kvelder spaserte arm i arm, men akkurat det var jo vi guttunger enno litt for små til.
Seksabrua ja, - alle i Sulis kjente til den, den lå over ”dag-innslaget” til Seksastollen, - like nedenfor hestestallen. Dette var nok Sulitjelmas ”Wall Sreet”, - for her ble alt av nyheter, rykter og vitser referert og kommentert, og selvfølgelig distribuert videre i vårt lille samfunn.
Men det vi rampegutta på brua speidet mest etter, det var ”bønder” som kom ned den gamle anleggsveien borte ved Granheia.
Vi kalte dem ”bønder”, for vi regnet dem ikke som virkelig anleggs-slusk.
Dette var arbeidsfolk som hele uka jobbet i gruvene oppe på Sagmo og Jakobsbakken mens de hadde småbruk og familie nede på bygda. De gikk kledd i slitt sjeviot bukse med jakke og vest og med ”sikspencelue” på hodet.
De reiste hjem hver helg for å jobbe på småbruket sitt, - til det søndag kveld igjen var tid å reise opp til Jakobsbakken og Sagmo med brakkeliv og gruveslit igjen.
Det var disse karene vi gutta rodde over vannet, og skysstaksten på 25 øre pr. snute, ja, den kom godt med i ei slunken bukselomme.
I stallens vognskjul, sto ennu i min ungdoms tid de gamle doningene. De som ble brukt i den tiden da Sulis ennu var Sulis.
Der sto giggen, breisleden og spiss-sleden, - til søndagsturen for direktøren og hans gjester når de var vel forsynt med mat og drikke, og iført pelser og muffer skulle ut og ha frisk luft.
Der sto også stasvogna! - Svartlakkert firehjuls trille, den duvet i lange lærstropper og var bare i bruk når direksjonen med medbragte fruer var på besøk, - alltid på sommeren, da!
Jeg husker en skinnende blank karjol, med pisk i stativ, for inspeksjon ute på drifta, -
eller til en liten lysttur på lyse sommerdager kanskje?
Også likvogna sto der, - svart og dyster med silkedusker i snodde snorer, den var sjelden i bruk, var vel helst for funksjonærer på siste reis?
Arbeidsdoningene, - som langvogn og møkkakjerrer, de fikk nok stå ute, sammen med ”Trollmerra”. Den siste husker jeg ikke, men den er beskrevet som en lang planke med plass til åtte mann og med meier. Man ble så sår i baken av å ri på den at man ikke kunne gå, selv etter en kort tur.
Pelle Molin nevner den i ett av sine besøk i Sulis, han skriver at han red på den opp til Hanken.
Og i en Fauskebok viser Kåre Enge foto av den, på isen, - en vinterdag borte ved Granhei-odden.
De gamle sadlene hang der ennu, - på rekke og rad, hver til sitt bruk. Kløvsadlene og trugene, de var preget av slitasje og røff bruk og hadde nok vært ute så mang en vinterdag, sikkert også oppe ved Fjeldgruva.
Ridesadlene, - i brunt, slitt lær med messingbeslag og irrete stigbøyler i lærstropper,
de hang der. Vi ser dem i boken "Foto fra gamle Sulis", brukt av spreke funksjonærer på søndagstur opp til Jakobsbakken.
Damesadelen, med falmete frynser, rosetter og dingeldangel, - ja den flirte vi gutter godt av: "Kvinnfolk, - for fine til å skreve over hesteryggen!"
Men i dag så ser jeg for meg Charlotta, fruen til den svenske landshøvdingen, - Tornerhjelm, som var styreformann i ”Aktiebolaget Sulitjelma Gruber”, - hun sitter i fotsid kjole, med stivt snørekorsett, fjærpyntet hatt og med knappestøvler, - svaiende i denne sadelen, - på fjellveien fra Skjønstu, opp mot Langvassdalen!
Det var jo hun som gav navnet sitt til seks av de rikeste gruvene på dalens nordside.
Alt dette gamle utstyret som jeg her minnes og beskriver, - det kom jo fra Furulund den gangen stallene der ute ved hovedkontoret ble revet, - og jeg undres, hvor ble det til slutt av det?
Erling V.Ingebrigtsen:
Minner fra guttedagene i Sulitjelma.
Folkets hus
Så ser jeg på lia over Charlotta. - Steintippene efter de fem stollene har nok vondt for å gro igjen. Er vel for mye svovel i massen. Kan svakt huske restene etter bremsebanen fra gruvene og ned til fyllkassene på Linbanestasjonen som lå litt sydvest for nuværende "Folkets Hus". (Legger ved gammelt foto). Husker svære kveiler med ståltau og rustne kibber på fyllinga. Alt dette ble jo unødvendig da Seksastollen ble drevet inn og malmen tatt ut med hjelp av tyngdekraft og skinnegang. Og bordstullen, kontorbrakka og skeidehuset, de lå 50 meter syd for "Folkets hus", og var lekeplassen for oss gutta i Charlotta. Alt lå forlatt og spøkelsesaktig da gruvene der oppe ble lagt ned.
Så ble "Folkets hus" bygget omkr. 1926, og da satt vi gutta som kråker på de gamle papptakene og hørte på 17.mai-taler fra Folkets Hus-verandaen. (Ble nok tjære i baken på finbuksa da).
Og på samme foto kan man faktisk skimte anleggsveien som gikk fra brakka Stor Charlotta og i steinura opp mot gruve 1 til 5.
Jeg prøvde å gå opp der for ca. 15 år siden, men den har rast ut og er faktisk farlig. Det beste er nok å klyve opp jordskråningen i lia ved kirken. Fint utsyn mot nord deroppe fra, forresten.
(Foto: EVI samling)
Steinura over gamlebrakka - mimrerier fra Charlotta
(Publ. 2011)
En gammel Sulisgutt sitter og leser på Nettet: "Rapport om rasfaren i Sulitjelma". Han blar nedover den lange "dorullen" og stanser brått ved et foto med teksten: "Potensielt farlig rasområde på Sandnes". - Dette er jo tøv!
Det er tatt oppe i steinura, - over den gamle "Ingebrigtsen-brakka" som ligger der nede, Skogen har grodd kraftig opp så man kan ikke se den herfra, men man ser nedre delen av Gikenveien som synes å ha blitt brukbar bilvei. Der er kirka, - og ute på Langvannet, der ser man fundamentet hvor "Storbukken" en gang sto.
Dette er jo Charlotta-området, det som var tumleplassen min den gang jeg var guttunge, sånn i 1920-årene og utover. Her, i bratteste steinrøysa plukket vi ville jordbær. Tredde dem på strå, eller vi spiste dem mens vi satt der oppe og myste utover det svoveldisige vannet, - for oss unger var dette et herlig sted.
Langvannet der nede, det husker jeg bare som speiltblankt og under hvite sommerskyer. Og Gikenveien klorte seg liksom inn i steinura, og hvert eneste år måtte den repareres efter vårløsningens herjinger. En mann i dongeri med trillebår og spade jobbet seg langsomt oppover mot brakkene på Giken.
Motorisert trafikk ble ikke aktuelt før Verket kjøpte svære Harley Davidson motorsykler til sine ingeniører, det var først i 3o-årene. Da ble det en påtagelig trafikk utover i de lyse, fine sommerkveldene. De dundret oppover og nedover, - med og uten sidevogn. Så kom arbeidsfolk efter, - ungdommene dukket opp med motorsykkel, de første var nok brukt, men snart måtte man ha årets modell av Ariel eller Triumph. Og Gikenveien, - den fikk sin del av motortrafikken i årene før krigen. Det er rart, men vi hørte aldri om ulykker her.
Nede i den brakka, - der ble jeg født, og der vokste jeg opp. Har nok hatt gode foreldre, jeg hverken sultet eller frøs, selv om velstanden aldri var påtrengende. Brakka ble satt opp våren 1904.- Hadde tidligere stått på Mofjellet i Rana, hvor Verket hadde et anlegg som ble lagt ned. Den ble revet og ført opp her på knausen, - rett over "Losjen" som lå nede ved veien. Foreldrene mine flyttet så hit, - med fire unger kom de fra "StorCharlotta" til "Barack 53" som den heter i folketelling 1910. De slapp å ha "ugifte arbeidskarer" i pensjon, noe som var vanlige leievilkår i den tidens Sulis.
Året 1910 bodde 4 husstander i denne brakka. Totalt 26 personer, med utedo og brønn, en helt ordinær arbeiderbolig.
Oppe i fjellveggen, - rett over fjøstaket til mor, hang en diger steinblokk "på vippen". Den var en trussel, - så det ble til at far kløv opp med minebor og håndfeisel. Svær jernkjetting ble nok "orget" fra Verket. Ing. Carl Fredrik Carlson, (Gruv-Calle), nevner denne steinen i sine notater om "Ras i Sulitjelma". Den ble gjennom hele min oppvekst bare kalt "Steinen der oppe". Vi unger kløv ofte opp og betraktet den med frydefull gru. Den hang der oppe i sin rustne kjetting da jeg reiste ut i verden.
I 30-årene,- jeg var 10-11 år, sto et emaljert skilt med "No.20" på brakkeveggen. Det skjøt jeg i filler med luftgevær. Da ristet far oppgitt på hodet, og efter den episoden ble brakka stående uten nummerskilt.
Terrenget nede ved brakka er nu planert og endret, og fjøset og steinen er borte og glemt,
men jeg glemmer ikke de søte jordbærene der oppe i steinura.
Med hilsen
EVI
Stallbakken i Furulund og båtslippen ved Magasinet
(Publ. 2011)
Kilde: Sulitjelmakalenderen 2012.
Tekst til bildet: Furulund 1915. Verkstedhaugen med "Villa Skaugum" til venstre. På Sulitjelma Lawn-Tennisklubbs hjemmebane spiklles det kamp. Like ved foten av Stallbakken forberedes jernbanens forlengelse til Fagerli. Stallen, som ga navnet til bakken, er nylig revet og flyttet til Charlotte.
Man sitter og blar i Sulitjelmakalenderen for 2012, - ser på foto av verkstedhaugen 1915. Det er tatt fra et vindu i "Storkontoret", som vi sa i mine guttedager. Stallbakken mistet navnet sitt etter at stallen ble flyttet til Charlotta og ble Magasinbakken. Ser også "Slippen" nede ved vannet, - vest for Magasinet. Er vel "Gutten" som ligger der?
En av mine eldre brødre fortalte at han, som guttunge så hvordan "Etta" ble dratt opp her: Det var slått en bolt i fjellet under Verkstedhaugen hvor det hang en svær blokk, (talje). Stålwire ble så ført fra båtens baug, gjennom denne blokka og til et stort lokomotiv som sakte dro båten opp. (Om loket var "Sulitelma" eller "Saulo", det husket han ikke).
Som voksen lette jeg efter denne bolten i fjellet, uten å finne den. Men Harald Lauritsen, - båtskipperen som da arbeidet på Magasinet, han bekreftet historien. Han mente denne bolten nu var sprengt bort.
Som kjent lå "Etta" og "Gutten" her og rustet, helt til de ble dratt ut på isen hvor de gikk ned, jeg mener det var våren 1936.
Skytebanen i Granheia
(Publ. 2010)
Har nu vandret i minnenes fotspor ned mot Granheia. Min barndoms tumleplass. Herfra rodde vi arbeidskarer som kom ned fra Jakobsbakken og skulle med toget ned på bygda i helgene. Taksten var 25 øre pr snute. Og i anvisergrava på 300 meteren har jeg sittet og klistret kulehull i bulkete pappskiver på mangen en søndag.
På varme somre badet vi i bukta på vestsiden. At vannet inneholdt tungmetaller og annet svineri affiserte oss ikke.
All adkomst dit måtte jo foregå med robåt. Skytterhuset og standplassen lå på et oppmurt fundament, halvveis ute i vannet litt vest for linbanen som kom ned fra Sagmo og gikk over Langvann, via "storbukken"på skjæret, - (der hvor fyrlykta nu står). Det var også en anvisergrav med skivestativer, (av treverk) på 600 meters avstand, den lå helt opp mot Granheibekken, der den om våren kaster seg som en liten foss utfor skrenten. Telefonlinjen frem til 300 meteren ble i 30 årene lagt i kabel i vannet, da luftlinjen stadig ble tatt av kong Vinter.
Grunnen til at banen ble lagt ned var nok helst støyplagen, - for den var plagsom, - særlig på stille søndager.
I årene før krigen hadde skytterlaget en avtale med kirken, eller menigheten om at at all skyting på søndagene skulle opphøre når presten sto på prekestolen. Jeg kan huske at den avtalen ble overholdt. At det var ricosjetter som skadet draglinen på linbanen er nok noe søkt.
 Nu var ikke jeg i Sulis under og etter krigen, men fra gamle skytterlagsmedlemmer har jeg dette: I den yre frigjøringsvåren 1945 kom det til skytterhuset noen tyske Mauser-rifler og kassevis med ammunisjon, - til fri avbenyttelse for skyteglade ungdommer, (de var vel også eldre), som tok igjen for de lange årene uten hobbyen sin. Det ble skutt, ikke bare på pappskiver. Nei, stubber, steiner og flasker fikk gjennomgå, og våpnene ble så varme at det nesten tok fyr i treskjeftene. Og de stakkars kibbene, som gikk 20 - 30 meter der oppe, de var nok også fristende mål. Og en 7.92 mm. panserbrytende kule er nok skarpere saker enn en ricosjett, - noe som vi ikke hørte om før krigen".
Rart å se 600 metersgraven igjen, - der jobbet nok bare 16-18 åringer, skiverammene var to meter i firkant og ble tunge å heise opp og ned utover dagen, men betalingen var jo mye bedre, - en hel krone timen! -
På sletta, under bratthenget på Granhei, (mot syd), sto i mine guttedager en liten kåk, samt et skur som tjente som fjøs. Her bodde om somrene Nils Petter Larsen med kona Elen. Vi gutter forgrep oss nok på reddikene i kjøkkenhagen deres, noe de likte dårlig, han skjelte og svor og kastet stein efter oss. De bodde fast på Sandnes, - han kjørte for Verket, og hver juleaften grisekjørte han med slede og dombjeller på hesten. Det ga julestemning, promille var jo et ukjent begrep dengang.DIV>
Helt nede i sivbeltet, og er den for lengst nedlagte "Fire hundre meteren". Langvannet sto vel lavere den gang?
Den var en ruin og ute av bruk allerede i mine guttedager.
- Men, finnes det ikke spor efter 100 meteren? Den ble brukt av nybegynnere og til press-skyting på stevner.
Det er nok en av de steinmurene du har foto av, 90 - 100 meter øst for standplass? Mener å huske at den lå litt opp fra vannkanten.
Sagbruket i Granheia
(Publ. 2010)
I gamle Anfindsens beretning (fra 1914), om Sulitjelmaverkets tilblivelse, nevner han at under anlegg av oppberedningsanlegg i Fagerli omkr. 1893 måtte bygges nytt sagbruk, (drevet av Balmielva?).
Sitat "Det var fra tidligere et lite sagbruk ved Granhei, men elven der var i lange perioder nesten tørr"
Ingeniør Anfindsen skriver om sagen ved Granhei:
"Dag og natt går sagen, og like så fort forsvinner materialene ut".
Andre anlegg i Granhei
Spårsmål til EVI: Det jeg lurer på med Granheia er veien som kommer ned og ender i de store og forseggjorte oppmurte fundamentene på bru over Granheibekken. Men så stopper vegen opp liksom, det blir ikke noe mer. Vel er vi kommet ned fra fjellet, men den ender liksom ikke opp i noe anlegg for å gå over til transport på Langvannet, et kaianlegg. Det står liksom ikke i forhold til den solide oppmurte veien som går opp fra Granheia.
Akkurat det lurte også jeg på i mine unge dager. Spurte mine foreldre, men de visste ikke mer enn meg,
og var igrunnen lite interressert i slikt, - som jeg, raringen. Men gamle Andor Andersen, han var kjørekar ved Stallen, (den lå litt oppe i skråningen, ved "Folkets hus), mente stedet for lasting over i små prammer lå der veien kommer ned til vannet. (Igrunn logisk, - der er det jo dypere langs land). At det ikke finnes stein igjen, kan kanskje forklares med at de ble hentet, sammen med grunnmuren til den planlagte direktørboligen. (Den ble det jo aldri noe av, og de steinene ble som kjent grunnmur til "Verkstedbrakka" i Furulund). Og hvor i huleste lå denne grunnmuren til den planlagte direktørboligen, - se den fant jeg aldri. Vet du det?
Vegen til Sagmo og Jakobsbakken
(Publ. 2010)
Du nevner at vi ikke kjenner historien til disse gamle murene. Jeg kommer da til å tenke på de håndskrevne notatene til "Gruv-Calle", (ing.Carl Carlson), og citerer ham: "På veien opp mot Jakobsbakken, - på vestre siden, på sletten nedenfor Brubakken synes ennu grunnmuren til et hus som tenktes oppført der, antagelig før 1892.
Direktør Vatter og gruveingeniør Schüts gikk begge og "slog", (svermet) for en pen jente som arbeidet på Dampkjøkkenet. Så bestemte Vatter at Schüts skulle flyttes til Jakobsbakken og ha oppsyn med arbeidet der, slik at Vatter fikk ha jenta alene. Men det ble ikke noe av denne husbyggingen, da Vatter i 1892 sluttet i
Sulis, og Schüts giftet seg med jenta.
I slektsboken for Skjerstad og Fauske, "bosatte i Sulitjelma", finner jeg:på side 853:
"Ing. Fr.Schütz hustru Marianne, f.Olsen.
Sønn Ernst Alfred, født.1.sept. 1894.
Schütz ble senere direktør ved Alta Kobberverk i Kåfjord."
Også dette, - citat fra Ing. Carlsons notater om lapper:
" Da veien fra Jakobsbakken og ned til Fagerli ble anlagt, (før var det bare en gangsti), fant man på østre side av gangstien rester efter en del barneskjeletter. Disse ble av veibyggerne begravet ved siden av den nye veien. Det var her tydelig en gammel begravelsesplass for barn som døde under oppholdet i Sulis".
I mine guttedager drev jo mange familier i Sulis med husdyrhold, så for å skaffe vinterfor til disse dyrene ble det skrapt sammen høy, også i liene oppover mot Jakobsbakken. (Det meste av skog var svidd bort dengang). Også mine foreldre drev med denne virksomheten, og de brukte området langs Jakobsbakkveien. Denne høyonna ble den gang bare omtalt som "oppe i slåtta", og det var en selvfølge at hele familien hjalp til, - lørdagsfri var jo et ukjent begrep! Så søndag morgen rodde hele familien over Langvann. Dro båten opp ved den gamle losseplassen øst for Granhei og vandret den bratte veien opp mot "slåtta". Vi hadde alltid mye å bære på, så det var ikke bare stas. Vi gikk aldri rundt, over Hammeren, men tok stien tvers over svingen som kjøreveien går, litt lengere opp kom man så inn på kjøreveien igjen.
Noen hundre meter videre oppover, efter veidelet over Kisthammeren er det en stigning, - av alle den gang bare omtalt som "kildabakken". 10-15 meter nedenfor veien, (mot øst) var et oppkomme hvor klart, iskaldt kildevann sprudlet frem.Her hadde min far gravet en grop i sandbakken og lagt en skiferhelle, så her kunne en tørst liten gutt ligge på kne og drikke. Denne gropa sto alltid breddfull av glitrende klart vann, - så det å drikke seg utørst her står ennu for meg som et minne om en lykkelig og trygg barndom.
Mange år senere, - det må ha vært omkring 1985 vandret jeg samme veien, hadde satt bilen nede ved kirkegården og pest oppover den bratte lia, - kondisjonen var nok ikke som før. Så sto jeg i kildabakken, - småskog hadde vokst opp og forandret alle omgivelser, men inne i et seljekjerr, - der lå jamen skiferhella efter far! Så var det bare å grave med hendene i sandbakken, - og tro det eller ei, der kom den boblende opp, - først litt grumsete, men den klarnet fort. "Hei, her er jeg, har ventet på deg i seksti år", - syntes jeg noen sa. Er ikke sentimental eller religiøs, men jeg hadde faktisk en klump i halsen. Det var en fin opplevelse,- jeg kommer aldri til å glemme den!
PS. Den er der nok ennu, - se efter skiferhella!
Omkring 1930, - jeg var da som ti åring ikke mye til hjelp med høyonna, i motsetning til mine eldre søsken.
For guttene måtte hjelpe far med å slå gresset, mens jentene rakte det sammen og bar det frem til mor som hengte det til tørk på hesjene. Hva gjorde så jeg? Jeg lå i gresset og så på skyene, spikket seljefløyte, laget blåserør av kvannestilk, og kjedet meg, - alt slikt som gutter gjorde. Det eneste jeg kunne brukes til, var å hente vann nede i "Kildabakken", så når det var tid for kaffekok, da måtte jeg avgårde med blikkspannet.
Trafikken langs denne veien var blitt helt minimal på den tiden. Man kunne møte noen få bønder, - vi kalte dem det, - i sine slitte dresser. De gikk alltid med jakke og vest og bar på ryggsekk, på vei opp til brakka
på Jakobsbakken, eller så var de på vei nedover, - for å stå ute på Granheia og hoie etter båtskyss over til Charlotta-tippen. Så skulle de med lørdagstog og båt ned til småbruket sitt for å jobbe på det til det ble søndag kveld, - og tid for for å reise opp til en ny uke med brakkeliv og og gruveslit.- Slik var deres tilværelse!
En eneste gang, - det er vel derfor jeg husker det så godt, - kom en motorsykkel dundrende oppover den stille veien. Om det var ingeniør Forfang eller ingeniør Trøften som kjørte, det kan jeg ikke si, han hadde lærhjelm og store kjørebriller, og jeg var i den alderen man ser mest på kjøretøyet! For det var en Harley Davidson, oliven grønn - og uten sidevogn! På lavt gir gikk det, noe annet var vel ikke mulig på den dårlige veien, - men oppover bar det, i en sky av blå exhaust. - Så denne Harleyen er det eneste fremkomsmiddel jeg i min tid så på gamle Jakobsbakkveien, bortsett fra bønder på apostlenes hester da!
Fjelds gruve
(Publ. 2010)
Fjeldsgruven ligger på ca. 750m.o.h.
 Gruv-Kalle skriver i sine notiser om andre personer, - jeg citerer:
"Johan Olsen Fjeld: Han var av lappeslekt og født på gården Fjeld nedenfor Hellarmo. Han hadde i flere år vært med løytnant Kjellstrøm ved dennes kartlegging av Sulitjelmaområdet. Da jeg kom til Sulis, var han tegner ved gruvekontoret. Han ga meg beskjed med det samme jeg kom at han hadde uhelbredelig lungesott. Han døde snart efter at jeg hadde kommet. Det var under hans kartlegging med Kjellstrøm at han fant Fjeldgruvan".
Citat slutt.
I boken "Gamle Sulisbilder" finnes et foto av funksjonærer på trappen til Hoved-kontoret. Der sitter han, sammen med de store gutta i 1893, men han finnes ikke begravet på den gamle kirkegården.
I kirkeboka for Fauske finner vi dette: Ungkar Johan Petter Olsen, fattigunder-støttet. Landmåler og kart-tegner i Sulitjelma. Født 1863 Sjønstudal. Bopel Sjønstudal. Død 3/11 1900 av lungetuber-kulose. Begr.10/11 på Fauske kirkegård. "Læge har vært tilkalt". For et liv - Jeg tenker på at folketelling for 1900 nevner fire mann der oppe. Fire ungkarer, - i ei gissen brakke. Ikke strøm, TV og mobilteltelefon, - og uten kokke!. Det var levekår for mennesker, det!
Kilde: Gamle Sulitjelmabilder. Nr. 2 fra venstre i første rekke er
Johan Olsen Fjeld, som har fått en gruve oppkalt etter seg.
 På min ungdoms jakt-turer, (det var før krigen), gikk jeg noen ganger forbi gruveinnslaget med restene efter brakka og utedassen. Det ødslige terrenget og de sure, blåsende omgivelsene ga meg alltid en viss uhygge.
Det var alltid om høsten, og jeg har nok ikke vært heldig med været, følte aldri trang til nærmere utforsking.
Idag har jeg vandret med deg og ditt digitale kamera opp til "Fjelds gruva", som Gruv-Kalle sikkert ville sagt. Og fotoene, de har du all ære av! Så ser jeg på restene efter brakka og tenker: "De plankene der, - de er skåret på sagbruket nede i Granheia og fraktet med kløv eller på vinterføre helt hit opp, - dalens motsatte side".
For et monument over dyr og menneskers slit!
Om det du kaller "Fugletuva" husker jeg gamle folk si: "Jeg skaut mange ryper oppe i Tuva". Om det var jegerskrøne eller sanning vet jeg ikke, - jeg så aldri fugl der, men det hendte jeg knertet ei rype eller to i den svære skråningen under selve toppen.
Geithola i Fagerlia
(Publ. 2010)
Når det er snakk om Geithola, kommer jeg straks til å tenke på Vinje, for der oppe, i ei lita brakke, der bodde han. Mange kalte ham P. O.Vinje, - jeg husker ham bare som "gamle Vinje", og at han hadde en praktfull, buskete bart. Han kalte seg selv "Skog-oppsynsmann", hva nu det måtte innebære, for meg var han bare fjellmann og fisker. En Christian Ihlen var en tid ansatt i Sulitjelma som skog-oppsynsmann, så det er mulig at Vinje syntes det var en fin tittel. Han må også ha hatt en viss tilknytning til to gamle torvbrakker som lå litt vest for den nye veien som går opp mot Kjelvann og Jakobsbakken. "Vinjebrakkene" ble de kalt av alle som i min tid bodde i Sulis. (Veien er idag lagt om, den går nu mer østlig, - like forbi Emmavann). Jeg husker det ikke, men min mor fortalte at Vinje satt på kjøkkenet hos henne og berettet historien om reinlappen som bodde alene, under en bergheller oppe ved Rosnavatnet. Som ung var han blitt sveket av ei bondejente i Saltdalen. Hun hadde lovet å gifte seg med ham, så nu hadde han mistet all tro på "Bumenn". Han kom en vinternatt vaklende inn i brakka til Vinje i Geithola med fryktelige magesmerter, og ble operert på sykehuset i Furulund. Efter at en sprukken blindtarm var fjernet, og han var kommet seg på beina igjen, skal han ha sagt til lægen: "Ka dette koste?".
Vinje har nok fortalt samme historien til forfatteren Christian Ihlen som har historien i en av sine bøker. Her kaller han lappen "Sara Jonas" og skriver at han døde i Saltdalen uten å fortelle noen om sølvskatten sin, - den er aldri blitt funnet. *)
Etter at verket omkring 1893 ganske så primitivt begynte å brenne svovel ut av kobbermalmen med bjerkeved i "røstovnene" sine, oppe i Fagerlia, - ble skogen borte. Rovhugsten tok trærne, og den tette svovelrøken drepte alt av underskog og kratt. I tillegg kom så geitene som arbeiderne holdt som husdyr, for melkens skyld. I mine gutteår fantes de i flokker på hundrevis, de streifet omkring på egen hånd. Som gutt husker jeg dem på den gamle kirkegården, - gjerder og murer stoppet dem ikke, og det som ikke ble spist, tråkket de i stykker med sine skarpe klover. Å sammenligne dem med gresshopper var nærliggende, - de gnaget i seg alt grønt.
En inkarnert geitehater var ingeniør Trøften. Han bannet sjelden, men hans standard-utbrudd var: "Det er jo disse H- geitene!".
Så uten skog ble det nok ganske værhardt i den tidligere så lune Fagerlia.
Og navnet Geithola har nok oppstått ved at Fagerli-folk allltid fant igjen geitene sine der
inne efter at uvær hadde feiet ned fra Kong Oscar.
*) Du kan lese mer om Sara-Jonas og Vinje i Caro Hultmann sin siste bok SALTFJELLET OG SULITJELMA. Historien om Sara-Jonas kan du og lese i Christian Ihlen sin bok SVARTFINN-SAGN utgitt i 1924.
Les den dramatiske fortellingen her. (Kilde: http://www.sulisavisa.no/historielag/Bibliotk/index.htm)
Knudsen-lemmen, Giken og Hanken.
(Publ. 2010)
Jeg er født og vokst opp i "Ingebrigtsen-brakka", 100 meter øst for kirken. Fjellplatået over brakka kalte mine foreldre "Knudsen-lemmen", de sa at det hadde bodd en gruvestiger i en av brakkene som sto der oppe. Jeg kan bare huske at der sto rester efter et dynamitthus og en danseplatting, - helt inn til en liten fjellknaus. Må ha vært i 1925-26, - da sto jeg der oppe, sammen med eldre søsken og så på at de voksne danset til trekkspillmusikk. Det har nok vært en St.Hans-aften?
Ing. Carlson, (Gruv-Calle), nevner i sine efterlatte notater en stor steinblokk som var sikret med kjetting i den bratte steinura over Gikenveien, - like over en brakke. Den brakka var hjemmet mitt, og vi var som unger
oppe og så på denne steinen som hang der, like over fjøset til moren min. (Det er jo for lengst revet og terrenget der det sto er endret). Men steinen hang der oppe, i sin rustne kjetting i 1940 da jeg reiste ut.
Jeg beskriver nu denne stien som tar av fra Gikenveien, - det er et par hundre meter før to små broer, der Leir-elva kaster seg utfor stupet. For der har fra gammel tid gått opp en sti til de mange prøve-innslagene. "Opp på Knudsen", ble det kalt, efter en stiger som bodde i ei brakke der oppe. Stien er bratt og krokete, snor seg forbi tre svære fjellblokker og svinger oppe i lia rett østover og kommer så inn på et platå der Leirelva flyter stille.
Her lå i mine guttedager tuftene efter flere boligbrakker, - rustne steinvagger og oppe i fjellet er det flere stoller, (de er vel støpt igjen nu?). Noen av dem var bare femten tyve meter dype, andre gikk langt inn i svarte,
dryppende eventyret for en guttunge med dårlig lommelyktbatteri. - Denne stien gikk så videre, - østover mot Giken. (Her oppe hadde ungene fra Giken laget sin badedam, - noe vi ungene i Charlotta likte dårlig. Vi hadde jo dam i samme elva lenger nede, - ved "Meidelhagen", - og vi mente de pisset i badevannet vårt!)
Der, hvor veien tar østover, mot Lomi, der kunne man i min ungdom, ved siden av stien ane noen lave, overgrodde jordhauger. Her lå en gang tre torvbrakker, - de aller første boligene på Hanken.
Min mor, som kom til Langvassdalen som syttenåring, - det var våren 1891, fortalte at hun den høsten og vinteren tjente som kokke for seks svenske jernbaneslusk som bodde i en av disse torvbrakkene. Disse karene kom fra jernbaneanlegget Sjønstu/Fossen, da det måtte innstilles over den hardeste vinteren. De hadde så fått gruvearbeid på Hanken, - i påvente av våren.
Belegget der oppe var i alt førti mann, - og de var fem kokker. Hun fortalte at året efter ble det satt opp en tømmerbygning på Hanken. Verket hadde kjøpt den av Anders Larsen nede på Sandnes, - fått den tatt ned og fraktet opp til Hanken på vinterføre. Den var så luksuriøs at kokkene hadde eget rom!
I denne bygningen tjente mor ennu i tre år som kokke på Hanken. Den sto i min ungdom, - med tiden ble den til "Gammelbrakka på Hanken".
- Vinteren 1893 frøs en mann, han het Nagelsaker ihjel, - i snestorm der oppe. Han ble funnet annen juledag. - Det sto en stenvarde på stedet de fant ham. Jeg mener det er like efter at stien har svingt nordover, inn mot Hankengropa.
Vedproduksjonen i Charlotta
(Publ. 2010)
Minner fra omkr. 1925. Nede på gråfjelltippene, - ved linbanestasjonen i Charlotta hadde Verket et sag- og vedkløyveri som leverte brensel til funksjonærer, kontor, og sikkert også til sykehuset. (Arbeidsfolk, - ja de fikk ordne seg med ved sjøl)! Sjefen for vedproduksjonen, det var Vinje og stedet het i daglig tale aldri annet enn "nede på Saga". Nu er alt borte, - tippene er dozet utover, planert og tilsådd, og institusjonen som ligger der idag heter, - "Sagatun". Det var omkring 1925, da måtte sjefen være borte noen måneder. Det var blitt produsert "alkoholholdig vare" hos ham, og slikt ble straffet strengt den gang. I fraværet vikarierte da en eldre bror av meg som "sag- og vedkløyver", og det er besøk på arbeidsplassen hans som sitter i barndomsminnet: Om den veldige, svarte maskinøksa som kløyvet kronglete bjørkekubber så flisene spratt, og den svære cirkelsaga som hvinte og skar i frosne bjørkestammer. - Ja også hestene med rim på ryggen som dro sleder med karmen full av bjerkeved utover mot Furulund.
TILBAKE
|
|
Erling V. Ingebrigtsen
(Utsnitt fra klassebildet)
|
